Hei, fett.
Her kunne jeg også tenke meg hodet uten bevegelsen mens resten var med...
Passe tomt og svart, men allikevel lystig på sitt vis.

Komposisjonen her fikk meg til å tenke på tegninga ''Pesta i trappen'' av Theodor Kittelsen, dog med et mye mildere uttrykk. Likte det.

Hilsen Erik.

Jeg har lett for å like store tomme flater i bilder med et underliggende budskap åpent for tolkning, slik det er her.

Jeg ser disse to ansiktene. Det tilgjengelige som ser direkte på meg og smiler, og dette flyktige og utilgjengelige som vender seg bort.

Den store tomme og sorte flaten gir assosiasjoner til noe jeg IKKE skal fokusere på, men som alikevel er der; alt dette distraherende vi mennesker omgir oss med men som ved dagens ende alikevel ikke sier noe om oss, kanskje?

Jeg også liker det rene og pene inntrykket samt den lette komposisjonen. Slettes ikke venstretungt, men heller flateavhengig.

mvh Espen

En teatermaske? I hvertfall hvis man ser på hvitfargen, men en maske med levende øyne. Bak masken et utydelig ansikt og den grå skyggen er kulisse for å fortsette med samme terminologi.
Kanskje er det slik, i hvertfall i mitt hode ved å betrakte dette.
Vanskelig å se sammenhengen mellom det hvite ansiktet og den svarte bakgrunnen, det henger ikke helt i hop innholdsmessig, kanskje p.g.a det smilende ansiktet mot det relativt dystre uttrykket.
Ble jo fascinert av dette.
Mvh Nina

Svært spennende foto som også er godt komponert og gjennomført.
Fin bevegelse og bildet gir rom for undring.
Liker at ansiktet fremstår så hvitt. -det kommer godt fram med den svarte bakgrunnen.

vh ingebjørg

Et påklistret fjes foran et flyktig ansikt, og et stivt smil som ikke helt klarer å skjule egen usikkerhet, og som strever med å finne sin plass i en vanskelig tilværelse. Da er det tryggest i et hjørne, like ved et gjemmested som egentlig er like diffust.
Mye mørkt og symbolsk med andre ord. En skarp sort kant til venstre for ansiktet blir jeg ikke helt fortrolig med, men ellers funker dette bra for meg.

Vanskelig å kommentere. Rart, merkelig, pussig, underlig, eksperimentellt...er stikkord som dukker opp i mitt hode. Ser på min litt lyse skjerm at det er en lys bue som kan skimtes der bak til venstre for ansiktet - antar det er deler av nakke, krave, hår eller noe slikt. Tipper at det muligens er bevegelsesuskarphet som skaper det ''dobble'' - tilsynlatende to ansiktene av en person som titter frem rundt en trestamme. Men jeg tar sannsynligvis fullstendig feil. For alt jeg vet kan det jo være et bybilde. Det veldig store, tomme rommet til høyre i bildeflaten både engasjerer og irriterer. At det store tomme rommet er beksvart skaper symbolikk.

Spennende og passe ufoløst uttrykk. Du leker og utfordrer, og selv om jeg ikke helt forstår så mores jeg, og det er jo bra...

Takker for kommentarer og assosiasjoner!

Tommy: Du sier at det store, tomme rommet både engasjerer og irriterer. Det er bra. Flatens betydning for innholdet i bildet er ofte undervurdert. Søken etter ''det gyldne snitt'' kan være bra i en læringsfase, men ofte kan det gjøre bildene forutsigbare og ''tannløse''. Når man utfordrer flaten og komposisjonen (på en riktig måte) oppstår en spenning, som ganske riktig kan - engasjere og irritere.

Irriterende bra bilde. Lysstreifene på venstre siden gir bildet dynamikk. Ansiktet er sånn passe radikalt plassert. brarne!

He-he, vet ikke helt hva jeg skal mene. Ikke lett å forholde seg til denne. Det ''doble'' ansiktet mot/med stor sort (tom)flate kan kanskje symbolisere så mangt. Ikke vet jeg.
På min skjerm er ansiktet nesten hvitt, som et malt ''teateransikt''. Hvorfor?
Vanskelig denne...
John :-)

Takker så mye!

På bakgrunn av Johns kommentar lanserer jeg en påstand, i mellomrommet mellom kosekultur og kunnskapsbasert kritikk:

Hvordan betrakter vi egentlig bilder? Hvordan reagerer vi når vi forholder oss til noe vi ikke kjenner eller ser ser rekkevidden av? Dette bildet er lagt ut for å teste og tøye grenser.

