Morsomt å se igjen ''baksiden'' av Televerket. Artig bilde.
Audhill

Undres på hvordan virus spredte seg den gangen?

Verdifullt tidsdokumentasjon og en tankevekker i forhold til hva vi tar som en selvfølge på kommunikasjonssiden.

Bjørn, det kan jeg fortelle deg. Jeg jobbet der som telegrambud :-))

Stilig. Minner meg om et bilde fra historieboken vår, bare den sentralen var ganske mye større. Artig dokumentasjon av gamle dager, der jeg forøvrig ikke har vært.

Morsomt bilde (serie) med historisk verdi. Jeg husker også sentralen, selv om det er en evighet siden.

Jeg tenker automatisk på alt jeg glemmer å ta bilde av. Uff- nå må jeg huske å ta litt annet enn naturbilder-- Slike bilder som dette er utrolig morsomt å ha for ettertiden.

Jan-Eilert

Kombinert telefonsentral og nyhetssentral, i alle fall lokalt. Kanskje var funksjonen som nyhetssentral den tids virus?
Telefon var noe man fikk innvilget om man var verdig trengende og hadde holdt ut i køen lenge nok, av og til fikk et b-nummer på deling klare seg.
Damen som står har noe som ligner mistenkelig på de sekkekjolene som var in på slutten av 50-tallet. Har den blitt degradert til arbeidsantrekk?
Odd Tore

Hjertelig takk for anbefalingen av mitt bilde nr. 150171!

Bildet ditt her viser ikke bare teknologisk historie, men i høyeste grad også kulturhistorie. Telefonsentralen var et viktig knutepunkt i enhver norsk bygd. Den satte folk i kontakt med hverandre, og tok endog på seg å gi beskjed senere, hvis den anropte ikke var hjemme.

Som et apropos til OTS' kommentar rett ovenfor, kan jeg fortelle at vi i mine første leveår delte en linje med to andre husstander. Når telefonen ringte tre ganger, var det til oss. Vi kunne vel aldri være 100% sikre på om vi var alene på linjen den gangen. Telefonen var et viktig fellesgode, vi måtte fatte oss i korthet, ettersom vi tok opp linjen for samtlige andre når vi ringte. Derfor var det kutyme å avslutte enhver telefonsamtale med et kort pling som signal til de andre på linja om at det nå var klar bane for andre samtaler. Ringte noen oss riks, kom de først til sentralen i kommunesentrum. Der ble de satt over til sentralen i bygda vår, som plinget tre ganger på oss. Var det f.eks. far noen skulle prate med, og han var ute, var det ut på trammen for å rope:''Far! Det er rikstelefon!!!'' Da kom han alltid fort inn.

Når vi senere fikk egen telefonlinje, fikk vi også vårt eget, tresifrede telefonnummer. Apparatet hadde fortsatt sveiv, og det var ennå slik at én liten runde med sveiva satte oss i kontakt med sentralen.

Det er både morsomt og vemodig å se igjen slike tidsbilder som du viser her. Ta godt vare på dem, de er en stor skatt for ettertiden!

- Kristoffer