I vinterlyset
når fjorden sover
og puster skodde
mot landets hus
og fromme graner
går bøyd til kirke
som bleke søstre
i nonneskrud . . .

I vinterlyset
når fjellet løfter
en rimet panne
mot solens spill
og Nordavinden
har hvite fingre
som stryker strenger
av is og ild . . .

Da tenner mennesket
offerflammer
langt, langt der inne
bak fonn og føyk
og reiser spinkle
små Jacobstiger
til værs som tråder
av spunnen røyk.

Men aldri var
dine øyne blanke
som nå, og aldri
din munn så rød.
Og aldri brente
ditt sinn imot meg,
så varmt og nakent
som blod i snø.

Og mine hender
når dine hender,
din ånde gløder
imot mitt kinn.
I vinterlyset
når jorden skjelver
da er du inderlig
mere min.

(Erik Bye)