spennende og krevende bilde. Såpass abstrahert at det gir mange asosiasjonsmuligheter. Jeg begynte å spinne rundt orden, system, makt, autoriteter.....

Som sagt krevende og bra Kristoffer.

Roy

Roy,

Takk for fin tilbakemelding, og for at du har tatt deg tid til å gå inn i bildet.

Du har vel rett i at det er et krevende bilde. De fleste vil antakelig se på det som et rent threshold-eksperiment, noe det også startet som for meg.

Mens jeg dro i spakene, kom det imidlertid fram detaljer og symboler som satte meg på tanken om en total nyskapning av bildet.

For meg handler det om den universelle, eksistensielle livsangst, som - enten vi erkjenner den eller ei - er en del av menneskets tilværelse i større eller mindre grad. Endog ethvert dyr konfronteres konstant med denne angsten, og har til og med lært seg å leve bedre med den (drep/forsvar deg, eller bli en annens mat) enn vi mennesker gjør - vi fortrenger den jo, vanligvis.

Symboltegnene - ulven nede på gatehjørnet, klar til å bykse fram, romvesenet oppe i vinduet, de sorte vindusflatene, og omrisset av svarte fugler på gesimsen til høyre - alt sammen er symboler som mannen i bildet ikke har notert seg der han haster over krysset med sin frue.

Kanskje vil det derfor komme en dag da disse elementene vil overrumple denne mannen av all sin kraft.

Det gjelder å kjenne seg selv, og sine demoner.

I korte trekk var det dette som var tanken bak bildet. Om jeg har lyktes i gjennomføringen, vet jeg sannelig ikke. Det er ikke sikkert at det er så lett å få øye på disse elementene. Jeg kommer senere til å poste andre bilder, i en annen genre, som vil touche beslektede tema. Selvportrettet i profilen min er et av disse bildene.

- Kristoffer

Ja jeg satt akurat nå å jobba med et nytt bilde, og jeg kjenner igjen mange av disse tankene. Muligheten for å jobbe seg innover og innover gjennom denne uttryksformen.

Må få si at det er flott å få streife et så våkent menneske ;)

Er du skribent? Du uttrykker deg både lyrisk og meget beskrivende.

(Beklager at jeg ofte skriver litt korte ''innlegg''. Men jeg har dysleksi og bruker så forferdelig lang tid på å skrive og rette alt vas jeg taster :) )

Takk i like måte! Det er fint å støte på noen som tenker i liknende kreative baner.

Nei, jeg er vel ikke skribent, selv om jeg nok skriver rimelig mye for tiden. Det kreative går i en miks av bilder, musikk og tekst, som avløser hverandre ettersom hvordan inspirasjonen er. Har jeg anledning, og det kommer spørsmål om det, tar jeg på meg oppdrag med slike ting. Foreløpig er det langt fra nok til å leve av, så jeg betrakter meg mest som en glad amatør.

Det er kjedelig å høre at du har dysleksi. Kan tenke meg at det må være skikkelig problematisk i blant. Korte innlegg er helt greit for meg, det skulle bare mangle. Har nok en uvane med ofte å skrive alt for langt selv, så jeg prøver å begrense meg jeg også.

Godt at det også finnes andre uttrykksmåter da, som f.eks. bilder.

Ja, du skulle bare visst hvor viktig det er. (det gjør du selvfølgelig)

Jeg jobber også med flere utstyksformer. Litt ''lyrikk''', litt maling (selv om det ike blir ofte nå lenger) Men foto passer mitt gemytt. Og har vært mye av livet mitt, siden jeg startet for bare 3 år siden (kjennes som det er 30)
Når jeg brenner for noe gir jeg 101 prosent. Det har tatt to år å bli flink nok teknisk med utstyret, til at jeg kan jobbe glimtvis skapende.

Skriv lange innlegg du. Oaser er livsviktige i ørkenen j)...... .. . ø

fint med noen som tar seg tid. Veldig mange blomster og hunder her inne (som jeg har sagt til deg tidligere Kristoffer), og da er det deilig med et litt ''avansert'' avbrekk, der det til og med er rom for tolkning. Kjør på, dette trenger vi mer av!

