Tilfeldigvis naken

I pressemeldingen til Werner Andersons utstilling ”naken” på Fotografiens Hus i Oslo presenteres fotografens utstillingskonsept som ”Nakenbilder uten å gå veien om nysgjerrige blikk i fotolabben på hjørnet.” Jeg er ikke helt sikker på hva dette betyr, men aktmotivet har i hvert fall en lang tradisjon innenfor kunsthistorien. Nakne kropper er sannsynligvis et av de første motivene som ble fremstilt i en kunstnerisk sammenheng, men det er allikevel ikke et uprobematisk motiv. Især innenfor det fotografiske mediet - og spesielt etter den digitale revolusjonen.

Etter min mening er det ikke mulig å presentere en utstilling som fremstiller kvinnekroppen ”…bare naken.” Nakenhet er nemlig ikke så enkelt. En naken kropp vil nødvendigvis settes inn i en sammenheng som problematiserer motivet på en eller annen måte. Dette valget bør være bevisst – og denne bevisstheten savner jeg i forbindelse med Andersons utstilling.

Faren ved å bevege seg inn i tradisjonen av å fremstille nakne kvinner ved hjelp av det fotografiske mediet, er at uttrykket fort blir seksualisert dersom fotografen ikke jobber etter et klart konsept - selv om seksualisering ikke nødvendigvis er hensikten med prosjektet. Det finnes en rekke eksempler på bevisst seksualisert aktfotografi som er svært interessant; se for eksempel Helmut Newton og Guy Bourdains moteprosjekter. Men så fort et uttrykk blir utilsiktet seksualisert, blir det lettbeint og smått pornografisk. Det er dessverre dette inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha besøkt utstillingen på Fotografiens Hus.

I forbindelse med utstillingen ”naken” skal Anderson ha arbeidet med ”den nesten utdødde Polaroidteknikken”. I forkant av utstillingen gledet jeg meg til å se det formale uttrykket jeg forbinder med polaroidfotografier; små kvadratiske positiver, som ikke er digitalt manipulert, med et ofte varmt og gyllent lys. Et annet element ved polaroiduttrykket er de oppstilte og ofte nøye komponerte scenene mange polaroidfotografier fanger fordi fotografen ikke har så mange eksponeringer å brenne av før en film er oppbrukt. En polaroidfilm er nemlig ikke forbruksvare, og representerer dermed motpolen til digitalfotografiet.

De fleste kjennetegnene, utenom det gylne ”polaroidlyset”, er dessverre fraværende på utstillingen ”naken”. Anderson har tydeligvis digitalisert noen polaroidfotografier, for så å printe disse ut i storformat og montere fotografiene på plater. I tillegg til utsnitt av den nakne kvinnekroppen, har Anderson eksperimentert med collageteknikk og satt sammen flere fragmenter til én kropp. Han har også lekt seg med ”dobbelteksponeringer” og ulike format.

Fotografiet som stiliserer deler av kvinnekroppen er det som fungerer best på utstillingen. I tillegg syns jeg Andersons utforsking av tekstur gjennom digitalisering av polaroide kjennetegn er interessant. Det jeg savner i utstillingen ”naken” er et klart konsept. En kvinne kan ikke lenger være ”…bare naken” i et fotografi uten en kontekst. Så; hvorfor naken?