Referere til dette bildet andre steder på foto.no: klipp og lim følgende tekst (ta med klammeparentesene): {bilde_175912} Det vil da bli automagisk laget en link til bildet fra teksten din.
Veldig uttrykksfullt, litt av noen øyne han har denne lille gutten, veldig sterkt bilde, veldig nært, forsterket av det tette utsnittet, virker som han forlater lyset og går ned i kullgruven. Det gjør inntrykk.
Mvh Nina
Dag T.
Herlig grimete ansikt og sterkt blikk. Skal jeg klage på noe må det være at bakgrunnen til høyre for ham skulle vært like passelig rotete som den til venstre for ham. Joda, jeg ser den parallelle linjen, men den er ikke så viktig for bildet.
Magnar B.
Blikket hans fangar oss fortel ein heil masse, og stikk i hjarta. Sterkt bilde Likar at handa er uskarp og dermed framhevar ansikt og auge.
Eirik H.
Teknisk svært bra som vanleg. Biletet er godt balansert, både teknisk og komposisjonen. Biletet manglar det empatiske nærværet som det forrige biletet svevde på, men også her fangar du eit nydeleg uttrykk i guten. Umiddelbart trudde eg han var nyskjerrig. Dei våte augene gjer meg litt usikker.
Espen A. I.
Ja, flott fortsettelse av din serie. Her fortelles mer av arbeidet, det skitne ansiktet gjør bildet sårbart på en måte. Synes kanskje ikke han virker så veldig vemodig, heller ventende og spent, kanskje nysjerrig på fotografen. Uansett et fantastisk uttrykk.
mvh Espen
Avsluttet .
Fantastisk blikk og uttrykk på krabaten. Jeg er litt usikker på de hvite feltene i bakgrunnen, synes de tenderer mot å trekke litt for mye oppmerksomhet bort fra gutten. Men for all del - et godt miljøportrett.
Arne S.
Tilfeldighetene er av og til fascinerende. Vi la inn kommentarer på hverandres bilder i samme sekund, Tommy! Jeg har sans for slike små sammentreff.
Takker ellers for fine innspill!
Avsluttet .
Ja det kan du si - tilfeldighetene slår til når en minst aner det - utvilsomt!
Ann F.
Nært, sterkt og gripende portrett av et alvorlig og undrende barn, i den grad man skal legge sine egne følelser inn i blikket til et barn fra en annen verden og hverdag.
Teknisk bra, men det store hvite feltet i venstre bakgrunn utenfor hans hånd er for mye til stede for meg.
Mvh Ann
ingebjørg fyrileiv g.
Våte øyne som fanger og ikke vil gi slipp..
Som sagt, et sterkt foto som det ligger en fortelling, jeg overlater til undring, bak.
Man blir rørt av slike bilder.
vh ingebjørg
Avsluttet .
Ikke enkle disse bildene.
Umiddelbart: Gutten er helt klart eldre enn han er.
Skjønner?
Full av erfaringer.
Teknisk er det jo en nytelse. Rett og slett.
Stian Håpnes
Oda Lystrup H.
dette var et kjempebra portrett.
sterkt, nært, vakkert.
teknisk supert.
komposisjon flott.
de øynene.
her er det bare superlativer å komme med.
Oda:)
Inger Anne Maritsdotter V.
Hei Arne.
Eg heng meg også på resten av superlativene her, det e r eit sterkt, nært og godt bilde.
Det som imdlertid forundrer meg, er at så snart det kjem eit barnebilde frå fjerne himmelstrøk, det være seg India eller Afrika, så er det som om ''den konstruktive tanken'' forsvinner, og det blir hausa opp til et, for meg, litt unødvendig nivå.
Ikkje misforstå, kull-gutter og lignende er nok sikkert ikkje så lett å oppdriva her i vakre velstands-Norge.