Adrian,

Jeg tror nok ikke det jeg står for her inne, er så avansert. Jeg har jo tanker bak bildene, men å formidle disse er ikke alltid enkelt. Det er en prosess, og jeg poster et og annet bilde langs veien jeg går.

En burde slett ikke se på dette som et ''avansert avbrekk, der det til og med er rom for tolkning''.

Det burde være enhver fotografs naturlige og forbannede plikt å tenke kunstnerisk, å ville noe mer. Det er tydeligvis lett å glemme at det er kunsten å SE som alt dette handler om. Dagens kameraer og programvare er ikke vanskeligere å bruke enn at den tekniske biten burde gå greit for de fleste. Dermed burde fotografene teoretisk sett ha alle muligheter til å jobbe med blikket.

Men det er ikke det de gjør. De tar med sin superskarpe optikk til fjells, foreviger en blomst og kaller bildet ''Blomst''. Det er en perfekt foreviget blomst, fri for fotografiske lyter, men steindød og komplett uinteressant som bilde. Å kunne lage en perfekt og slående manipulasjon betyr jo heller ikke at sluttresultatet nødvendigvis er noe å se på.

Med dagens kameraer blir selv middelmådige bilder teknisk perfekte. Dette er det verste som kan skje, og foto.no er fullt av eksempler på at dette skjer hele tiden. Det er som en bakgrunnsstøy a la muzak, bare i konsentrert form, og mye verre.

A fool with a tool is still a fool.

Den store utfordringen er å bruke øynene. En bør trene dem opp ved å gå i kunstgallerier og på utstillinger av alle slag, gå inn i verkene, og la seg inspirere av både gamle og nye mestere. Lese om kunst, øve seg i å se, prøve å forstå hvorfor det og det kunstverket er godt, lære seg å tolke, og forstå hva kunstneren har tenkt. Har en fotografiske ambisjoner, er det etter min mening også viktig å få med seg utviklingen i kunsten gjennom hele 1900-tallet.

For enhver som virkelig vil noe med bildene sine er dette en livslang prosess. Det burde det også være for en fotograf. Glemmer en dette, vil fotografiet for alltid forbli alle andre kunstformer underlegent.

Dette ble vel litt alvorlig, men det er skrevet til alle som måtte komme innom her, i håp om at det kan avføde en smule ettertanke.

- Kristoffer

Det kunstneriske blikket er ikke så lett å trene opp. Skal man gjøre det er inspirasjon (som du nevner) uhyre viktig. Kreativitet er en videreføring av gamle ideer og ting som er gjort før. Man kan ikke finne opp kruttet, men man kan bruke kruttet på en måte som er ny og spennende.
Selv er jeg fortsatt på prøvestadiet men jeg vil påstå at jeg er bevisst når jeg tar bilder, og forsøker å snappe opp tips hele tiden. Pressebilder i aviser, og andre bilder rundt om på nettet og i bøker er inspirasjon jeg daglig suger opp, ofte ubevisst. På den måten utvikler jeg meg. Samtidig har jeg med meg kameraet omtrent overalt, og knipser ofte bilder.
Folks holdning til fotografi er veldig varierende, og mange ser nok på denne kunstformen kun som et uttrykk for å bevare minner og viktige begivenheter og klarer seg med det. Derfor er det jeg sier ''at det er deilig med et avansert avbrekk der det er rom for tolkning''. Du har veldig rett når du sier at det burde være enhver fotografs plikt å tenke kunstnerisk og forsøke og utvikle seg, nettopp fordi det er slik man kommer videre! Foto.no er jo det perfekte verktøy for å jobbe på denne måten.
Må bare si at jeg er veldig enig i tankemåten din, Kristoffer.

De siste årene har fotografiet vunnet terreng med tanke på å finne sin aksept som et selvstendig kunstnerisk uttrykk. Og jeg leste en plass at fotografiet er nå den utrykksformen som øker mest i omfang på kunstgallerier, både med tanke på antall utstillinger og besøkende. Her til lands ligger vi kanskje litt etter, men mye har skjedd her også. Selv har jeg vært heldig nok til å få ha to utstillinger så langt i år, og tre nye står for tur i forskjellige kustforennger landet rundt.

