"LYCKLIGA GATAN"

Da jeg kom tilbake til min barndoms gate sist for å fotografere mer graffiti hadde det skjedd ting. Jeg hadde to dager tidligere sett at det var kommet nye ting der da vi var i området og spiste på en på en restaurant der verkstedet for gamle trikker en gang holdt til. Hvilebrakke for bussen var det også der i min barndom da strømbussene, de såkalte trolley bssene fortsatt gikk.

Men nå sto det altså et par biler og skuret inne på Lilleborgbanen var avstengt med et midlertidig gjerde. En av arbeiderne fortalte meg at det skulle bli lagerrom i det innebygde skuret. Men som han sa så kunne graffitimalerne bare male på den nye veggen. Men for meg forsvant nok et barndomsminne inn i glemselens slør. Stolpene som holdt skuret ble rett som det var brukt som fotballmål. Jeg tok likevel noen bilder og dette som viser hele den delen av banen og man kan skimte graffitien inne i skuret. Men jeg tok dette på lang avstand så mye er croppet vekk i front.

Det ble et par øl på nevnte uterestaurant før jeg fortsatte å mimre ved å trille inn på baksiden av gården der jeg en gang bodde, men flyttet ut i februar 1974 i en alder av 26 år.. Der det i min barndom lå to trehus, et svart og et grønt står det nå flere betongkolosser hvorav den ene er høyere enn den 5 etasjers der jeg bodde i første etasje. En jevnaldrende kamerat av meg bodde i det grønne huset og brukte en utedass i samme farge som lå rett utenfor våre vinduer mot gården. Eieren av eiendommen drev transportforretning og hadde garasje inne i det trange området der de store bilene så vidt kunne rygge seg inn. Sjøl hadde han et en etasjes hus som han brukte til kontor. Om vinteren fyrte han med ved og den sure røyken drev inn til oss i første etasje. En gang sa far min at noen burde stappe en blaut strisekk nedi den pipa så han får ha røyken sjøl. Det skulle han ikke sagt for jeg fikk med meg et par kamerater og klatret opp på taket. Hva vi stappa nedi husker jeg ikke, men Andersen som han het kom hostende og harkende ut etter å ha fått kontoret fullt av røyk. Men da hadde vi jævelgutta kommet oss i sikkerhet og sto og kikka. Far min blei forbanna da han hørte det, men han burde kanskje passa kjeften sin for små gryter har også ører.
Det fantes mange hulrom under de gamle trehusene som var mest for gamle uthus eller lagerrom å regne og under der krøp vi - både jenter og gutter, inn i slike som vi kalte hula og da hendte det nok av vi både så på og utforsket slike ting som foreldre helst ikke vil at unger i den alderen skal se og forske på.
Jeg husker min mor fortalte etter at jeg var blitt voksen at hun en gang hadde spurt ei lita jente hva ungene dreiv med under der. Da så jenta rart på mor og sa: "Døm puler vel."
Gården jeg bodde i har blitt selveierleiligheter nå, men var kommunal gård den gang. Det var to tvilling gårder, men bare denne har blitt privat. Den nedenfor er fortsatt kommunal og nå med mer tvilsomt klientell. Der bodde jeg mine første 9 år i en ett roms leilighet. Det har skjedd to drap der for noen år siden – ett narkorelatert og en gambier som ble drept i en leilighet i 5. etasje.
Jeg trillet videre og så at en plass som i min barndom ble bygget opp i området mellom gårdene og var en felles plass der det ble reist flaggstang og plantet blomster på dugnad. Far min som var håndverker laget trappa ned dit. Flaggstanga står fortsatt, men singelen og alt annet er overgrodd med villniss.
Det var svært stille der jeg trillet gjennom området der vi en gang var 30 – 40 unger som lekte og bråket.
En sang – ”Lycliga gatan” som Anna Lena Løfgren gjorde til en landeplage kom snikende og så hørte jeg meg selv nynne:

Lyckliga gatan du finns inte mer.
Du har forsvunnit med hela kvarter.
Tystnat har leken, tystnat har sången.
Høgt over marken svevar betongen.

Nå var det jo to betongkolosser de vi bodde i også, men der vi lekte var et helt annet miljø og svært spennende for oppvoksende barn som leker.
Jeg trillet forbi oppgangen der jeg hadde mine 9 første leveår og gjennom hele gården, svingte til venstre bort Østgårdsgate mot Vossegata og så at noen trehus hadde da overlevd. Men de vi kalte Aftenpostenbrakkene er borte. Jeg sjekket navnet på nett, men fant bare brakker ved det navn på Ila et par hundre meter fra der jeg nå bor.
Men brakkene som lå der Østgårdsgate krysser Vossegata er forlengst erstattet av blokker de også. I brakkene bodde det også unger, antagelig av svært fattige foreldre. Jeg husker, en , han var nok ikke mors beste barn, men en dag vakte det munterhet for han hadde fått seg en Japp sjokolade og fortanna ble sittende igjen i Jappen til stor munterhet for de rundt – bl.a. meg.
Jeg svingete ned Vossegata og så inn i Askegata der det i min barndom lå en stall med to hester – en fjording og en brun, men som for lengst har blitt erstattet av en stor blokk. Vi kunne høre det lang vei når hestene på vei hjem kom bortover Torshovgata for de jernskodde hovene slo mot brostein og laget kraftig lyd.
Så var jeg ute I Fagerheimgata og så Fagerheimen tennisbaner med busker rundt. Men rosebuskene fra min barndom var byttet ut med syriner som ikke var så tette som buskene fra den gang og nok også ble brukt til slike forskningsprosjekt som tidligere nevnt av unger som gjemte seg.
Like etter passerte jeg huset der Rolf Stranger som en gang var ordfører i Oslo for Høyre bodde. Dermed er jeg ute av barndommens område og på full fart mot der jeg nå bor.

Jeg har etter at dette ble skrevet vært tilbake og sett veggen ferdig med dører og det hele og graffitien var allerede på plass.

Her er det kanskje mer bildet som illustrerer teksten, men sånn blir det en gang iblant.
Kvaliteten er vel heller ikke det beste jeg har levert.



http://WWW.pbase.com/kneppen