Jæger ror
og Oda sitter foran
i en pram som de har tatt.
Jeg står ved vinduet i natt
og en fiol er min trøst.
Snart vil sommervinden varsle høst.
Men lyset er i nord.
Vær velsignet du som ror.

Båten glir.
Nå slipper Jæger årene
og bøyer seg langt frem.
Hun tar hans hånd, den er hans hjem.
Hun ler, jeg ser at en pram
vender nesen ned så blygt i skam
for det som skjer ombord
og de feberhete ord.

Noe skjer.
Han ligger der med hodet i
min søsters mørke fang.
En svarttrost vekker oss med sang.
En liten båt glir avsted
mellom natt og dag i fjordens led
ved Hvitsen der vi bor.
Jæger retter seg og ror.

Nok en natt
er over, lyset kommer brått.
Min søster er litt trett.
Et dampskip fløyter, han ror rett
mot dette hus. Det var alt
og jeg skjelver, det er ganske kaldt,
men Oda Larson ler
mot sin bleke kavaler.

Båten blir
fortøyd til bryggen nedenfor
mitt vindu, de står opp.
Han prøver løfte hennes kropp.
Han elsker alt det hun er.
Men han skjønner at han er for nær.
Han kysser hennes hår.
Solen kommer, og han går.