Her ligger jeg alene med min lengsel
og tenker på mon tro hva hjemme skjer.
Nå knirker nabodøren på sitt hengsel
og en munter kvinnestemme ler.
Ved Nationalteateret står Bjørnson
og synger "Ja vi elsker" for sitt land.
Men jeg kan slettes ikke høre Bjørnson
her jeg ligger i Afganistan.

Og nå står folk i kø på Saga kino
for billett til filmen klokka sju
og kvasikunstneren er på Casino
og han er slettes ikke spor edru.
Her i Kabul har natten gjort sitt komme
og basarene er mørke nå.
Men snart er også denne natten omme
og jeg har ingenting å klage på.

Nå kommer Dagsrevyen snart i TV
og fattern sitter der og titter på.
Kabul har sluttet for idag å leve.
Her er stille som en gravhaug nå.
Og nå er filmen slutt på Saga kino.
Nå åpner Rosekjelleren sin dør
og kvasikunstneren ned på Casino,
ja, han er like snøvlete som før.

Nå rusler jentene i Rådhus-strøket
kvartalet rundt i kveld for tredje gang
og de fordriver tiden med å røke
mens de venter på en kundetjangs.
Her ligger jeg og tenker på dem alle
og lengter hjem til gamle Oslo by.
Nå kan jeg høre Rådhusklokka kalle
og spille dagen inn ved morgengry.

Det er så rart med livet og dets lengsel.
Det skifter hurtig som i bølgegang.
Hjemme føler du deg som i fengsel
og går rundt med stadig utferdstrang.
Men ute savner du de som er hjemme
og du går rundt og tenker kun på dem
for du kan aldri aldri aldri glemme
og du vil alltid alltid lengte hjem.

Denne visa ble skrevet på et pittelite hotellrom i Afganistans hovedstad Kabul i november 1972.
Jeg hadde fått mitt første bad med varmt vann oppi et kar for første gang på guderne veit hvor lenge og nå satt jeg der aleine og plutselig kom hjemlengselen sigende.
Et par dager tidligere hadde jeg haika fra en gudsforlatt plass ute i steinørkenen ved navn Farah etter å ha venta på at bilen jeg hadde betalt 50 dollar for strekningen Istanbul - Kabul skulle komme på veien igjen. Men det var rådebank og oljelekkasje etc. Etter tre dager sa jeg til Dave eier og sjåfør at den bilen kommer aldri på veien igjen. Vi hadde prøvd to ganger og måtte tilbake. Jeg tok farvel med mitt reisefølge, 2 engelske gutter, et kanadisk par og en franskmann og rusla ned til veien i skumringa for å haike videre. Jeg fikk lift med en afganer som hadde kjørt i ett i 7 døgn fra Mynchen der han studerte . Jeg hadde ikke lappen den gang så han ville ikke la meg kjøre så det hendte vi var litt på utsia av veien en gang iblant. Men etter en stopp på et vertshus for hvile og mat kom vi oss til Kandahar kl. 6 om morran.
Dagen etter fikk jeg meg billett til Kabul med buss påfølgende dag og gikk inn en plass for å få frokost.
Et par karer vinket på meg og jeg sa et jeg skulle komme over etter at jeg hadde spist, hvilket jeg gjorde.
Han ene begynte å fortelle om hvor fattig Afganistan var og at det trengtes en revolusjon etc. etc.
Etter en stund sa jeg farvel for jeg ble lei pratet - hadde jo hørt en del om revolusjona som aldri ble noe av hjemme i Norge.
Hadde jeg visst hvem han var hadde jeg nok blitt sittende.
Det skulle gå mange år før jeg fant ut det. Krigen i Afganistan gikk mot slutten for Bresjnev hadde gått lei og ville trekke seg ut. Jeg husker jeg sa den dagen Sovjet gikk inn i Afganistan: "Nå har den store bjørn stukket nesa si inn i noe han ikke vet hva er. Den nesa vil bli sår før han trekker seg tilbake."
Det gikk mange år, men jeg fikk rett.
Ofte så jeg et ansikt på Dagsrevyen som jeg mente å ha sett før uten å kunne plassere det. Så en dag datt klaffen ned og jeg husket en novemberdag ved et kafebord i Kandahar november 1972. Mannen jeg snakket med var Afganistans sikkerhetsjef Mohamad Najibullah som russerne nå forhandlet med. Det var også han som hadde bedt Sovjet om å intervenere. Han var kommunist på sin hals.
Han endte opp som president til Taliban kom og han ble hengt side om side med sin bror på torget i Kabul. Kanskje var broren tredjemann ved bordet den novemberdagen. Hva vet jeg.
Jeg gikk på nett og fant et bilde der de hang, men begge var ugjenkjennelige.
Der kunne historien ha sluttet. men mange år, kanskje 30 år senere satt jeg sammen med en engelskmann og pjalla ut i de små timer. Jeg kom til å fortelle denne historien. Da sa han: "Vet du, det var også en tredje bror Najibullah og han kom seg til England og lever der fortsatt i eksil. Han nevnte stedet også, men det har jeg glemt.
Kanskje hører det til historien at en stund etter at jeg kom hjem til Norge etter 4 måneder på veien gjennom 13 land fra Oslo til Goa og tilbake ble en god venn av meg, Ahmed Bouchiki skutt ned og likvidert av den israelske etterretningstjenesten Mossad.
Noe av det siste jeg husker til Ahmed var en mørk januarkveld i 1972 da vi satt i et mørkt hjørne av Grenaderen restaurant på Lillehammer og snakket reiser. Jeg hadde da bare reist charter mens han hadde bl.a. fulgt kamelkaravanen med salt gjennom Sahara, haika rundt i Frankrike osv. Slikt hadde jeg også drømt om.
Da vi skiltes sa han :"The world is a book. If you stay home you see only one page".
Det var nok disse ordene som sendte meg avgårde på lykke og fromme for å se verden på egenhånd. Hadde egentlig tenkt meg til Vietnam for å se krigen. Så langt kom jeg heldigvis aldri.
Jeg har levd 50 år på verdens tak og er ikke lenger fullt så sulten selv om lengselen ligger der fortsatt. Hvorvidt det blir noe mer får tiden vise. Men jeg har bladd flittig i den boka som Ahmed ga meg en januarkveld i 1972.

http://WWW.pbase.com/kneppen