Visuelt sett er det nok originalen som lokker mest ved første øyekast. Innramminga i grønt slutter fint om hunden som plasseres uvant langt nede i bildeflata, foran lyset som drar oss videre innover i motivet.
I versjon 2 opplever jeg stillheten på en annen måte. Hunden og naturen forenes i et samspill. Skaper en stoisk ro som er tiltalende og gjør at uttrykket «lander» for min del. Fint med denne halen som tangerer i nedre kant, gir rikelig plass for alt rommet over.

Takk!
Eg liker sjølv best versjon 2. Det er meir ro og undring over det bildet. Og litt meir fredelig siden ein ikkje ser tennene til hunden;)

Mvh
Trude