Så, en liten brannfakkel kanskje.
Den største ''motviljen'' eller kanskje usikkerheten på hvor fotografiet står som kunstutrykk, møter jeg faktisk mest blandt fotografene selv. Spesiellt blandt de ''ihuga'' amatørene. Og dette bidrar vel strengt talt ikke til en forsering i utviklinga av hvordan mediet oppfattes.

Roy

Adrian: Jeg synes du har fine holdninger. En bevisstgjøring av blikket, det er jo det det handler om. Det fine med dette er at jo mer vi bruker blikket, jo mer ser vi. Vi fanger inn detaljer og stemninger andre ikke ser. Glimtet av et ansikt i mengden kan fortelle historier vi aldri kunne ha forestilt oss, om vi bare hadde hastet forbi.

Det fine med dette er at når vi etterhvert blir fortrolig med hva det gode bildet (en personlig sak for hver av oss) er, og kjenner de komposisjonsmessige og tekniske reglene, da kan vi også frigjøre oss fra dem, og skape slik vi selv ønsker. Da tror jeg faktisk vi til og med kan finne opp kruttet på nytt, i form av et uttrykk som vi gjør til vårt eget.

Etter min mening er Bjørn Rørslett et ypperlig eksempel på dette. Han er naturfotograf, men sprenger naturfotografiets grenser både teknisk og kunstnerisk. Selv om han, såvidt jeg har lest, selv ikke definerer seg som samtidskunstner, mener jeg ut fra det jeg ser av bildene hans, at det er dette han er i ferd med å bli.

Liknende ting kan vi alle gjøre, hver på vårt felt.


Roy: Gratulerer med utstillingene dine! Dette hørtes virkelig spennende ut. Det er fantastisk å få bekreftelse på seg selv som fotograf og kunstner på denne måten. Har selv hatt bare én galleriutstilling, og det var for mange, mange år siden. Har imidlertid i tankene nå å forsøke å få stilt ut et prosjekt som jeg har arbeidet lenge med. Så får vi se hvordan det går. Uten medlemsskap i FFF er det ikke alltid enkelt å få foten innenfor i kunstforeningene. Men det finnes alltids andre gallerier å gå løs på.

Brannfakkelen din er jeg 100% enig i. De teknisk gode amatørfotografene er faktisk fotografiets verste fiende. Da tenker jeg på dem som jager teknisk kvalitet og pirk, og ikke klarer å skape et uttrykk i fotografiet. De klarer heller ikke å se dette i andre bilder. Det er vel derfor de må benevnes som amatører.

Det var vel i går at jeg skrev følgende i en annen diskusjon her:
''En kunstners virkelige privilegium er nettopp å kunne definere sitt eget univers, sette sine egne rammer, eller rett og slett bare sprenge dem til himmels, og gå videre til neste nivå. Dette behøver kunstneren verken forsvare eller forklare.

Som naturfotograf stiller han (BR) etter min mening i en egen divisjon, i forhold til den store hop som bruker kameraet nær sagt som scanner, og for hvem en pinlig nøyaktig avbildning og registrering av naturen er selve det livgivende mantra.

Det har slått meg når jeg har sett gode abstrakte bilder her inne, at det nær sagt yrer av kommentarer (fra teknisk meget dyktige fotografer), som ''Nei, dette skjønner jeg neimen ikke noe av. Dette får jeg sannelig ikke til å henge sammen.'' Eller ''Men hva er det egentlig det forestiller da? Hva var det du egentlig tok bilde av?''

Det blir jo to ganske forskjellige verdener dette her, og når de tørner sammen som i meningsutvekslingen ovenfor, blir det åpenbart hvor stort spriket er, og hvor vanskelig det er for den ene å forstå den andre. Til slutt ender det sannelig med at diskusjonen blir mer surrealistisk enn bildet.

Går det ikke an å bare blåse i det? Akseptere og respektere at vi snakker om totalt forskjellige uttrykk?

