En legende har forlatt oss.

Johan Brun var en banebrytende fotograf, en foregangsmann på flere områder, et forbilde for svært mange og kilde til inspirasjon for flere generasjoner av fotografer.
Denne artikkelen ble skrevet mens han var i live. På grunn av forsinkelser, ble den ikke publisert før i går kveld. I dag har vi fått den triste beskjeden fra familien om at Johan Brun har gått bort i en alder av 98 år. Vi sender våre kondolanser, og er uendelig takknemlig for alt Johan gjorde for norsk fotografi.

Her er artikkelen slik den opprinnelig sto fra før vi fikk dødsbudskapet.

For den eldre generasjonen er Johan Brun først og fremst kjent for å ha blendet Hjallis med en blits, så han falt på 10 000 meteren på Bislett i 1951, men mer om det senere. Selv om det var den hendelsen som gjorde ham kjent, har han begått en rekke store bragder gjennom karrieren. Men la oss begynne med begynnelsen.

Bakgrunn og oppvekst
Johan ble født på en gård i Uvdal i Numedal 19. oktober 1922. Foreldrene hans hadde vokst opp i byen. Farfar, Johan Brun, var lege, tannlege og forsker, og var interessert i foto, så han hadde kjøpt et mellomformatkamera, og hadde midler til å ta bilder. Far, Henrik Brun var kaptein i militæret, og ganske praktisk anlagt. Han skal ha gått fra Trondheim til Oslo vinterstid, utstyrt med helsetrøye og ski-kjelke – begge deler ting han selv hadde funnet opp, ifølge Johan Bruns sønn, fotografen Morten Brun.

-Far vokste opp som gårdsgutt, men med både far og bestefar som tenkte på andre ting enn gårdsdrift. De hadde kongefamilien som kunder og var derfor bedre stilt. Ikke rike, men de hadde litt midler, forteller Morten.

Familien var alltid interessert i natur og fotografering, så interessene til Johan kom ikke ut av ingenting. Selv var han for eksempel sauegjeter om sommeren, i 25 år etter at han ble pensjonist, kan Morten Brun fortelle, og i likhet med sin far var han svært nevenyttig.

-Johan kunne aldri kjøpe en bil eller kamera eller noe annet mekanisk uten å mekke på det, og forbedre det etter egen oppfatning. For eksempel filte han til åpningen på kameraet sitt, så man kunne se på negativene at de var tatt med hans kamera, og da hans datter, Agnete Brun, som fire-åring ble spurt hva far jobbet med, svarte hun at han var bilmekaniker. Som 18-åring lånte han penger av en nabo for å kjøpe fotoutstyr, og da det kom, var han på fjellet, og gikk en hel dag ned i bygda for å hente det det. Så gleden over nytt fotoutstyr er ikke noe nytt fenomen.

Det er tydelig at Johan har klart å videreformidle fotointeressen til sine barn, som begge er fotografer i dag, men Morten forteller at faren ikke hadde mye tid til barn. Han var opptatt med så mye annet.
-Jeg husker jeg fikk servicehåndbok for bil (beregnet på verksteder) i julegave et år.

Karriere
Johan Brun startet som fotograf i Dagbladet i 1948, og var avisas andre fotograf. Med langsomme filmer og lite utviklet utstyr var det krevende å være fotograf, og ikke minst sportsfotograf. Men Johan visste alltid råd, og bygget egne hjelpemidler eller tilpasset eksisterende utstyr. Han var en oppfinner innen faget sitt, sier mangeårig kollega i Dagbladet, pensjonert journalist, Halvor Elvik.

-Han var uhyre praktisk, kan Halvor fortelle, og bildet av Hjallis som falt var typisk. Han hadde rigget seg til med blits på et improvisert stativ, som ikke var vanlig den gangen, og for å få utløst blitsen et stykke unna måtte han til med en lang ledning som ikke alltid fungerte like bra, men Johan fikk det til allikevel, forteller Elvik engasjert. Han lagde en masse utstyr til bruk i felt eller i mørkerom, for å løse praktiske problemer, og han lot de andre fotografene i Dagbladet bruke det. Det var aldri snakk om å ha det for seg selv, erindrer han.

