Jeg ble fanget av stemningen og tåkehavet der borte, mens disen kom enda nærmere meg mens jeg gikk. Og sakte men sikkert ble det som først var dis, til tett og tykk tåke. Og allting ble stille og rått, tilslutt ble alt jeg så grått. Og tankene mine begynte å surre og kverne langsomt. Stillheten kom over meg med en slags uro, en engstelse; "Er det noen der ute"...

Å det er bare mine tanker, kjapt og fritt skrevet ned nå i kveld. Det er en ok beskrivelse av stemningen, før je snur ryggen til motivet som dere ser, og vender mot skauen i tett tåke. Og mens je gikk igjennom skauen, så møtte je noen... Men det bilde kommer kanskje neste gang.