Men du hadde nokre bilder av barn på ei indisk strand, eg syns bildene var kjempeflotte, men eg tenker samstundes, hadde bildene vore like fine, om det hadde vore av barn her i Norge?
eller blir det så eksotisk og spesielt, at om ein reiser til eks. den 3.verda, så blir ''alle'' bilder litt hausa opp til eit nivå, det k a n s k j e ikkje høyrer heime?
Beklager, det var ikkje meininga å starte ein usakleg debatt under bildet ditt.
Men, heilt ærleg, eg trur du tåler det:-)
Eg hadde berre lyst å komme med noen synspunkter;-)
Mvh Inger Anne
Ann F.
Du har faktisk et veldig godt poeng, Inger Anne.
Jeg har bl.a. sett det i fotoklubbsammenheng, et middels bilde av en eksotisk fugl, løve el.lign. blir lovprist for å være eksotisk og spennende, men prøv for ditt indre øye å erstatte løva med en norsk huskatt eller den eksotiske fuglen med en spurv i det samme bildet . .
Et godt bilde er et godt bilde, uansett om det er tatt i Sahara eller Skjåk, i Nordmarka eller Nagasaki. Det samme gjelder et dårlig bilde, teknisk eller innholdsmessig.
Og hvis jeg nå gjør det mentale øvelsen å erstatte guttens hudfarge med vår nordiske lyse, gjenstår fortsatt et sterkt blikk og et teknisk bra foto (dog fortsatt med den kommentar om bakgrunnen som jeg skrev først). Det blir fortsatt et barn fra en annen hverdag. Men ikke lenger fra en annen verden.
Mvh Ann
Odd Eirik S.
Siden jeg først skriver en kommentar så må jeg si at jeg har kikket på bildet tidligere og fant ikke dette så spesielt at det var verdt å bruke tid på å kommentere det. Teknisk meget bra. Men jeg får en følese av at dette har jeg sett før og derved pirrer det ikke noe ved min nysgjerrighet. Nå skal det sies at det gjelder majoriteten av bilder på foto.no - sikkert de fleste av mine også - så ikke bli fornærmet av den grunn. Når jeg nå engang gjør det (kommenterer) så er det nå mest for kommentaren til IAV. Kanskje det er et utslag av dårlig samvittighet overfor barn i den tredje verden som kommer til utrykk i slike tilfeller som du (IAV) nevner.
mvh
OddES
Odd Tore S.
Alle dine portretter, og kanskje bilder av mennesker generelt, har BLIKK.
Noen har sterke blikk, andre har ikke blikk eller tilsynelatende mangel på, men i alle fall later det til at det er en vesentlig del av din presentasjon.
Slik også her, blikk kombinert med skittent fjes.
Jeg synes det er interessant og en side ved portrettfotografering som jeg ikke behersker selv.
Omgivelsene derimot bygger ikke opp under inntrykket av kullgutt, de er hvorsomhelst og nesten hvasomhelst.
Jeg ser antydning til en sak om dette hadde hatt samme virkning med hvit, norsk gutt. Med det blikket og med slikt (grunngitt) skittent fjes mener jeg svaret er ja. Gamle bilder av barnearbeidere med hvit hud gjør også inntrykk på meg. Viser de også miljø, blir inntrykket sterkere. Jeg tenker konkret på gammelt bilde av gutt som krabbende skyver kullvogn ut av gang hvor det ikke er ståhøyde.
Men det slår også meg at bilder med ikke-norsk innhold har en tendens til å score høyere enn norske med tilsvarende innhold og kvalitet. Det hjemlige blir lett hverdagslig og vanlig.
Odd Tore
Kristoffer L.
Dette er en fin komposisjon, og alt det tekniske fungerer meget godt. Guttens uttrykk er også bra fanget. Ikke minst er øynene hans veldig fine, med sin mørke glans. Også i dette bildet er det et veldig godt tonearbeid.