Vi er da heller ikke nødt til å forstå eller få forklart alt vi ser hele tiden heller, er vi? Eller har vi blitt så blindet av kameraets utrolige ''reality-scannepotensiale'', og bildebehandligsprogrammenes fenomenale skarpingsmuligheter, at vi ikke makter å leve med uklarheter og antydninger lenger?''

Av forskjellige årsaker har jeg nå tatt steget tilbake til analogt igjen. Jeg liker den ekstra ''motstanden'' som ligger i at jeg ikke ser bildet med en gang. Det tvinger meg til å lage bildet ferdig før jeg trykker på utløseren. For den saks skyld kunne jeg vel like gjerne brukt en gammel Instamatic eller Kodak Brownie. Det er jo ikke dingsene og dippeduttene som lager bilder, men øyet og søkeren. Det ser det ut til være meget vanskelig for denne spesielle gruppen av fotoamatører å forstå.

Takk for gratulasjoen Kristoffer.
Jo det føles godt å få litt anerkjennelse. Egentlig irriterende å bruke et helt liv på å jage etter andres anerkjennelse, men sånn er det bare ;)
Vi trenger vel speil for å se/finne anerkjennelsen av oss selv, i oss selv

Ja Bjørn R. er dyktig og også et spennende menneske.

Ellers er jeg veldig mye enig i det du skriver.

Vi prates

Roy

Spennende uttrykk i bildet ditt Kristoffer. Har selv et bilde i samme sjanger - kanskje mer konkret - men absolutt med likheter oppfatter jeg. Se bilde nr. 105158.

Det er alltid spennende å høre andres tolkninger av ens egne bilder. Også jeg oppfattet bildet ditt som mer konkret, og som et et vellykket langeksponerings-eksperiment.

''We're coming to take you away'', derimot, følte jeg hadde et innhold adskillig mer til felles med dette. Det var forresten et virkelig godt bilde, både symbolsk og rent billedmessig.

Takker - det var helt riktig symbolikken i bildet jeg tenkte på, ellers er jeg jo enig i at bildene ulike.

Tenkte jeg skulle skrive at jeg setter pris på å lese innleggene over her. Tydeligvis er du en som brenner for det kunstneriske innholdet i fotografiet og det er bra!

Når det gjelder hvordan det skal utvikles tror jeg det er en vekselvirkning mellom det tekniske og det kunstneriske. Mye av et godt bilde forutsetter ofte at teknikken må sitte. God teknikk kan også løfte et bilde og gjøre et bilde mer severdig. Dette har vært diskutert mange ganger på dotten, men klart at fokuset på innholdet i bildet er det aller viktigste og mye av de tekniske vanskene er løst med alle forbedringene på kamerafronten med automatikk osv. Tror du må se mange av kopibildene (helt riktig uttrykk) også som et element i at folk bruker nettstedet her som en form for gratis hjemmeside. For min egen del har jeg prøvd å lage noe som heter norske fuglearter, hvor jeg etter hvert legger inn arter og variasjoner - mest for moro og fordi det er en hobby - men fint å få lærerike kommentarer - som også da kan benyttes på andre typer bilder. Natur- og fuglebilder er ellers sjangre som jeg mener har livets rett på foto.no selv om de ofte ikke er spesielt kunstneriske. Jeg har lært mye om det her og tror vi skal være glade for at det heldigvis finnes takhøyde for de aller fleste typer bilder her inne. Men det er fortsatt en stor jobb å gjøre får å få fokus sterkere mot det du setter ord på. På den annen side har vi sikkert våre talenter i forskjellige retninger, og må arbeide med å finne ut hva vi selv er gode på og utvikle den beste delen i oss videre. Å slite med å skulle skaffe seg et blikk man mangler blir som å bli en god tegner uten å ha talent for tegning. Det går meget sjelden.

Ketil,

Du skriver fint om dette, og jeg er enig med deg.

Det er så mange genre, og alle har sin plass. Felles for alle er beherskelsen av visse tekniske ferdigheter. Når disse sitter, vil en alltid kunne lage gode bilder, uansett genre. En vil også kunne bruke reglene, lage sine egne, eller bryte alt som er, alt etter hva som tjener det enkelte bildet best. Selv et vanlig familiebilde fra en temmelig ordinær situasjon kan heves fra det ordinære til det supre med små grep som en bevisst fotograf kan gjøre, fordi han kjenner mediets muligheter og begrensninger.

