Traff denne karen gatelangs i på min hjemplass, Svolvær. Satt alene på en benk å kikket på livet ved torvet.
Tok kontakt, og en prat. Viste seg at han var en gammel arbeidskamerat av min far, og at han hadde vært sjømann i mange år. Hadde mye og fortelle fra sitt sjømannsliv, og hadde ellers mye på hjertet om dagens samfunn. Som sjømenn flest, hadde han opplevd mye, og hadde mange flotte minner, fra både havner han hadde besøkt og mennesker han hadde møtt.

Har vært igjennom hofteoperasjoner, og bruker derfor gåstol, noe han betraktet som et flott hjelpemiddel for og komme seg ut å se folk.
Det som slo meg, etter og ha sett ham flere dager, var at han satt mye alene… Han snakket mye om tiden han seilte, og det flotte kameratskapet han savnet. Er kanskje slik for mange litt eldre, at ensomheten gjør seg gjeldende. Folk går bort, og bare minner igjen.

Etterhvert ville han vise meg en sak som han satte stor pris på. En Australsk turist hadde snakket med ham, og da hadde det kommet frem at han hadde besøkt Australia som sjømann. Han fikk da en liten maskot av turisten, og den hadde han så og si alltid i lomma. Satte tydeligvis stor pris på denne lille saken. Kanskje et bevis på at det ikke alltid skal så mye til for å spre litt glede, men de små ting også lyser opp i tilværelsen.

Tenkte, egostisk, på at jeg hadde gjort en «god gjerning» med og ta denne praten, men slo meg i ettertid at det ga også meg også en fin opplevelse:-) Ga meg også mulighet til bilder av en flott staut kar, noe som jeg som fotograf satte stor pris på.

Ønsker ham alt godt videre.