Hva er så dette bildet (og det foregående)? Portrett, skildring, dokumentar, fiksjon? Det er det kanskje litt for tidlig å si noe om. Serien heter ''Kullguttene'', og vi har ikke kommet lengre enn til bilde nr. 2. Det er nærliggende å anta at den kanskje handler om barn som arbeider i en kullgruve, eller i det minste et eller annet sted i ''logistikken'' mellom gruva og dem som fyrer. Men det kan jo også tenkes at historien f.eks. handler om gutter som har funnet noe kull som de leker med. Så langt gir ikke bildene noe clue. Men ettersom du har kategorisert bildet under ''Mennesker'', antar jeg at serien er en form for dokumentar om disse guttene. Da går jeg ut fra at det i løpet av serien også vil komme bilder som viser hva de holder på med, og miljøet og livsforholdene de lever i.
Vil ellers si meg helt enig i Inger Anne Viks observasjon. Kanskje er det rett og slett bare fordi bildene er annerledes - eksotiske, og derfor litt spennende? Eller er det fordi vi er ''programmert'' til å synes synd på mørke barn med store, sorte øyne? Kanskje er det en miks, men jeg tror at medlidenhetsfaktoren ofte er en viktig komponent her.
Men selvsagt er det ikke automatisk synd på alle barn/mennesker fra den 3. verden, som vi ser bilder av. Tvert i mot. De aller fleste av dem lever meningsfulle liv, som oss. Begynner vi først å sammenligne, tror jeg vi vil finne at livsgleden (som gjerne speiler følelsen av verd, mening og sammenheng) ofte gir seg langt tydeligere utslag i disse landene, enn den gjør her i Norge.
Denne medlidenhetsfaktoren mener jeg er utslag av en historisk imperialistisk og nedlatende holdning overfor mennesker i den 3. verden, vilkårene og kulturen de lever under, og valgene de tar.
- Kristoffer
Inger-Lise S.
Et godt og sterkt bilde. Ansiktsuttrykk og blikk gjør at man ikke kan unngå å bli påvirket.Jeg tror ikke det her er snakk om medlidenhet i ordets rette forstand. Tankevekkende,ja.For den våkne, vil jeg tro at dette bildet ikke er ''annerledes'' i vår tid...Og skulle menneskelig lidelse bli eksotisk for oss, er vi ille ute..Det blir for meg nærmest som å oppsøke vårt helsevesen og få en ''eksotisk'' opplevelse...Nei, arme oss da! Helsepersonell blir herdet, men det finnes grader her. Noen grader gjør at man ikke lenger passer i helsevesenet...
Inger-Lise
Arne S.
Jeg takker for interessante kommentarer og synspunkt.
Inger Anne: Jeg ikke bare tåler det, men liker det. Jeg stiller de samme krav til mine bilder tatt i den tredje verden som til bilder tatt her hjemme. Jeg kan ikke bekrefte at bilder fra den tredje verden scorer høyere på grunn av sitt eksotiske tilsnitt. Dårlige og middelmådige bilder fra den tredje verden er for meg like dårlig, kanskje enda verre å forholde seg til, enn tilsvarende bilder fra Norge. Nettopp på grunn av sin underliggende - og av og til misforståtte - agenda.
Det er selvsagt ikke min mening å spekulere i bilder av barn fra fremmede land. Jeg tror heller ikke at noen betviler det. Jeg fascineres av mennesker generelt, enten de kommer fra Norge eller eksotiske himmelstrøk. Enten de er gammel eller ung, mann eller kvinne. Jeg er ganske enkelt opptatt av mennesker. Menneskers tanker, refleksjoner og særpreg. Ingen mennesker er like. Et av de spørsmålene jeg stiller meg er; - kan vi formidle (fremmede) menneskers sjel? I så fall, vil kommunikasjonen bare kunne overføres til mottakere med samme frekvens?
Det oppstår en interessant problemstilling når Odd Eirik Skjolde sier at han har sett bildet før. Jeg forstår selvsagt hva som ligger i utsagnet. Vi har også sett solnedganger, fuglebilder, blomster og de fleste motiver før. Bilder av mennesker kan ha - for meg - en dybde som jeg ikke finner i andre typer motiv. Derfor er jeg - som Odd Tore Saugerud er inne på - spesielt opptatt av menneskers blikk og uttrykk.
