Hei. Skarpt og fint bilde av ei søt jente! Personlig ville jeg kanskje tatt vekk den hvite jakka, men det er vel en smaks sak.
Mvh Mads B.

Bra jobb. litt overdrevet i hennes øyer.

Hei,

Jeg har akkurat kommet over bildene dine, og må si det har vært en fornøyelse å gå gjennom dem - både her og på hjemmesiden din. Antakelig er du en av relativt få her inne som har en bevisst kunstnerisk intensjon bak det du skaper.

Du arbeider også - svært fornuftig, mener jeg - i prosjekter. Hvert bilde utgjør en del av et større hele. En vurdering av bildene enkeltvis - uten hensyn til de overordnede prosjektkonseptene - vil nødvendigvis måtte bli svært ufullstendig.

Likevel må jeg si - på generelt grunnlag - at både dette og andre av dine bilder viser at du mener alvor med det du gjør, både kunstnerisk og håndverksmessig. Jeg synes du er flink til å omsette idéer til bilder, og liker godt den bevisste tilnærmingsmåten du har til idé, motiv og teknikk, både under opptak og etterbehandling.

I dette prosjektet, I was born to make them happy, presenterer du barn som ''små voksne'', med glatte masker av det slaget vi vanligvis møter i de glossy magasinene - og i populærkulturen som omgir oss forøvrig. Det er åpenbart at de ikke kan leve opp til forventningene derfra, og du viser oss hvordan masken sprekker når de prøver. Slik jeg ser denne serien, er den et kulturelt og politisk statement. Vi er i ferd med å gå over streken. Vi bryter ned barndommen. Kanskje ødelegger vi deres kommende voksenliv også. I noen av bildene dine er jo selv tårene glossy.

I dette landskapet ligger det mulighet for mange spennende prosjekt. Erotiseringen av barndommen, det pornografiske formspråket som i økende grad omgir og påvirker oss, barn som må ha en lang, selvstendig ''arbeidsdag'' mens mor og far er på jobben, ''forhandlingsfamiliene'', grensesettingsproblematikk, splittede relasjoner, voldelige dataspill og TV-program osv. Vår samtid byr i sannhet på mange utfordringer menneskeheten aldri tidligere har møtt. Som voksne klarer vi til en viss grad å forholde oss til det, selv om jeg tror at også vårt følelsesliv er sårbart for forflatning. I siste instans er det likevel alltid barna som må ta den virkelige støyten. Det kan komme til å vise seg å være litt av en støyt.

Det er prisverdig at du tar tak i denne materien, og synliggjør den.

- Kristoffer