Jeg er den første til å fremholde at et bilde ikke behøver å være kunstnerisk. Helt innlysende er den delen av naturfotografiet som går på dokumentasjon, samt alle andre former for dokumentasjon, hvor bildet i seg selv ikke skal stå i fokus, og andre forhold teller mer.

Når det gjelder naturfotografi, er mitt inntrykk at de beste fotografene opp gjennom tidene har visst hvordan de skulle ''fange'' sine dyr, og lage bilder helt utenom det vanlige. De har gått ut over dokumentasjonsgenren og bruker sin kreativitet for alt den er verd. De har ikke nødvendigvis kunstneriske ambisjoner, men kan likevel skape bilder av kunstnerisk kvalitet. Et typisk eksempel her på ''dotten'' er Bjørn Rørslett, som etter eget sigende absolutt ikke har planer om å bli samtidskunstner, men som - etter min mening, og hvis han fortsetter utviklingen han nå er inne i - har alle elementer som trenges for å bli det.

På den andre siden har vi etter min mening fotografer som traust, i år etter år, publiserer det ene bildet etter det andre av samme fugleart, fanget i svevet mot en plettfri blå himmel, blottet for kunstneriske ambisjoner og ytterst kjønnsløse, men teknisk perfekte som bare fy. For meg personlig står det å gå inn i slike bilder som symbol på selve kvintessensen av kjedsommelighet.

Også naturfotografer kan jo gjøre seg umak, og heldigvis: mange gjør det! De jakter etter det uvanlige, det spesielle lyset, den rette vinkelen, en komposisjon, handling og et øyeblikk som gjør bildet til noe mer enn en simpel registrering.

På den andre siden er det en skjør balanse også her. Hvis det oppsiktsvekkende blir vår ledesnor (noe det lett kan bli i en oppjaget verden som må ha sterkere og sterkere virkemidler for å bry seg), glemmer vi det naturlige. Da kan det fort bli som Vetle Lid Larsen skriver i sin bok Anti-sex, at naturfotografen nærmest stikker sitt objektiv inn i bjørnens rektum (mens den ligger i hiet), mens en oppglødd David Attenborough hopper omkring ved siden av og oppglødd gestikulerende forklarer hva det er som som skjer i dens endetarm.

Jeg følger deg altså mesteparten av veien, men hopper av i siste setning. For blikket tror jeg vi alle kan lære å bruke bedre. Dette betyr ikke at vi alle skal produsere kunstneriske bilder, men at vi ikke har vondt av å slite litt og bli mer bevisste på det vi gjør. Slik sett fungerer foto.no, på sitt beste, som et nyttig verktøy for alle som gjerne vil lære mer om å bruke øynene.

Et lite paradoks: Det virker for meg som at lettere tilgjengelighet gir et dårligere blikk, med påfølgende dårligere kvalitet. Vi stoler rett og slett for mye på utstyret. Slik er det med mange andre kreative prosesser også. Vi kan alle kjøpe et avansert kamera eller en high-tech synthesizer, og lage noe - uten at vi behøver å kjenne billedspråket, toneteorien eller intervallæren. Vi kan produsere sjelløse bilder og låter som det ikke er noe i veien med teknisk, men som ikke bidrar til annet enn å forsøple våre omgivelser og vår oppfatning av hva som er bra og ikke bra. Med vår tilsynelatende kontroll lurer vi lett oss selv til å tro at vi behersker verktøyet og prosessene, men sitter bare og rir på en robotisert gyngehest.

Skal vi lage gode bilder, uansett genre, tror jeg nemlig at vi rett og slett trenger en smule motstand. Selv har jeg nå plukket fram igjen min gamle, herlige F3, og gjenoppdaget stimulansen som ligger i å bruke et kreativt verktøy som ikke tar beslutninger. De beste bildene mener jeg selv at jeg tok med min F2, som var enda et hakk mer manuell. På begynnelsen av 80-tallet hadde jeg et lite, teknisk ''prosjekt'' som gikk på at jeg ville prøve å gjøre meg uavhengig av lysmåler, og prøve å trene opp øyet til å se lyset riktig. Jeg gikk rundt med en lysmåler, uten å fotografere, bare for å sjekke om jeg bedømte lyset rett. Med F3-en begravde jeg etterhvert dette prosjektet. Det ble rett og slett for enkelt å måle lyset med kameraet, til at det var noen vits i å fortsette med dette. Med min digitale Olympus, og dets mange automatikkmodi, råtnet prosjektet selvsagt fullstendig.