Kristoffer L antyder at de aller fleste barn i den tredje verden lever meningsfulle liv, som oss. Jeg slutter meg til dette utsagnet. Det er også min klare oppfatning at materielt fattige barn fra den tredje verden (påfallende ofte) kan vise en livsglede som vi ''rike'' kan misunne dem.
André M.
Et blikk som griper fatt i meg. Kullgutt med kulløyne. Og en sliten manns blikk.
Smertelig kanonbra.
Jon-Petter T.
Et sterkt blikk fra denne gutten. Liker dette faktisk bedre enn det forige, som jeg personlig synes (unnskyld ordbruken) var nær ved å gå over i vår vestlige verdens ''klisje tolkning''.
I dette bildet taler gutten for seg selv. Jeg kan nesten se noe trassig i blikket hans. I det liger det mye, håp, opposisjon, og vilje.
Likevel har jeg (som du vet :-) en slags forsvarsmekanisme mot denne type bilder og fremstillinger. Symbolbruken her er brukt i årevis av giverorganisasjoner for at vi her hjemme skal gi av vår private overflod. (barn med store øyne osv.).
Skjønner likevel hvorfor du tok dette bildet. Det trenger å tas, du var der, og jeg ville sikkert tatt det jeg også, (kanskje ikke slik, for det er bare jeg som kan ta ''mine bilder :-)
Det er bra teknisk, Blikket , de mørke tonene i ansiktet er flott gjengitt, de paralelle linjene likeså.
Jon-Petter
Hans Jacob H.
Sterkt og godt portrett med gripende blikk. Teknisk nydelig utført, både struktur og komposisjon med den lett flagrende teltduken (?) i bakgrunnen.
Likevel blir ikke fantasien min satt like mye i sving som i det forrige bildet, til tross for disse uutgrunnelige øynene og det direkte blikket. Hvorfor har jeg spurt meg om mange ganger (har sett på dette flere ganger idag), men kan ikke komme opp med noe fornuftig svar. Synes derimot det er vanskelig å si at det forrige var bedre, de utfyller hverandre på en måte, som om jeg blir bedre kjent med denne karen. Forventningene og appetitten til mer, blir derimot ikke mindre, snarere tvert imot.
Øyvind A.
Dette treffer meg midt i magen. Det direkte blikket og de store kulerunde øynene griper tak i meg og slipper ikke. Slik sett opplever jeg dette ikke helt ulikt en del bilder i brosjyrene fra div hjelpeorganisasjoner, uten at det er negativt ment.
Teknisk sett er det glimrende på alle måter. Og jeg imponeres stadig av din evne til å fange det rette øyeblikket.
Ø.
Kjell G.
Direkte og virkelig, fortellende og flott!
Inger Anne Maritsdotter V.
Det e r virkelig et gripende sterkt bilde, et bilde av et barn som ikke får lov til å være barn, som ikke får leve som et barn,
de øynene går rett i hjerterota på meg, uredde trassige men likevel milde øyner,
likevel oser det styrke fra denne gutten, et løvetannbarn?- ja, kanskje det,
og som Øyvind her nevner; det k u n n e vært et bilde fra et av disse hjelpeorg., da blir bildene ofte ordnet og arrangert for å vekke mest mulig sympati, giverglede og medlidenhet (ja, så kynisk er denne verden)
- men der var d u som privatperson(?), eg skulle så gjerne visst litt mer om bakgrunnen til disse barna, og hvordan det går med de i dag.
Du har helt rett i at livsgleden man møter hos folk som ofte ikke eier nåla i veggen, er ganske unik, og tankevekkende, for vår materielle velstandsverden.
Mvh Inger Anne (3 barnsmor)
Birger J.
Synes de hvite partiene i bakgrunnen ble noe forstyrrende. Skulle gjerne visst litt mer om kullguttene.
Marit E.