Det er lettvint å slenge ut kommentarer til vakre skildringer som ikke krever annet av betrakteren enn ''me like''. Hvor mye er vi egentlig villig til å prøve - og gi av oss selv her inne?

Noe av frustrasjonen vedrørende bildekritikk ligger begravd her. Vakre, til dels banale bilder, får stor oppmerksomhet med forutsigbare og fantasiløse kommentarer. Mens mange svært gode bilder får et minium av respons. Med andre ord - kosekultur. Dette ER til tider frustrerende.

Denne ''kosekulturen'', som også preger BK, bidrar til at dotten står på stedet hvil. Rettere sagt - dotten går den veien høna sparker, så lenge vi har høner. Et ønske om utvikling ligger i enhver oppegående kultur. Eneste motivasjon er til slutt vårt enorme behov for - bekreftelse. Tygg på den!

Dette bildet kan romme veldig lite eller veldig mye. Avhengig av øynene som ser - av erfaringsbakgrunn, fantasi og vilje til fordype seg i et bilde. Bildet KAN speile betrakterens vilje og evne til å møte seg selv og utfordringen - i det store, ukjente, mørke rommet.

Men vi prøver å holde maska, gjør vi ikke, velmenende som vi er?

Bø!

Arne, lager bilder du for å teste og tøye grenser? isåfall er det bra - på en måte.
På en annen måte er det ikke bra, fordi bildene da lett kan oppfattes som ledd i en debatt, og konstruert for å være kun det. Slikt sett tar det fokus vekk fra fotografiet, og skaper grobunn for debatt, som etter min mening kun er en gjentakelse av hva vi har opplevd mange ganger før. Mange av oss sitter i så henseende i glasshus, og får hodet kappet av omgående av folk som går i skyttergravene for å forsvare seg selv og sin kosekommentar kultur.
Det er en del opplest og vedtattheter her inne som forfektes av en håndfull toneangivende bidragsytere til det lille samfunnet som kalles Foto.no (ref tidligere og pågående diskusjoner). Hever man stemmen er det svært lett å bli missforstått all den tid man ikke sitter å ser på hverandre, men skal tolke meninger og ytringer kun ut fra skreven tekst. - Ikke ser vi ansiktsuttrykk, gester og fakter.

Bilder skal kunne oppleves og betraktes og skape visuell opplevelse, både visuellt og håndverksmessig. Dette er bilder som står for seg selv, uten noen annen kontekst.
Som kritikere av denne type bilder kan man forsøke å forklare for seg selv og andre hva det er som gjør at nettopp dette bildet fenger, hvilke elementer er viktige og hva som gjør at det kommuniserer eller skaper opplevelse.

Bilder skal også kunne skape debatt. De kan være konstruert for å skape det, eller er tatt i miljøer og situasjoner der innholdet provoserer eller får frem følelser hos betrakteren.

Det tredje bildeeksemplet er bilder som IKKE fungerer i særlig grad uten tittel. Det er nettopp sammenkobling av tekst og bilde som skaper budskapet.

Utfordringen er å gi verbalt uttrykk for HVORFOR bildet taler til meg, HVA er det med bildet som gjør at det snakker, og HVORDAN har fotografen satt sammen komposisjonen, slik at bildet har fått det uttrykket og sammensettningen av elementer det faktisk har.

Tenker man igjennom dette blir det lettere for oss å bedrive bildekritikk.
Utfordringen er de fleste menneskers frykt for å ikke gjøre andre til lags, såre noen eller drepe motivasjon.
Denne frykten er en ''No Win Situation'' -man blir ikke bedre som fotograf og man skaper heller ikke bedre fotografer av det.

Så til sist, min bildekritikk: Bildet bruker en stor flate og det er utnyttelsen av spennet i denne flaten som gjør bildet.
Masken, eller personen er plassert nede i hjørnet med et direkte blikk mot betrakteren.
For meg blir blikket for statisk, og lite levende. Det virker nesten poserende, slikt sett synes jeg det tar bort litt av effekten som den store flaten kunne ha hatt.
Skyggen hadde også kommet bedre til sin rett om ansiktet hadde vært mer levende, kanskje vært anstrengt, eller ropte noe el.
''Stolpen'' oppover bærer kompet og blir ''veggen'' hun titter frem ifra.
En snedig komposisjon, men virker litt søkt fordi jeg finner personens ansikt for statisk.

