Fotojuss - Hva er egentlig lovlig?

Det er blitt så enkelt å dele bilder at skillet mellom privat og offentlig bruk av bilder er i ferd med å viskes ut. Når alle kan publisere bilder, pålegger det oss et ansvar som tidligere bare profesjonelle mediefolk måtte forholde seg til.
Dette er en forkortet og forenklet versjon av artikkelen som er publisert i sin helhet i som kan leses her.

Veien er kort fra et bilde blir tatt til det ligger ute slik at alle kan se det. Enhver visning av bilder på en fritt tilgjengelig nettside er offentliggjøring, selv om vi først og fremst tenker oss at det er familie og venner som skal se bildene. Et bilde som er lagt ut på sosiale medier er heller ikke privat, selv om bare våre «venner» kan se det.

Regler for privat bruk
Privat bruk av bilder er i det store og det hele en privatsak. Det vedkommer ikke omverdenen hvilke bilder vi tar, setter i album eller viser privat så lenge vi ikke bryter en lov som uttrykkelig sier at slike bilder er forbudt å ta, oppbevare eller vise.

Stort sett kan vi derfor også fotografere bilder uten begrensninger, så lenge bildene brukes privat. Men vi har ikke rett til å krenke privatlivets fred, heller ikke på offentlig sted. Hva som er privatlivets fred, vil alltid være et spørsmål om skjønn. Det er også visse steder vi av hensyn til landets sikkerhet og andre viktige hensyn ikke kan fotografere, som for eksempel militære installasjoner.

Hva har vi lov å fotografere?
På offentlig sted gjelder nesten ingen begrensinger for hva vi kan fotografere, hvem vi kan fotografere og hvor vi kan fotografere. På privat eiendom vil vi som regel trenge samtykke fra eieren av stedet, særlig hvis vi vil publisere bildene. Fotografering av mennesker på privat eiendom er det sikrest å skaffe seg samtykke til uansett – både fra stedets eier og de vi tar bilde av.

Bygninger kan du imidlertid fritt fotografere så lenge du oppholder deg på offentlig sted, selv om arkitekten har opphavsrett til byggetegningene og bygget eies privat.

(Les hele artikkelen i Fotomag nr. 1/2019)

Offentliggjøring
Det er viktig å skille mellom det å fotografere og det å offentliggjøre bilder. Offentliggjøring – eller publisering – er knyttet til en rekke begrensninger, selv om hovedregelen er at det rår full ytringsfrihet i Norge også når det gjelder fotografier. I andre land kan det gjelde andre bestemmelser, derfor er det en god regel å sjekke hva som gjelder når vi er på reise i utlandet.

Et bilde offentliggjøres når det gjøres tilgjengelig for allmennheten. Det gjelder både om vi kopierer et ark og distribuerer det til lokale postkasser, om vi trykker opp et program for en forening, stiller bildet ut offentlig, lager en blogg eller legger ut bilder på Facebook eller andre sosiale medier.

Hvis vi publiserer bildene, slik at det er utvilsomt at allmennheten har tilgang til dem, kan dette komme i konflikt med både personvern, privatlivets fred, markedsrett, opphavsrett, eiendomsrett, enkeltpersoners rett til å råde over egne bilder og varemerkebeskyttelse.


(Les hele artikkelen i Fotomag nr. 1/2019)


Opphavsretten er din
Vi har ikke bare plikter og ansvar når vi publiserer eller selger bilder. Vi har også rettigheter som gjør oss i stand til å ivareta verdien av bildene våre. Et bildes verdi kan ikke alltid måles bare i kroner og øre.

Det er fotografen selv som har eneretten til å gjøre et bilde tilgjengelig for offentligheten. Det er likevel en del unntak fra denne hovedregelen.

Ideelle og økonomiske rettigheter
Alle fotografier nyter et visst vern, og gir fotografen både økonomiske og ideelle rettigheter til verket eller bildet.

De ideelle rettighetene innebærer at et fotografi ikke kan publiseres på en slik måte at det skader fotografens anseelse, og at fotografen skal navngis ved publisering av bildet, «slik god skikk tilsier». Dette betyr ikke at noen kan unnlate å navngi fotografen ved å vise til at det «ikke er vanlig», men den som publiserer må gis en viss frihet til å velge hvordan fotografen skal navngis. Disse ideelle rettighetene kan ikke fotografen fraskrive seg eller selge.

Priser og betingelser
En fotograf som ønsker å selge bilder regelmessig, eller ønsker å leve av å selge bilder, må finne et prisnivå som gjør bildekjøpere interesserte, og levere bilder som er så gode at kjøperne mener de er verd prisen. En kunde som kjøper bruksretten til et bilde, kan ikke videreselge bruksretten, eller gi andre lov å publisere bildet uten et klart samtykke fra fotografen.

Fotografen beholder opphavsretten selv om han selger et fysisk bilde til å ha på veggen, eller sender ett eller flere bilder digitalt til en mulig kjøper.

(Les hele artikkelen i Fotomag nr. 1/2019)


Samtykke
Vil du selge eller publisere et bilde med gjenkjennelige personer, bør du innhente samtykke fra disse.

Det finnes ingen faste regler for hvordan et slikt samtykke skal være, og det trenger ikke nødvendigvis være skriftlig. Det er likevel en god regel å lage en skriftlig avtale dersom du akter å selge et bilde til flere formål, f.eks. gjennom et bildearkiv. Personen på bildet eller de foresatte kan noen ganger tenkes å ville ha betaling for å inngå en slik avtale.