Men tiden jeg holdt på med dette, var trolig min aller beste, rent fotografisk. Kanskje var dette min egen, personlig bevisstgjørende prosess, som endte med at jeg til slutt kunne konsentrere meg om blikket, og reagere lynraskt med relativt god kontroll, med et kamera som nærmest hadde blitt en forlenget del av armen. Det er faktisk en utrolig forskjell på å ha slike ting i hodet, og å ha det disponibelt i hjernen på et superavansert kamera.

Nå går jeg altså veien tilbake, og gleder meg dag for dag over den enorme kvalitetsforskjellen. Jeg har til og med børstet støvet av den gamle lysmåleren igjen. Og tenker tilbake på lange mørkeromsøkter hvor jeg kunne tenke i en time på hvordan jeg skulle beskjære et bestemt bilde.

(I parentes: En så sentral del av bildets oppbygging som komposisjonen, ramses nå rutinemessig opp i kjappe bisetninger som ''kompen''.)

Andre fotografer har andre prosesser, og velger seg andre utfordringer. Men en eller annen motstand som tvinger oss til å bruke litt tid, til å ta beslutninger om bildene - og vite hvorfor - den tror jeg for de aller fleste er en essensiell del av veien mot å lære kunsten å se bedre.

- Kristoffer

Først av alt, tusen takk for kommentara på bildene mine. Det er stas å få. Og så vil eg seie tusen takk for at du inviterte meg inn i denne debatten som eg kanskje hadde gått glipp av dersom du ikkje gjorde meg klar over den.

Det er fantastisk å lese dei ulike innlegga. Er så enig og uenig med mange av tinga som kjem opp og blir sagt. Eg er blant dei her i verden som syns at mennesker kan bli bedre til å SJÅ om dei har eit fotoapparat eller ikkje. Vi har på så mange måtar mista evna til å sjå detaljar og øyeblikk som skjer rundt oss, og eg meinar at det gjer verden til ein fattigare stad å leve i. Det er ofte dei små tinga som så altfor mange går glipp av som betyr den store forskjellen.

Eg ser på meg sjølv som ganske heldig, for eg er fortsatt ny i fotografiens verden. Dvs. eg har sett mange bilde i mitt liv. Eg har latt meg fascinere mange ganga, men eg er så vidt begynt å utforske den delen av kreativiteten min sjøl. Eg kan ingenting om teknikk, utstyr, lukkertid, photoshop eller nokon av desse ting. Det eg kan bidra med er eit blikk og ein tanke. Eg SER ka eg lika. Eg kan kommentere skuggar, kutting, fargar og den slags, men ikkje teknikk. Men det eg likar aller best å gjere er å prøve å fortelle ka eg føler og tenker når eg ser på eit bilde. Kva eg assosiera det med, og kva slags inntrykk det gjer på meg. Kanskje er det uegna kommentara? Eg veit ikkje. Eg veit berre at for meg er det viktigare å få fram ein følelse, enn at bilde er teknisk perfekt.

Eg har sitte lenge å sett på bilde ditt Kristoffer. Og for kvar gang eg snur litt på blikket mitt, kvar gang eg myser litt, så ser eg ein ny ting, og noko heilt nytt som skjular seg i skuggane. Det er tidvis vakkert, nokre gonger vondt, så litt skummelt og tilbake til morsomt. Mykje av det er fantasien min som set i sving. Andre ting er underbevisstheita mi. Nokre ting er tydelig at er der, og blir det realistiske i bilde. Så veit eg at ingen andre ser akkurat det eg ser i dette bilde, og eg syns det er kjempespennande. Dette er eit av dei bilda som er opne for tusen ulike tolkningar dersom folk tørr å la blikket sitt kvile på noko anna enn overflata.

eg kan velge å sjå på dette bilde som svarte og kvite flekka, eller eg kan seie at det er mennesker som går forbi eit bygg. Eller så kan eg føle på stemninga som ligg der. Uvissheten. Det skremmande, men samtidig interessante. Det som må utforskast og kanskje ikkje finst. Det som bare finst inne i haudet mitt, og ikkje med nokon andre...

