Det er kanskje litt søkt å kalle dette et selvportrett, men skarpsynte og tålmodige betraktere vil kunne se en figur i dressen dekoratøren holder på å gjøre i stand. Her står fotografen som en tyve år yngre og femten kilo lettere mann, og har en smule problemer med å fylle jakka og buksa i vinduet, både i høyde og bredde. Litt over hoftehøyde skimtes min elskede Nikon F2AS, som det ble mange hofteskudd med på denne turen. Til min dype sorg klarte å glemme henne igjen i baksetet på en bil jeg haiket med da jeg skulle hjem igjen fra Paris. Høyt elsket, dypt savnet.