Et sterkt og direkte blikk fra et voksent barn. Liker godt bildene dine fra den tredje verden, du ramler ikke i klisjéfella.
Det er en historie bak. Iallefall leser jeg bildet slik. Møkka i ansiktet stammer ikke fra en løssluppen lek i ei sandkasse, den stammer fra en voksen verden. Ansiktet(skallet) er et barns, men opplevelsene og erfaringene hans tilsvarer nok atskillige år på baken.
Men interessant tema Inger Anne tar opp! Da er det greit å ta en ''hudfargebytte-test'', da får vi svar på om det ene og alene er hudfargen som gjør at bildet tiltaler oss.
Ha en fin dag!
Marit
Carsten A.
Direkte og uttrykksfullt. Ikke en type bilder hvor jeg blir veldig opptatt av formalkrav av typen ''hvit bakgrunn'' eller overhodet at bakgrunnen, eller egentlig det negative rom, har noen kanskje litt uryddige elementer. Barneansiktet gir en sjeldent klar kontakt til betrakteren. Engasjerende bilde!
MVH CA
Arne S.
Takker for nye, fine innspill!
Jeg må supplere meg selv litt. Jeg avsluttet mitt forrige innlegg med at ''materielt fattige barn fra den tredje verden kan vise en livsglede som vi rike kan misunne dem''. Det er riktig, men det er ikke utpreget i denne situasjonen. Jeg tror ikke denne gutten er spesielt lykkelig. Han lever i et daglig kullhelvete. Disse guttene smilte aldri.
Det er interessant å registrere de mange assosiasjonene til bildet. Derfor kommer jeg ikke med historien i denne omgang. Marits kommentar er essensiell og siteres: ''Møkka i ansiktet stammer ikke fra en løssluppen lek i ei sandkasse, den stammer fra en voksen verden. Ansiktet (skallet) er et barns, men opplevelsene og erfaringene hans tilsvarer nok atskillige år på baken''.
Når det gjelder problemstillingen barn fra den tredje verden er den såpass interessant at jeg ønsker å komme tilbake til den når tiden strekker til.
Line Kristin W.
De fleste av oss har nok gjordt seg de samme tanker som IAV, - det er en interessant og nyttig diskusjon som aldri vil gå ut på dato.
Men spør 'vi' om det samme når bilder av ''våre egne'' hvite, blåøyde barn mottar ros og oppmerksomhet som langt overstiger hva bildets kvaliteter skulle tilsi?
Det er betimelig også å stille spørsmål ved om 'vi' er så opptatt av ''politisk korrekthet'' at bilder av barn (mennesker) fra fattige/eksotiske land - like ofte som de mottar ufortjent oppmerksomhet - avfeies som uinteressante fordi de er fra den 3de. verden.
Hvorfor assosieres bilder av mørkhudede barn så ofte (automatisk) med veldedighetsaksjoner, pengeinnsamlinger og bilder ''vi har sett før''?
Lar 'vi' tillærte fordommer står i veien for evnen til å se bildets virkelige innhold?
Betrakter 'vi' ubevisst (bilder av) mørkhudede, fattige barn som en homogen gruppe, mens 'vi' i bilder av hvite, blåøyde barn ser individet?
Uansett hjemland og hudfarge, - bildet forteller dette éne unike lille mennesket's egen historie.
Arne S.
Interessant problemstilling, Line.
Sitat: Betrakter 'vi' ubevisst (bilder av) mørkhudede, fattige barn som en homogen gruppe, mens 'vi' i bilder av hvite, blåøyde barn ser individet?
Det kan virke slik. Dersom barn har store, mørke øyne blir de ofte tillagt egenskaper preget av forutinntatte holdninger. Det er synd, fordi de (selvsagt) er personligheter og selvstendige individer på lik linje med blåøyde barn.
Jeg tillater meg å spørre: Ligger det en anelse (ubevisst) selvforherligelse i slike holdninger? Kan det sammenlignes med funksjonshemmede som veldig ofte blir behandlet som annerledes og med en stakkars-deg-holdning?
