Det er ikke alltid ufarlig å bevege seg inne i de dype skogene rundt Otta. Mange steder har verden her stått stille, og når vi kommer langt nok inn, åpenbarer det seg en eventyrverden. Ikke alle der inne er like glade for å få besøk av mennesker, og er man ikke oppmerksom nok, kan du fort bli utsatt for både det ene og det andre.

En dag i slutten av juli var jeg på en slik tur inne i skogen. Egentlig var jeg på tur til et lite bortgjemt tjern, for å se etter et svartspett par som har hekket i en gammel furu i flere somrer.
På veien inn til dette tjernet har jeg flere ganger før opplevd skumle og uforklarlige ting, men denne dagen, og det som hendte vil jeg aldri glemme.

Jeg var kommet langt inn i skogen, inn i en tett bjørkeskog, da det uten forvarsel begynte å blåse kraftig. En kald ekkel vind! Plutselig begynte jeg å høre lyder, lyder jeg nå i ettertid ikke klarer og beskrive- skumle lyder som tatt ut i fra en ekte Hollywood film. Rundt meg begynte trærne å få ansikter, og de rev seg opp fra bakken, og kom stabbende mot meg på de lange vinglete røttene sine. Det var ingen tvil om at det var meg de var ute etter, der de strakte greinene ut, og prøvde å dra meg inntil seg. Her var gode råd dyre, og jeg tok hyven og stupte meg ned i et trangt bekkefar og løp og krabbet det forteste jeg klarte. Et stykke ned i bekkefaret stod plutselig en grå liten skapning fremfor meg.
”Trenger du hjelp?”, sa han.
”Ja jeg gjør nok det, sa jeg.

Plutselig stoppet vinden, og alt stilnet av. Til og med den lille grå mannen var borte.
Jeg tok meg ikke tid til å fundere mer over det, men tok snareste vei hjem. Svartspett fikk være svartspett denne dagen.
Tro meg eller ei, men bilde av det ene treet fikk jeg tatt før jeg sprang av sted…