Det som fascinera meg veldig (ja, no har eg brukt ordet fascinera mange ganga i løpet av denne lange smårare halvfilosofiske teksten min...) er at eg såg på bilde ei stund før eg begynte å lese kommentarane. Eg vil gjerne lage meg mine eigne meningar før eg les andre sine, og eg tenkte mykje det samme som deg. Ikkje så mykje i detalj, men eg såg ulven, og det som for deg er eit romvesen er for meg eit gjenferd, men eg tenkte fortsatt til psyken, og til angst vi ofte har til og i livet. Den dei fleste mennesker undertrykker og/eller lever med, som overrumplar oss nokre gonger, og som nokre lev meir med enn andre. Det som ofte er skjult i skuggane...

- L

Vi er nok ikke uenige tror jeg. Jeg er ikke determinist - alt er langt fra gitt på forhånd, også å bli en dyktigere fotograf er mulig for de fleste - men mest i forhold til seg selv. Og vi ser hele tiden at de fleste utvikler seg her på foto.no, selv om det er en viss grad av konformitet ute å går - ikke minst i forhold til teknikk, noe internettformatet som medium også nok må ta noe av ansvaret for. Godt da at det er bilder som skiller seg ut kreatiivt og visuelt innimellom.

Ketil,

Vi er nok ikke så uenige. Og skulle vi være det, stikker det ikke dypt.

Det du sier om konformitet følger jeg deg på, for det finnes her på foto.no. Både i teknikk og i bildespråk, i de forskjellige ''klanene''. Det kan nok være at internett som medium kan ha noe av skylda - men word travels fast med internett, og trender fenger raskt.

Det som er litt morsomt, er likevel at de gamle gutta fortsatt er eldst. Noen av de beste fotografene her stør f.eks. om seg med Cartier-Bresson-inspirert gatefotografi - med glimrende ting som absolutt virker inspirert av den gamle mester, kanskje nettopp via internett? Om ikke annet, så kommer hele denne genren fra ham. Det er fascinerende at den fortsatt lever i beste velgående.

I andre av de mer grafiske, ''hotte'' og litt mørke bildene mange presenterer her inne, synes jeg at jeg ser linjer tilbake til dadaistene og surrealistene. Mye av det er veldig bra. Slående, sterke bilder. Nye motiver kanskje, men klassisk stil. Som Forkynneren sier i Bibelen, ''Intet er nytt under solen''.

- Som jeg tidligere har sagt, hadde jeg stor sans for noen av de mer abstrakte bildene dine, og håper at du kommer til å fortsette å utvikle også dette formspråket videre.

- Kristoffer

Ja, vi for forsøke å unngå å gå i ring - eller møte oss selv i døra for mange ganger, sprenge Roy sine rammer litt ... Takk for hyggelige og utmerkede betraktninger!

Lene,

Takk for at du kom, og hjertelig takk for din innsiktsfulle og dype kommentar! Ikke til forkleinelse for noen andre her inne, men dette er den klokeste og fineste kritikken jeg noensinne har fått. Du tok deg tid til virkelig å gå inn i bildet, og se. Og så formidlet du hva du fant. Det var så inspirerende å lese om hva du fant i bildet.

Du spør om din måte å kommentere bilder på, er egnet - ettersom du unngår det tekniske aspektet. La meg bare få svare et trefoldig amen! Det er ingenting som slår det gode blikket, og det er alt for få kommentarer av dette slaget. Blant mange er tendensen til å diskutere tekniske detaljer meget sterk. Det billedmessige (dette synes jeg er utrolig, men i løpet av bare få uker her har jeg mistet noen illusjoner) ender ofte opp som bare ett av en rekke tekniske elementer (''kompen'').