Dag T.
Det korte svaret er JA!
Vi er indoktrinert til å tenke på ''dem'' som stakkarslige som vi må hjelpe. Derfor er det nyttig når noen, som du, viser bilder som viser dem sterke (Salgado gjør også det). Da tenker jeg også på diskusjonen omkring dette bildet: bilde nr. 148458
På den annen side er det ikke gitt at noen av svarene er riktige, begge kan overdrives.
Per Harald O.
Et sterkt og meget godt portrett!
Bård Lauris H.
Superbra!!
Du må være logget inn for å kunne kommentere bildene på foto.no.
Mvh Nina
mvh Espen
Takker ellers for fine innspill!
Teknisk bra, men det store hvite feltet i venstre bakgrunn utenfor hans hånd er for mye til stede for meg.
Mvh Ann
Som sagt, et sterkt foto som det ligger en fortelling, jeg overlater til undring, bak.
Man blir rørt av slike bilder.
vh ingebjørg
Umiddelbart: Gutten er helt klart eldre enn han er.
Skjønner?
Full av erfaringer.
Teknisk er det jo en nytelse. Rett og slett.
Stian Håpnes
sterkt, nært, vakkert.
teknisk supert.
komposisjon flott.
de øynene.
her er det bare superlativer å komme med.
Oda:)
Eg heng meg også på resten av superlativene her, det e r eit sterkt, nært og godt bilde.
Det som imdlertid forundrer meg, er at så snart det kjem eit barnebilde frå fjerne himmelstrøk, det være seg India eller Afrika, så er det som om ''den konstruktive tanken'' forsvinner, og det blir hausa opp til et, for meg, litt unødvendig nivå.
Ikkje misforstå, kull-gutter og lignende er nok sikkert ikkje så lett å oppdriva her i vakre velstands-Norge.
Men du hadde nokre bilder av barn på ei indisk strand, eg syns bildene var kjempeflotte, men eg tenker samstundes, hadde bildene vore like fine, om det hadde vore av barn her i Norge?
eller blir det så eksotisk og spesielt, at om ein reiser til eks. den 3.verda, så blir ''alle'' bilder litt hausa opp til eit nivå, det k a n s k j e ikkje høyrer heime?
Beklager, det var ikkje meininga å starte ein usakleg debatt under bildet ditt.
Men, heilt ærleg, eg trur du tåler det:-)
Eg hadde berre lyst å komme med noen synspunkter;-)
Mvh Inger Anne
Jeg har bl.a. sett det i fotoklubbsammenheng, et middels bilde av en eksotisk fugl, løve el.lign. blir lovprist for å være eksotisk og spennende, men prøv for ditt indre øye å erstatte løva med en norsk huskatt eller den eksotiske fuglen med en spurv i det samme bildet . .
Et godt bilde er et godt bilde, uansett om det er tatt i Sahara eller Skjåk, i Nordmarka eller Nagasaki. Det samme gjelder et dårlig bilde, teknisk eller innholdsmessig.
Og hvis jeg nå gjør det mentale øvelsen å erstatte guttens hudfarge med vår nordiske lyse, gjenstår fortsatt et sterkt blikk og et teknisk bra foto (dog fortsatt med den kommentar om bakgrunnen som jeg skrev først). Det blir fortsatt et barn fra en annen hverdag. Men ikke lenger fra en annen verden.
Mvh Ann
mvh
OddES
Noen har sterke blikk, andre har ikke blikk eller tilsynelatende mangel på, men i alle fall later det til at det er en vesentlig del av din presentasjon.
Slik også her, blikk kombinert med skittent fjes.
Jeg synes det er interessant og en side ved portrettfotografering som jeg ikke behersker selv.
Omgivelsene derimot bygger ikke opp under inntrykket av kullgutt, de er hvorsomhelst og nesten hvasomhelst.