Hjallis
Det berømte bildet av Hjallis som faller, er tatt under 10 000-meteren i EM på Bislett i 1951. Hjallis hadde gått ca. 6000 meter av distansen når blitsen til Johan fyrer og Hjallis faller. Han prøver å fortsette, men blir snart tatt igjen av parkameraten som lå mer enn en runde bak. Den ene skøyten er ødelagt, og han kan ikke fullføre. Det blir stor furore, og Johan skynder deg til Dagbladet for å framkalle filmen for å se om det var blitsens skyld at han falt. Publikum med Kong Haakon til stede ventet tålmodig, og da Johan returnerte med bildene, ble det avgjort at han skulle få gå om igjen, til store protester. Hjallis ledet EM før dette, og trengte ikke gå en superrask 10 000 meter, men hadde allerede omtrent 7000m i beina. Han gikk distansen alene og kom inn til bestetid og ble Europamester.

Selv om det var dette bildet som var gjennombruddet for Johan Brun (begrepet kjendis fantes ikke den gangen), anser Johan det som sin største tabbe eller feiltrinn, selv om han fortsatt ikke er overbevist om at det faktisk var blitsen som felte Hjallis. Han irriterte seg alltid over at det var dette bildet som gjorde ham kjent.

Elvik trekker fram hvor fantastisk det var å jobbe med Johan. -Alle som jobbet med ham var glad i ham. Han var en fantastisk kollega, en super fotograf og fagperson. Han hadde menneskelige kvaliteter som gjorde ham hyggelig å være sammen med og en svært klok mann.

Johan jobbet ikke bare med fotograferingen. Han engasjerte seg i layout av avisa, om hvordan bildene skulle presenteres. Han eksperimenterte også med å fotografere på en slik måte at det tok seg godt ut på avistrykk. Blant annet jobbet han en stund med ekstreme kontraster – hvite sauer mot helt svart bakgrunn, forteller Elvik. Den gang var fotografier i avisa ganske nytt. De sto i underetasjen og satte avisen i bly. I andre enden av bygget laget de klisjeer for bildene. Johan var med og eksperimenterte med uttrykket, med kontraster, hva pressen tålte, hva klisjeene kunne klare. Presset filmer osv. Han eksperimenterte hele tiden, antakelig hele sitt liv. Han begynte like etter krigen, og det var begrenset hva slags film de hadde tilgjengelig.

Mye flaks
Johan Brun er kjent for å ha flaks, at han alltid var på rett sted til rett tid. Men flaks følger ofte med talent, hard jobbing og gode forberedelser. Under OL i Oslo i -52, skulle han ta bilde av storslalåm for herrer. Norges gullhåp, Stein Eriksen skulle kjøre rett før Dagbladet gikk i trykken, og de fant ut at det var teoretisk mulig å rekke det, hvis de hadde mørkerom i bunnen av bakken, og brukte den den nye oppfinnelsen, telefoto for å sende bildet til redaksjonen.

Johan ville finne et sted hvor ting kunne gå galt, og kjørte derfor løypa på forhånd for å finne et passende sted. Det burde også være ganske langt ned i bakken for å ha kort vei til mørkerommet etterpå. Han fant et sted som var litt ujevnt og stilte seg opp. Det var en stor anledning med OL på hjemmebane, med en norsk løper i norsk bakke med ski fra Johans hjemsted, Numedal, forteller sønnen. Da Eriksen kom, mistet han balansen akkurat der Johan sto (ingen blits var involvert denne gangen). Eriksen klarte å rette seg opp, og kjørte ned til seier, men Johan klarte å fange øyeblikket med det ene bildet han hadde tilgjengelig, kjørte ned bakken etter Stein Eriksen, der assistenten sto klar i mørkerommet. 7 minutter etterpå var bildet ferdig og ble sendt til dagbladet. Ikke bare ble dette bildet ett av de mest kjente bildene Johan tok, men det ble nok også satt ny rekord i hvor kort tid det kunne gå fra man tok et bilde på location til det var redaksjonen i hende og klart for dagens avis. Selv om det var Hjallis som gjorde ham kjent, anså Johan dette bildet som ett av hans aller beste. Han var veldig glad for denne muligheten til å bevise at han kunne noe selv også, ikke bare ble kjent for noen andres fall.

