Javistst er det nå og som Karin Boye skrev:

Ja visst gjør det vondt

Ja visst gjør det vondt når knopper brister
Hvorfor skulle ellers våren tvile?
Hvorfor skulle all vår hete lengsel
Bindes i den frosne vinterhvile?
Lukket var jo knoppen hele vinteren
Hva for noe nytt er det som sprenger?
Ja visst gjør det vondt når knopper brister
Vondt for det som vokser
Og det som stenger

Ja visst er det hardt når dråper faller
Skjelvende av angsten tungt de henger
Klamrer seg til kvisten, eser, glider –
Tyngden drar dem ned, se som de klenger.
Hardt å være uviss, redd og delt
Hardt å kjenne dypet dra og kalle
Bare sitte der og bare dirre
Hardt å ville bli
Og ville falle

Da, når det er verst og intet hjelper
Brister som i jubel treets knopper
Da, når ingen redsel lenger holder
Faller i et glitter kvistens dråper
Glemmer at de skremtes av det nye
Glemmer at de engstet seg for ferden
Kjenner et sekund sin største trygghet
Hviler i den tillit
Som skapte verden

Karin Boye

Roar

Vakkert !

Takk for diktet, Roar, og takk, Harald. :)
Nå skal jeg ta med meg Boyes ord, er veldig glad i det diktet.