Jeg var på utkikk etter hegrer nede i fjæra, da jeg plutselig fikk øye på en særdeles stor fugl noen hundre meter unna. Den kom nærmere og nærmere, og jeg var plutselig klar over at dette var ei havørn. Pulsen steg kraftig og jeg slengte av meg kamerabaggen og grep etter kameraet. Men da jeg snudde meg og skulle se etter havørna, var den borte.
Omtrent 20 minutter senere fikk jeg øye på ei hegre nede i fjæra. Jeg startet å snike meg innpå, og måtte etter hvert åle meg innpå hegra. Plutselig hørte jeg noen kraftige kråkeskrik like i nærheten. Jeg kikket i retning av lydene, og da så jeg noe virkelig stort som satt oppe i et tre ved fjørekanten. Det var den samme havørna som jeg så 20 minutter tidligere! Pulsen steg nok en gang kraftig og jeg holdt pusten i det jeg trykket ned utløseren. Det var en lettelse å få et bilde av denne enestående situasjonen.
Jeg brukte min karakteristiske ”hegreåling” og forsøkte å komme enda tettere innpå havørna. Jeg visste jeg var dømt til å mislykkes, da havørna har et utmerket syn og er svært sky av seg. Jeg stoppet opp ca 50 meter unna. Der lå jeg i ca 10 minutter og opplevde min største naturopplevelse hittil.
Havørna ble etter hvert lei de innpåslitne kråkene og fløy videre…
Noen som vet hvorfor kråkene reagerer slik på havørna?