Jeg trengte beklageligvis litt tid før jeg ble enig med meg selv om hva jeg skulle mene om dette bildet. Min første reaksjon var unektelig preget av en viss skepsis. Jeg syntes tittelen var litt forvirrende, fargene var litt usedvanlige og beskjæringen var litt spesiell, særlig tenker jeg på figuren øverst til høyre som har mistet hodet.

Men jeg klarte ikke å slippe det og måtte vende tilbake til det flere ganger. Desto mer jeg ser på det, dess klarere innser jeg at utsnitt, komposisjon og farger er nøye beregnet og inneholder en kunstnerisk nerve som virkelig treffer og griper meg.

Det gir noe av den samme opplevelsen som "Frosthus", dette at alt er kjent og normalt, nesten, Så finnes det noe uklart som gir en intuitiv følelse av at atmosfæren er litt spesiell, noe stemmer ikke helt, for igjen å bruke Freuds uttrykk "das Unheimliche", som skaper en intens spenning. Da denne følelsen igjen grep meg, fant jeg også mer mening i tittelen.

Og jeg har i og for seg opplevd dette før, at viktig fotokunst ved første øyeblikk oppleves som litt mislykket amatørarbeid, før den kunstneriske nerven oppleves.

Noe i dette gir meg assosiasjoner i retning av fotokunstneren Gregory Crewdsons nøye regissert bilder.

For å komme til konklusjonen: jeg verdsetter dette bildet meget høyt og tillater meg nok å mene at det har kvaliteter som overgår det aller meste man møter her på Foto.no. Det er vel også forklaringen på at bildet så langt ikke har fått noen stor mottakelse i form av kommentarer. Likevel håper jeg du vil stille opp med flere bilder av denne kvaliteten.

vennlig hilsen Kjell Øyvind

Tusen takk Kjell Øyvind Kronberg for utrolige mange flotte ord. Det gleder meg veldig. Jeg la dette ut fordi det er et av de jeg personlig liker, da jeg føler det er mer i det enn mange av mine andre fotografi.Jeg har i etterkant tenkt at jeg kanskje har tatt feil etter at jeg la det ut her.Det du skriver gir mot om at jeg ikke er helt på villspor med sansene allikevel.Du beskriver mye av stemningen i det ,på samme måte, som, jeg selv ser den. Jeg har ikke skrevet så mye om det personlige bak. Da jeg tok bildet var jeg på reise i utlandet. Reisen ble en grell kontrast til hva som ellers skjedde i verden, da de pågående økende krigene i verden som blusset opp, førte mange på flukt og inn i fattigdom og nød. Igjennom kameraet og den blå fargen, ble det som å kikke ned i en gullfiskbolle, der alle bare eksisterte i sin egen verden, helt uberørt og utforstått og uskyldig i hva som skjedde rundt. For meg så de ut som vandrende sjeleløse, og de grelle fargene og måten de ikke så meg på ble en kontrast til alt det vonde og grusomme som lå utenfor .Det som så ut for meg som en ensom ferieidyll under vann, gjorde det til et symbol der og da, på uvitenheten i den "fredelige og trygge " verden. Med tiden falt flere detaljer på plass som jeg først ikke så, som har gjort at jeg liker det bare enda bedre. Så tusen takk for at du delte hvordan du så det. Det gir allikevel ye meining for meg, selv om du ikke kjenner historien bak, og jeg liker din tolkning svært godt. De beste hilsner fra Kathrine J

Virkelig spennende bilde i samarbeid med tittelen. Som å se en absurd film. Et bilde å gruble over.

Tusen takk Randi Larsen :) Det gleder meg å høre at det skaper følelser og ulike tolkninger. Med vennlig hilsen Kathrine J