Dett var en betraktning om bilder og kritikk opp mot dottens iboende natur.
Og til sist en vellment kritikk av bildet.

MVH
Jon-Petter

Første flyktige og uærbødige inntrykk:
Titter'n på hjørnet med overdrevet kontrast?
Logisk oppbygging med ansiktet antydende en diagonalkomposisjon, utfordrende flatebruk og forsåvidt også kontraster. Ikke uventet.
Ved nærmere betraktning:
Det stive maskelignende ansiktsuttrykket underbygger ikke førsteinntrykket. Ikke noe spor av lek her. Egentlig ikke noe tolkbart for meg, virker noe stivsminket med et slags usikkert drag.
Førsteinntrykket må vel karakteriseres som ganske grunt og barnslig.
Tankene var også innom et sort frimerke med litt hode.
Problemet er at tankene ikke kommer seg videre.
Jeg ser. (punktum)
Odd Tore

Takk for begrunnede synspunkter, Jon-Petter og Odd Tore!

Jeg konsentrerer meg om bildet i denne runden. Bildet er ikke laget spesielt for å teste eller tøye grenser. Men bildet er - lagt ut - for å teste og tøye grenser. Med andre ord, bildet har sin egen historie og tilblivelse og bør kommenteres ut fra seg selv.

Jon-Petter: Jeg mener at ansiktets statiske uttrykk kan gi mening. Mennesker preges av en ”falskhet” i gitte situasjoner. Vi kan være berørt, men tør ikke uttrykke det. Ansiktet forteller noe annet enn følelsene. Det kan være vanskelig å skjule. Kompleksiteten i dette er interessesant. Dette er også en av grunnene til at jeg foretrekker mennesker og ansikt i min fotografering. Det ligger en dimensjon i menneskets uttrykk som jeg ikke finner i natur/arkitektur.

Odd Tore: Takk også til deg for innspill uten mellomlegg. Ditt punktum respekteres - selvsagt. Ikke noe spor av lek, sier du. Må det være spor av lek i et bilde? Begrepet ''barnslig'' kunne jeg også tenke meg at du definerer nærmere. Når du sier ''..virker noe stivsminket med et slags usikkert drag'' underbygger det så absolutt min intensjon med bildet.

Her har jeg uttrykt meg slik at du har missforstått min kommentar ordentlig:

''Førsteinntrykket (mitt) må vel karakteriseres som ganske grunt og barnslig'' beskriver ikke bildet, men min assosiasjon om titter'n på hjørnet. Jeg fant ikke bunnen her.
Om min assosiasjon hadde hatt bunn i seg, burde ansiktsuttrykket vist spor av lek. Det gjør det ikke.
''..virker noe stivsminket med et slags usikkert drag'' klarer jeg ikke å finne en fortsettelse på. Da stopper det også opp med dobbeltbildet.
Derfor går jeg i stå. Mottaker leser ikke sender.

Jeg ser. (punktum) = dette ender for meg med bare en betraktning av bildet.

Jeg har før skrevet at dine bilder er av en helt annen art enn mine, og at jeg synes at det er spennende og inspirerende å strekke seg i nye retninger. Ofte gir det noe, av og til strekker jeg ikke til.

Jeg synes at det er veldig bra at du ber om en forklaring, og her er den. Håper den avklarer. Hvis ikke, så pleier jeg gjerne å følge opp kommentarene mine og responsen på dem.
Odd Tore

Takk, Odd Tore!

Som du sikkert har lagt merke til setter jeg pris på kommunikasjon som beveger seg litt videre enn fint og flott. Jeg er også oppriktig interessert i å forstå mine kritikeres budskap. Derfor setter jeg stor pris på din og andres kommentarer som fordyper seg i motivet. Det faktum at bildets uttrykk ikke når fram til deg er et svar i seg selv, og betraktes som en positiv tilbakemelding til meg. Jeg skjønner din oppklaring og takker for at du tar deg tid.

Arne,
når jeg mener denne er vanskelig, er det nettopp på bakgrunn av at jeg helst unngår - selv om jeg GJØR det også - å gi ''kosekulturen'' på foto.no ny næring. Jeg kunne skrevet at det var spennende, annerledes, utfordrende og/eller kreativt - for det ER det - men det hadde liksom blitt for lettvint når jeg allikevel ikke helt får tak i historien(men det er mitt ''problem'').