Jeg ser antydning til en sak om dette hadde hatt samme virkning med hvit, norsk gutt. Med det blikket og med slikt (grunngitt) skittent fjes mener jeg svaret er ja. Gamle bilder av barnearbeidere med hvit hud gjør også inntrykk på meg. Viser de også miljø, blir inntrykket sterkere. Jeg tenker konkret på gammelt bilde av gutt som krabbende skyver kullvogn ut av gang hvor det ikke er ståhøyde.
Men det slår også meg at bilder med ikke-norsk innhold har en tendens til å score høyere enn norske med tilsvarende innhold og kvalitet. Det hjemlige blir lett hverdagslig og vanlig.
Odd Tore
Hva er så dette bildet (og det foregående)? Portrett, skildring, dokumentar, fiksjon? Det er det kanskje litt for tidlig å si noe om. Serien heter ''Kullguttene'', og vi har ikke kommet lengre enn til bilde nr. 2. Det er nærliggende å anta at den kanskje handler om barn som arbeider i en kullgruve, eller i det minste et eller annet sted i ''logistikken'' mellom gruva og dem som fyrer. Men det kan jo også tenkes at historien f.eks. handler om gutter som har funnet noe kull som de leker med. Så langt gir ikke bildene noe clue. Men ettersom du har kategorisert bildet under ''Mennesker'', antar jeg at serien er en form for dokumentar om disse guttene. Da går jeg ut fra at det i løpet av serien også vil komme bilder som viser hva de holder på med, og miljøet og livsforholdene de lever i.
Vil ellers si meg helt enig i Inger Anne Viks observasjon. Kanskje er det rett og slett bare fordi bildene er annerledes - eksotiske, og derfor litt spennende? Eller er det fordi vi er ''programmert'' til å synes synd på mørke barn med store, sorte øyne? Kanskje er det en miks, men jeg tror at medlidenhetsfaktoren ofte er en viktig komponent her.
Men selvsagt er det ikke automatisk synd på alle barn/mennesker fra den 3. verden, som vi ser bilder av. Tvert i mot. De aller fleste av dem lever meningsfulle liv, som oss. Begynner vi først å sammenligne, tror jeg vi vil finne at livsgleden (som gjerne speiler følelsen av verd, mening og sammenheng) ofte gir seg langt tydeligere utslag i disse landene, enn den gjør her i Norge.
Denne medlidenhetsfaktoren mener jeg er utslag av en historisk imperialistisk og nedlatende holdning overfor mennesker i den 3. verden, vilkårene og kulturen de lever under, og valgene de tar.
- Kristoffer
Inger-Lise
Inger Anne: Jeg ikke bare tåler det, men liker det. Jeg stiller de samme krav til mine bilder tatt i den tredje verden som til bilder tatt her hjemme. Jeg kan ikke bekrefte at bilder fra den tredje verden scorer høyere på grunn av sitt eksotiske tilsnitt. Dårlige og middelmådige bilder fra den tredje verden er for meg like dårlig, kanskje enda verre å forholde seg til, enn tilsvarende bilder fra Norge. Nettopp på grunn av sin underliggende - og av og til misforståtte - agenda.
Det er selvsagt ikke min mening å spekulere i bilder av barn fra fremmede land. Jeg tror heller ikke at noen betviler det. Jeg fascineres av mennesker generelt, enten de kommer fra Norge eller eksotiske himmelstrøk. Enten de er gammel eller ung, mann eller kvinne. Jeg er ganske enkelt opptatt av mennesker. Menneskers tanker, refleksjoner og særpreg. Ingen mennesker er like. Et av de spørsmålene jeg stiller meg er; - kan vi formidle (fremmede) menneskers sjel? I så fall, vil kommunikasjonen bare kunne overføres til mottakere med samme frekvens?
Det oppstår en interessant problemstilling når Odd Eirik Skjolde sier at han har sett bildet før. Jeg forstår selvsagt hva som ligger i utsagnet. Vi har også sett solnedganger, fuglebilder, blomster og de fleste motiver før. Bilder av mennesker kan ha - for meg - en dybde som jeg ikke finner i andre typer motiv. Derfor er jeg - som Odd Tore Saugerud er inne på - spesielt opptatt av menneskers blikk og uttrykk.
