jeg husker boksen går, gjemsel og andre leker som ga meg sterke følelser som barn. det var nok ikke den fysiske aktiviteten som fikk det til å krible
i kroppen. det var en følelse av å være helt, redde andre, gjerne det motsatte kjønn. slike sterke følelser som gjerne avtar med alderen. for meg pleide dette å skje i et svært hus i geitemyrsveien i oslo, hvor en god kompis bodde....han var forresten skikkelig selvstendig allerede som tiåring. inviterte alle hjem. bakte kaker, lagde te, spilte klm-vinyl og utfordret oss til å slå ham i monopol. men det klarte vi aldri. utelekene var lettere. han hadde to storebrødre som gjorde alt mer spennede ved å dra
barna inn og gi dem en kalddusj eller skremme dem. vi hadde store hageområder å boltre oss på, og man kan si at det ofte hendte at to personer hjalp hverandre mer enn andre....dette opplevde jeg igjen da jeg så disse barna leke. det var min kjære som faktisk ferska det først. litt diskrè var de jo i begynnelsen, men når det står en haug rundt deg som du kan fange/gi har'n whatever, og du heller velge å løpe 30 meter etter en jente...ja, da blir det synlig......etter mye løping i et kvarter, fikk jeg tatt et bilde. og resultatet: to barn som mistet interessen for selve leken, men leker med interessen for hverandre !