Så kan vi spørre; må vi gjøre det vanskligere enn det kanskje er. Du har selvfølgelig dine referanser, det er din historefortelling, ditt bilde og fasit, din tolkning av en situasjon, osv, osv, mens vi står fritt til å tolke det vår vei. Dét er styrken ved denne type bilder; vi står fritt til å lage vår egen historie.
Bildet er såpass ''abstrakt'' i fortelling at veivalgene er flere.
Har jo fundert litt, og for meg kan det handle om å ture å stikke seg frem, kanskje vise ansikt? Eller det helt motsatte... Så derfor, derfor er denne vanskelig. Og det er det som er interresant og spennende.

Så en liten avsporing; det er også lett(for noen, tror jeg) å lettere å ''forstå'' et bilde når det presenteres av en kjent fotograf. Det finnes mange eksempler på gode bilder som blir forbigått i stillhet, men som hadde fortjent langt bedre. Det hjelper med et navn, ingen tvil om det, OG det er helt naturlig at det er slik.

Ok, dette ble litt springende, men håper ''budskapet'' er fattbart...

John :-)

John!

Jeg deler ditt syn fullt ut. Det er betrakterens suverene rett å mene hva han/hun vil om et bilde. Når jeg kommenterer kommentarer er det for å røyke ut synspunkter og bryte meninger. Det må ikke oppfattes nedlatende. Noe jeg heller ikke tror du gjør. Du kjenner meg.

I ditt siste innlegg kommer du med assosiasjoner. Der kan du se! :-) ''.. om å tørre å stikke seg fram''. Godt formulert. For meg er det interessant å høre andres assosiasjoner, uansett hva det måtte være. Det finnes ingen fasitsvar.

Sitat: ''Det finnes mange eksempler på gode bilder som blir forbigått i stillhet, men som hadde fortjent langt bedre''. Jeg er så hjertens enig. Dette er et betydelig problem med dagens bildekritikk. Jeg siterer meg selv fra en annen debatt i dag: ”Gode, fortellende bilder som krever noe av betrakteren blir oversett, mens ''grunne'' glansbilder blir bejublet”. Derfor deltar jeg altfor ofte i diskusjoner rundt fenomenet BG/BK. Hehe, jeg skjønner ikke bæra av hvorfor jeg bryr meg? Forspilt energi og helt nyttesløst. Jeg bor på feil klode! :-)

Til slutt: Mener du at dette bildet hadde vært lettere tilgjengelig dersom en kjent fotograf stod bak?

:)

Arne:

Nei, det er ikke forspilt energi, det betyr mye for meg personlig at du bryr deg gang på gang. Engasjement i beste hensikt kan aldri falle kun på steingrunn, det vil alltid være NOEN som plukker det opp, selv om omfanget kan virke beskjedent dog.
Jeg er veldig glad for at akkurat du bor på kloden FOTOdotNO.

Takk! :-) Dagen er reddet!

Det jeg mener er at vi bestreber oss ekstra når det presenteres av en kjent fotograf, og at vi på den måten gjør det mer tilgjengelig. Bevisst eller ubevisst.
Vedr. litt mer ukjente fotografer, så ''forsvinner'' nok mange gode bilder på veien til en eventuelt fortjent større oppmerksomhet, ja. Sånn er det bare, og det må både de og vi leve med.

Heidi har en innertier av en kommentar :-)

John :-)

PS Jeg oppfattet aldri svaret ditt som nedlatende :-) Og med ''kjente fotografer'', tenkte jeg på bl.a. deg, da...

Jeg er ikke i humør til å være filosifisk i dag, ei heller tenkende dype tanker. Dertil er været for fint og dagens skitur var en fryd, selv med bakglatte ski.

Estetikeren i meg, derimot, er våken. Og den ser en stor sort flate med et ansikt som titter utfordrende frem i nedre hjørne. De to alene ville ikke vært nok, men mønsteret oppover og ekkoet av masken gjør det til et estetisk hele.
Så det får være nok med det.

Tror dog at bildet ville sett en ''smule'' malplassert ut, i min solfylte fargerike hjem som er satt sammen av fargeglede, bruksbehov og komfortable møbler, tvert mot dagens strenge interiørformkrav om minimalisme og få farger.
Men ett eller annet sted med stramt og linjerent interiør i få farger ville det passet fint inn.

