Jeg kan ikke mye om Rolf Jacobsen, men dette diktet husker jeg. En rolig og fin positur på hunden, et nesten vemodig blikk som passer til tittelen din.

Men bildet synes jeg er en smule blasst. Litt mer kontraster hadde gjort seg. Da hadde det kanskje vært lettere å få øye på skogsmaskinen som er i fullt (ødeleggende?) arbeid i bakgrunnen.

Ellers liker jeg måten bildet er komponert på, at du lar hunden stå oppå ''ødeleggelsene'' og se ut av bildet.