Vår gode, gamle pus døde nå i julen. Og det er sorg i heimen. Ja da, det var bare en katt, men den var en del av familien i snart 19 år. Slikt setter spor. Jeg og pus har hatt våre diskusjoner og uenigheter, men stort sett kommet frem til en slags gjensidig forståelse og tillit.

Dette var en stor og kraftig katt. Regjerte nærområdet rundt huset med pondus og var nok gatas skrekk for andre katter som våget seg inn på hans revir. Kom av og til stolt inn på stua med en kjøttmeis eller halvdød mus. Nå siste halvåret har den skrantet og blitt tynn og pjuskete. Mistet først hørselen og nå i jula ble den plutselig blind. Det var da ingen vei tilbake.

Den har aldri vist noe behov for nærhet med meg, men nå den senere tid har den hoppet opp på fanget. Det har ikke skjedd før. Og jeg tenker på noe Jakob Sande skrev i et dikt: «Det var som han helsing sende til vilmarka stor og still, at no var hans dag til ende, og no stunda natta til.»

Så takk for mange og i all hovedsak gode år pus. Vi vil savne deg.