Men helst ikke hos tannlegen, takk. DER ville jeg fått assosiasjoner om tannlegen som titter frem bak døren og inviterer meg inn i det innerste mørke.
:-)
(Det ble visst en del utenom selve bildet her . . . )

Mvh Ann

Hei Arne,

Jeg får litt ''mixed feelings'' av dette bildet. Føler en slags uro av stripene til venstre som jeg oppfatter som en slags kraftig ressonans som foregår inne i hodet på denne maskerte kvinnen med det stive blikket. Jeg føler jeg får et lite innblikk i en urolig og mørk personlighet som viser sin perfekte fasade til omverdenen. Et innblikk jeg ikke er så sikker på at jeg vil ha. Bildet vekker følelser og er dermed et bra bilde i mine øyne.

mvh Stine

Likar bildet ditt! … gir meg tankar om å vera menneske… om å våga å vera enkel i staden for dobbel…
…ellers enig m Heidi… glad for at du er her!!
ad BK-diskusjon: … stemmer for ros men ikkje kos… med det meiner eg at ros er nødvendig for at intuisjonen skal få frihet til å skapa… men viss det blir bare godord og ''du og eg er flinke''- snakk mistar vi framdrift og nye mål.

ja, dette med å utnytte tomme flater er ofte en undervurdert del av fotografiet. ''negativt rom'' heter det vel, som likevel kan være positivt. absolutt et spennende bilde. den store, tomme flaten balanserer bildet (i den grad det MÅ være ''balanse'' i bildene da...:-)

å utfordre konvensjonell tankegang er viktig, både for selv å komme videre, og for å inspirere andre til det samme. det er lett å gå seg fast på inngroddde stier...

Takker for nye kommentarer!

John: Du har et poeng i dine generelle betraktninger :-)

Ann: Du berører et viktig punkt når det gjelder bildekritikken. Hva er intensjonen bak bilder som legges ut? Med hvilke briller skal de leses? Ikke alle bilder skal på vegg. Og neppe dette. Dette er et bilde som kan benyttes i en illustrasjon, bok el. Kanskje bildekritikken bør få en tilleggsavkryssing om formål: - gallerivegg, reklame, album, prosjekt el. Slik sett kan både fotografen og betrakteren bli mer presise. Tannlegen, hehe ..

Stine: Dine assosiasjoner er treffende!

Magnar: Takk! :-) Ellers deler jeg ditt syn på ros og kos. Man skal ikke være redd for å gi ros, dersom den er begrunnet og fortjent. Bekreftelse er en viktig drivkraft. Men det er også viktig å være berettiget kritisk, for eksempel i forhold til motivets originalitet.

Bjarne: Fornuftige ord! Det må ikke nødvendigvis være balanse i et bilde. Men det er greit å kunne reglene før man bryter dem. Og som kjent, regler er til for å brytes :)

Dette er flott og originalt satt opp, kjørt til ytterpunktet. Visuelt og teknisk bra. Min første reaksjon var at det glade ansiktsuttrykket i utgangspunktet disharmonerer med resten av bildeinnholdets overveldende mørke, depressive tanker, og livet som haster av gårde. Men oppdager at det er bygget opp som en maske. I vårt stress må maska må for en hver pris holdes. Det gir bildet en story for meg og retter opp førsteinntrykket.

Dette var et veldig interessant bilde. Store ensarta flater er veldig artige. Noen er helt ''døde'' og andre er fulle av energi i all sin tomhet. Her er et eksempel på det sistnevmte. Veldig bra! Jeg blir faktisk sittende å klø meg i huet her. Hvordan kan så få elementer i en billedflate skape så mange assosiasjoner i mitt hode? Jeg ser for meg ganske mye liv og røre utenfor bildeflaten. Det er masse liv og røre. Maase folk, en del trafikk, full speed. Likevel er det dette ene mennesket som tar seg tid til å SE...møte noens blikk, la noen bli sett.......det trenger vi jo alle sammen litt hver dag.

Ellers må jeg bare innrømme at jeg ikke har lest riktig alle kommentarene over her. Likevel har jeg fått med meg at det har vært mye snakk om typer av kritikk. Det er faktisk nestne så jeg blir litt småstresset av alt snakket om hva slags kritikk som er gangbart og hva som ikke er det. Personlig forsøker jeg å kommentere de bildene som jeg synes har noe å melde til meg, de som vekker eller utfordrer meg. Jeg får en del kommentarer på bilder sendt på privat mail. Har lurt en del på hvorfor. Noe av det handler nok om hvor personlig man vil være på internett. Å gi en bildekritikk sier en del om personen som skriver den. Kanskje enkelte føler seg ukomfortable med det? Derfor er det kanskje enklere å kommentere de bildene som ikke utfordrer i så stor grad.
mvh Julie