Etter løpet sto Stein Eriksen og snakket med den kvinnelige gullvinneren, Andrea Mead Lawrence, og Johan fotograferte dem naturligvis. I bakgrunnen kan vi se en annen fotograf med sigarett i munnviken. Etter at bildet var framkalt oppdaget Johan at dette var ingen ringere enn Robert Capa, som var der for å dekke Lawrence, og som sto og ventet på tur mens Johan gjorde seg ferdig.

Johan var også tilfeldigvis i nærheten da Hummelfjell-ulykken inntraff i 1956, der kapteinen og en av passasjerene omkom. Ulykken fikk ekstra oppmerksomhet på grunn av at Rolf Kirkvaag var om bord, og gikk ned i bygda, med brukket ankel, for å hente hjelp. Johan fikk hevet seg på sleden til Røde Kors som dro opp. På veien kjørte de forbi andre som måtte gå. Han kom opp som en av de første og fikk tatt bilder. Teknisk er de ikke all verden, for det var mørkt og han måtte bruke blits, men han fikk bildene og da han ble kjørt ned igjen, kjørte de forbi de andre som fortsatt strevde med å tråkke seg opp på Fjellet.


Eventyreren
Egentlig var han en jordnær person, glad i naturen og glad i mennesker. Men i 1954 fikk han mulighet til å bli med Richard Pape på biltur i en Austin A90 Westminister fra Nordkapp til Kapp det gode håp. Dette var også egentlig en tilfeldighet, da Assistenten ble syk, og Pape kontaktet dagbladet for å høre om det var noen som kunne noe om bil og ville være med. Den gangen var det ikke ingen ufarlig ekspedisjon. Det begynte med at de måtte taues fra Nordkapp, for der fantes det ennå ingen vei. I Gibraltar ble Johan syk, og fikk passet sitt stjålet. Pape dro videre, men Johan kom etter. I kongo brøt bilen sammen, og de hadde ikke penger til reparasjonen, så Johan ble holdt igjen som pant, og kjørte lastebil i Kongo i tre uker, mens Pape dro videre. Selv om de tilbrakte lang tid tett på hverandre, var det alltid et litt anstrengt forhold dem imellom. Johan var en jordnær nordmann, vokst opp på en gård i Uvdal, mens Pape var en litt stiv britisk dekorert offiser som slåss mot sine demoner fra andre verdenskrig.

Å dra på fotooppdrag var ikke det samme på 50-tallet som det er i dag. Når Johan Brun var ute på oppdrag for avisa, reiste han aldri med mindre enn 100kg utstyr. Han måtte ha med seg både mørkerom og telefotosender. -Jeg fatter ikke at han klarte å holde den kvaliteten han gjorde. Hadde en arbeidsmoral som var helt enorm med respekt for redaksjon og lesere, og gjorde alltid det lille ekstra, utbryter Krogvold.


Falsk beskjedenhet er ikke å forakte

Johan Brun nådde langt i det meste han prøvde seg på. Han hadde en beskjeden framtoning, men var på hugget når det gjaldt. Han mente man kom lengst ved å være litt beskjeden. Mottoet hans skal ha vært "Falsk beskjedenhet er ikke å forakte".


Fotograferte annet enn bare sport
Men Johan ble sendt på andre oppdrag enn sport. I juni 1964 var han fotograf på åpningskonserten for The Beatles første verdensturne i København. Han var også på nobelprisutdelinger. Ifølge Morten Krogvold gikk Johan alltid med knickers og ryggsekk, litt som Ludvig i Flåklypa. Han kom litt seint til en Nobelprisutdeling, og formannen i komiteen var i gang med sin tale. Men Johan måtte ha det bildet, forteller Krogvold. -Han kom oppover midtgangen, går opp til sola på Munch-maleriet og tar bilde av vinneren som satt ved siden av Kong Haakon VII, med blits. Etter det ble det visstnok forbudt å fotografere kongen med blits, og det gikk ut oppfordring til pressefotografene om å kle seg sånn noenlunde etter forholdene.

