Det beste av bildene i serien hittil. T.o.m bedre enn Catherine bilde nr. 24251
Forteller en sterk historie, og hadde kanskje virket enda sterkere uten undertekst.

Stark bild med en tristess som verkligen syns och känns... /Hälsningar Mikael

Til Morten Hval...

Synes det er fint at Foto.no kjører en slik interaktiv utstilling for sine medlemmer.
Jeg liker i alle fall bildene dine Morten Hval, og jeg lurte på om du kanskje kunne fortelle litt mer om din opplevelse...bodde du hos disse menneskene? Hvordan fikk du opprettet kontakten for å fange disse situasjonene? Er ikke så ikke så interessert i lukkertid og blenderåpning...det er mye viktigere å høre om bakgrunnen for bildet synes jeg!!!

Uansett er bildene av høy kvalitet, ellers hadde jeg jo aldri skrevet dette:)

Hilsen Alex; som er lei av å se på makrokongler og solnedganger på foto.no, og som også vil dra til Afrika, eller et annet sted, og føle redsel på kroppen...

Enda et glimmrende bilde Morten, er enig med A At det er flott med denne utstillingen!
mvh Hege

Dette er kjempesterk!!! mvh K.

Det er et stærkt foto, som jeg syntes vældigt godt om. mvh kirsten

takk for kommentarer.
det er viktig for alle oss som har arbeidet med dette prosjektet å få frem hvor takknemlige vi er for å ha fått muligheten til å nå et nytt, stort, publikum gjennom foto.no.

det er veldig mye som må fungere for at et prosjekt som dette skal bli sånn noenlunde vellykket. den aller viktigste ressursen er tid. jeg tilbrakte nesten tre måneder i fire land i afrika for å få ''nok'' fotografier, og selv da er det bare en liten håndfull jeg er fornøyd med.

problematikken rundt hiv/aids og foreldreløse barn er ikke enkel å visualisere med fotografi. barna er ikke nødvendigvis syke selv, og ikke alle ser traumatiserte ut hele tiden. en dokumentarfotograf må aldri kompromittere sin egen troverdighet. derfor må bildene være representative for en situasjon. det holder ikke å finne det sykeste eller det tristeste barnet i en landsby hvis det bare er noen få der som har det slik.

i arbeidet med ''orphan voices'' har jeg også måttet konsentrere meg om å finne fotografier som kan vises for barn i hele verden, ofte presentert sammen med barnas egne tegninger. derav ingen brutale bilder av folk som dør av aids.

det er selvfølgelig et utall praktiske ting som må klaffe også. å bo blant fattige, syke mennesker uten særlig håp for fremtiden krever en viss grad av kulturell forståelse og respekt for andre mennesker. jeg kan ikke personlig hjelpe alle jeg møter under arbeidet med et slikt prosjekt, men det er en forutsetning at min tilstedeværelse blir akspetert likevel.

for de som vil arbeide med dokumentarfotografi tror jeg noe det viktigste er å begynne i det små. selv en reportasje om en flyktningfamilie i norge krever mye research og kunnskap for å kunne gjøres skikkelig.

å føle redsel på kroppen er ikke noe å trakte etter. det er bare vondt.