Sammenlignet med sjakk vil jeg si at innholdet er kongen, komposisjonen er dronningen, lyset tas hånd om av tårn, løpere og springere, og bøndene står for grovarbeidet - scanning, photoshop og hvem vet hva. Alt må vel til, men det blir som for alle andre bilder - mangler den dype, grunnleggende bildeforståelsen, spiller det ingen rolle hvor lenge maleren maler på bildet sitt heller. ''You can't polish shit.''

Akkurat som deg er jeg fascinert over hvor mange innfallsvinkler og tolkninger det finnes til det ene og samme bildet. I et galleri kan jeg gjerne stå ganske lenge og se på et bilde - skifter ståsted, går lenger unna, så nærmere, går til et annet bilde, og kommer tilbake, ser etter nøkler som kunstneren har lagt igjen for å åpne bildet og forklare språket sitt. Så kommer den samme opplevelsen som du snakket om, hvor bit etter bit åpner seg - og bildet folder seg ut...

Jg synes også dette har litt å gjøre med respekten for kunstneren og for det han/hun har skapt. Går vi inn i verket på dets premisser, vil vi få en opplevelse som kunstneren hardt og bevisst har arbeidet for å gi oss. Å ta i mot denne gaven er en respektfull handling som jeg tror vil skape noe nytt i oss, noe vi kan ta med videre...

- Kristoffer

En liten detalj som ingen andre ser kan vere nok til å opne ei ny verden og skape eit heilt nytt bilde.
Eg har ein til tider overaktiv fantasi, men det er fantastisk å drømme seg inn i bilder og å la seg rive med av ting som treffer...
Det er først nylig eg virkelig har begynt å like fotografi. Har alltid vore ein kunstentusiast, men har likt det som er malt, tegna, og forma bare ut frå ein tanke. Bilder der fantastien virkelig kan fly avgårde, og som ikkje trenge å ha noko som helst opphav i virkeligheten. Det tok litt tid før eg skjønte at ein kan ha samme gledene med fotografi, og at det tidvis kan vere enda meir spennande nettopp fordi det er ekte, og det er noko som finst, og nokon var der da bilde vart tatt.

Er så gla for at du såg lauvtaket som ikkje finst...

- L

Lene,

Du har så rett om det du sier om fotografiet. Det har egenart i kraft av sine spesielle egenskaper. Samtidig er det i seg selv et medium som kan brukes til så mye, både kunstnerisk og på andre måter.

Du er ikke den eneste med overaktiv fantasi. Løvtaket som ikke var i det bildet ditt, var der liksom likevel, om enn bare i mitt hode. Både bildet og jeg skapte bilder - derfor var bildet såre godt. Da er kanskje ikke virkelig eller uvirkelig det store spørsmålet lenger. ;-)

- Kristoffer

Hei Kristoffer!
Har fått sansen for bildene dine, og så dette bildet for noen dager siden. Veit ikke helt hva jeg skal si. Så mye er sagt.

Første gang jeg så det så jeg ingenting. Dagen var ikke helt den rette for å fordype seg i et bilde. Ble nesten irritert over at det manglet noe som fanget meg i bildet. Så bare en mann som gikk forbi et hus. Og masse skygger. Men begynte å lese litt kommentarer. Lene sin traff meg. Som de ofte gjør, ettersom jeg syns ho er genial på å uttrykke følelser rundt et bilde. Også har ho har et godt øye..! Ble nok påvirka av kommentaren hennes, for jeg valgte å gi bildet en sjanse til. Se litt mer. Undersøke skyggene.

Skremmende. Skremmende skygger. Så mye der. Har særlig hengt meg opp i et av de mange ansiktene i bildet. Det skriker. ''Angst'' er en passende tittel.

Du har klart det. Få meg til å se på et bilde på flere måter, og se noe mer. Bra jobba! Venter på mere fra deg! :-)

_margrete_

Tusen takk, Margrete!

Jeg er imponert over at du kom tilbake og undersøkte nærmere. Takk for at du har gått inn i bildet, og for at du forteller at det har rørt ved noe!

Du har rett i at Lene har et godt blikk. Hun er også veldig flink til å sette ord på bilder - og omvendt!

- Kristoffer