Åndsverkloven

Opphavsretten til fotografier er regulert i «Lov om opphavsrett til åndsverk mv.» (Åndsverksloven), og er en del av et internasjonalt avtaleverk med grunnlag i Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk.

Opphavsretten har likevel sine begrensninger. Også samfunnets behov for tilgang til opphavsrettsbeskyttede bilder tilgodeses i loven.

Både fotografens rettigheter og avbildede personers rett til eget bilde er regulert i Åndsverkloven, som også omhandler opphavsrett til andre verker av litterær og kunstnerisk art.

Det kreves ikke at et verk skal ha kunstnerisk verdi. For fotografi skiller loven mellom fotografiske verker og fotografiske bilder. Et verk i lovens forstand må ha en viss originalitet og være resultatet av fotografens egen skapende innsats. En ren avfotografering – uansett hvor teknisk perfekt den er – kan neppe sies å ha verkshøyde.


(Les hele artikkelen i Fotomag nr. 1/2019)

Unntak og avgrensninger
Disse rettighetene er likevel ikke absolutte og uten unntak. Allmenne samfunnsinteresser har fått lovgiverne til å fastsette flere avgrensninger til opphavsretten. Det er viktig at disse avgrensningene bare gjelder verker og bilder som er offentliggjort.

Privat bruk. Har du lagt ut et bilde på en nettside, fått det trykket eller laget fysiske eksemplarer som er spredd eller solgt, har enhver rett til å lage en kopi til privat bruk uten å innhente ytterligere tillatelse eller betale vederlag. Retten gjelder altså strengt privat bruk, og ikke f.eks. hjemmearbeid i forbindelse med jobb, eller annen yrkessammenheng. Retten gjelder heller ikke noen form for kopiering og spredning av bildet videre, hverken fysisk eller på internett eller på annen måte.

Sitatrett og undervisning. Et publisert bilde kan også fritt vises offentlig i undervisningsøyemed, men ikke kopieres videre. Et slikt bilde kan også «gjengis i tilslutning til teksten i kritisk eller vitenskapelig fremstilling som ikke er av allmennopplysende karakter» (sitat-retten).

Nyhetens interesse. Et publisert bilde kan også uten forhåndsavtale gjengis i medier i forbindelse med omtale av dagshendinger. Her er det et viktig unntak: dette gjelder bare bilder som i utgangspunktet ikke er ment for bruk i de samme typer medier. Opphaveren har også krav på vederlag i dette tilfellet, med mindre nyhetssaken gjelder dette fotografiet, altså bildet i seg selv.

(Les hele artikkelen i Fotomag nr. 1/2019)

Vernetid
Om et fotografi har verkshøyde, og dermed anses som et fotografisk verk, har det en vernetid (dvs. at rettighetene etter loven tilhører fotografen eller fotografens arvinger) på 70 år etter utløpet av fotografens dødsår.

Fotografiske bilder har en vernetid på minst 50 år etter utløpet av det året bildet ble laget, eller 15 år etter utløpet av fotografens dødsår, om det inntreffer senere.


Denne artikkelen bygger på innhold fra artikkelforfatterens bok «Se med kamera», og er oppdatert for endringer i lovverket høsten 2018. For ytterligere informasjon om fotojuss og opphavsrett, se f.eks. Gisle Hannemyr: «Lommejuss omkring digitale medier» og advokat Camilla Vislie: «Dette er endringene i åndsverkloven».

Foto: Toralf Sandåker -
Foto: Toralf Sandåker
Selv om hovedregelen i Norge er at vi kan fotografere fritt på offentlig sted, finnes det unntaksvis steder der fotografering er strengt forbudt.
Foto: Toralf Sandåker -
Foto: Toralf Sandåker
I Norge har du lov å fotografere arkitektur og bygninger på offentlig sted, selv om akitekturen i seg selv er beskyttet av opphavsretten.
Foto: Toralf Sandåker -
Foto: Toralf Sandåker
Samtykke til publisering må ikke nødvendigvis være skriftlig. Det kan også være implisitt, som her når fotografen besøkte en skolestue i Kenya der både barn og voksne var klar over at de ble fotografert av profesjonelle fotojournalister med den hensikt å publisere en sak om besøket.
Foto: Toralf Sandåker -
Foto: Toralf Sandåker
Du kan alltid fotografere på offentlig sted, så lenge du ikke forulemper noen eller «krenker privatlivets fred». Men du bør ha samtykke fra personen(e) med mindre bildet har allmenn interesse, eller personen(e) er mindre viktige enn hovedinnholdet i bildet. Her fra nyåpningen av Das Neues Museum i Berlin.
Foto: Toralf Sandåker -
Foto: Toralf Sandåker
Louis Ducos du Hauron bilde fra Agen, ‘Landskap i Sør-Frankrike’ fra 1877 er det eldste bevarte fargebildet. Et fotografisk verk faller i det fri når vernetiden opphører, 70 år etter fotografens dødsår, et fotografisk bilde 50 år etter at bildet ble tatt, eller 15 år etter fotografens dødsår – hvis det inntreffer senere.

Varsle Foto.no
Som innlogget kan du kommentere artikler.
Artikkelkommentarer
Ingen har kommentert denne artikkelen enda
Eller kommenter via Facebook:
Åpne uskalert versjon i eget vindu