På 70-tallet ble han sendt til Nordstrandhallen for å fotografere en ABBA-konsert, forteller Krogvold videre. --Den gangen hadde han ikke forberedt seg særlig godt og kjente ikke til ABBA, og prøvde å spørre noen om hvem av de på scenen som var ABBA. Da han kom hjem sa han at han ikke visste hvem som var ABBA, så han tok bilde av alle fire.

Pensjonisten Brun
Brun var blant de første som benyttet seg av AFP på 80-tallet, og sluttet dermed som fotograf i Dagbladet. Det betydde ikke at han sluttet som fotograf, og han fortsatte med spennende prosjekter. Blant annet var han pressesjef for OL på Lillehammer. Han fikk blant annet ansvaret for å finne ut hvor fotografene skulle stå, og her går det helt klart en tråd fra hans grundige forarbeid i -52. Men dette oppdraget var mentalt svært krevende, og tok fra ham nattesøvnen. På åpningsdagen for OL trakk han seg derfor fra det hele.

Tidlig på 90-tallet begynte han også å dukke opp på Morten Krogvolds workshops på Vågå. Først som student – noe som naturligvis overrasket alle. Krogvold selv synes naturligvis det var en enorm ære. Etter hvert ble han mer som en assistent. Han deltok på utallige workshops, og mange av leserne våre husker ham kanskje derfra. Ofte var han som en bestefar for deltakerne.

Et av de mest minneverdige stundene der oppe må ha vært 70-årsdagen hans. Han hadde gjort det klart at han ikke ville ha noe styr, men litt ble det allikevel.

Morten Krogvold forteller at alle damene kom med hver sin rose og ga ham et kyss på kinnet. Krogvold ringte også barna hans og fikk dem til å komme opp.

Mens alle deltakerne var ute og fotograferte, hadde Morten avtalt med en av deltakerne at han skulle be dem komme opp og hjelpe ham ved fossen (ridderspranget). Der var det satt ned store fakler, og favorittmusikken hans ble spil på et stort anlegg. Maten sto også klar da Johan kom. Han fikk Genever og Pinnekjøtt. Til dessert, ble det, ifølge Krogvold, Johans favoritt, karamellpudding med rosenkål!


Johan brun er over 98 år gammel nå og han kunne dessverre ikke selv bidra til dette portrettet. Jeg er likevel svært takknemlig for de velvillige bidragene fra hans sønn, Morten Brun, hans kollega, Halvor Elvik og hans venn, Morten Krogvold.

Arbeidet Johan Brun gjorde vil stå som en bauta i norsk fotografis historie, pressefotohistorie og sportsfotohistorie. Og ikke minst i minnet til alle som krysset hans vei gjennom alle årene. Det er mye mer å si om Johan Brun enn det er plass til i dette portrettet, og mye kommer fortsatt til å bli fortalt i tiden framover.


Foto: Arild Bergseth - Johan Brun
Johan Brun
Foto: Arild Bergseth
Tatt på den siste Vågå-workshopen Johan deltok på i 2012.
Foto: Johan Brun -
Foto: Johan Brun
Hjallis rett før han faller under EM i 1951
© Visualdays.no -
© Visualdays.no
Det kjente bildet av Stein Eriksen i det han holder på å falle
Foto: Johan Brun -
Foto: Johan Brun
Bildet av Stein Eriksen med Robert Capa i bakgrunnen
Foto: Johan Brun -
Foto: Johan Brun
Den første bilen på Nordkapp.

Varsle Foto.no
Som innlogget kan du kommentere artikler.
Artikkelkommentarer
Mikael T.
Takk for en interessant artikkel!
27.4
Eller kommenter via Facebook:
Åpne uskalert versjon i eget vindu