Et dypdykk gjennom de siste dagers bildeflom viser vel egentlig bare det jeg har konstatert gjennom mange år. At det fortsatt presenteres veldig mye like bilder, både i innhold og i form. Der skarphet, brilians og teknisk fullkommenhet blir det viktigste i streben etter å skape det 'perfekte foto - hva nå det måtte være ?
Hva med innholdet, budskapet, kunsten å engasjere ut over det rent visuellle? Det som fester seg også etter at femti nye bilder raskt har overtatt arenaen og skriker etter oppmerksomhet. Hva med de gode historiene, de dype tankene, ettertenksomheten, blir ikke det ofte neglisjert i kampen for å skape dette vakre, rene og uskyldsfrie ?
Bare så det er sagt, ingen brannfakkel, heller ingen kritikk av mangfoldet, som er viktig. Hva hver av oss måtte ønske å formidle bestemmes selvsagt utelukkende av fotografen selv.
Dette kun ment som en liten tankevekker omkring motivvalgene. Det å finne sin egen stil blant myldret i bildeflommen..
Legger ved et motiv klart utenfor det vi oppfatter som teknisk "perfeksjonisme". Men allikevel, blir fortellingen noe dårligere av den grunn, lurer nå jeg på..?
Ordet er fritt :) * mens vi venter på at Johaug skal komme i mål, ei lita dagsreise foran neste dame..