Kristoffer L antyder at de aller fleste barn i den tredje verden lever meningsfulle liv, som oss. Jeg slutter meg til dette utsagnet. Det er også min klare oppfatning at materielt fattige barn fra den tredje verden (påfallende ofte) kan vise en livsglede som vi ''rike'' kan misunne dem.
Smertelig kanonbra.
I dette bildet taler gutten for seg selv. Jeg kan nesten se noe trassig i blikket hans. I det liger det mye, håp, opposisjon, og vilje.
Likevel har jeg (som du vet :-) en slags forsvarsmekanisme mot denne type bilder og fremstillinger. Symbolbruken her er brukt i årevis av giverorganisasjoner for at vi her hjemme skal gi av vår private overflod. (barn med store øyne osv.).
Skjønner likevel hvorfor du tok dette bildet. Det trenger å tas, du var der, og jeg ville sikkert tatt det jeg også, (kanskje ikke slik, for det er bare jeg som kan ta ''mine bilder :-)
Det er bra teknisk, Blikket , de mørke tonene i ansiktet er flott gjengitt, de paralelle linjene likeså.
Jon-Petter
Likevel blir ikke fantasien min satt like mye i sving som i det forrige bildet, til tross for disse uutgrunnelige øynene og det direkte blikket. Hvorfor har jeg spurt meg om mange ganger (har sett på dette flere ganger idag), men kan ikke komme opp med noe fornuftig svar. Synes derimot det er vanskelig å si at det forrige var bedre, de utfyller hverandre på en måte, som om jeg blir bedre kjent med denne karen. Forventningene og appetitten til mer, blir derimot ikke mindre, snarere tvert imot.
Teknisk sett er det glimrende på alle måter. Og jeg imponeres stadig av din evne til å fange det rette øyeblikket.
Ø.
de øynene går rett i hjerterota på meg, uredde trassige men likevel milde øyner,
likevel oser det styrke fra denne gutten, et løvetannbarn?- ja, kanskje det,
og som Øyvind her nevner; det k u n n e vært et bilde fra et av disse hjelpeorg., da blir bildene ofte ordnet og arrangert for å vekke mest mulig sympati, giverglede og medlidenhet (ja, så kynisk er denne verden)
- men der var d u som privatperson(?), eg skulle så gjerne visst litt mer om bakgrunnen til disse barna, og hvordan det går med de i dag.
Du har helt rett i at livsgleden man møter hos folk som ofte ikke eier nåla i veggen, er ganske unik, og tankevekkende, for vår materielle velstandsverden.
Mvh Inger Anne (3 barnsmor)
Det er en historie bak. Iallefall leser jeg bildet slik. Møkka i ansiktet stammer ikke fra en løssluppen lek i ei sandkasse, den stammer fra en voksen verden. Ansiktet(skallet) er et barns, men opplevelsene og erfaringene hans tilsvarer nok atskillige år på baken.
Men interessant tema Inger Anne tar opp! Da er det greit å ta en ''hudfargebytte-test'', da får vi svar på om det ene og alene er hudfargen som gjør at bildet tiltaler oss.
Ha en fin dag!
Marit
MVH CA
Jeg må supplere meg selv litt. Jeg avsluttet mitt forrige innlegg med at ''materielt fattige barn fra den tredje verden kan vise en livsglede som vi rike kan misunne dem''. Det er riktig, men det er ikke utpreget i denne situasjonen. Jeg tror ikke denne gutten er spesielt lykkelig. Han lever i et daglig kullhelvete. Disse guttene smilte aldri.
Det er interessant å registrere de mange assosiasjonene til bildet. Derfor kommer jeg ikke med historien i denne omgang. Marits kommentar er essensiell og siteres: ''Møkka i ansiktet stammer ikke fra en løssluppen lek i ei sandkasse, den stammer fra en voksen verden. Ansiktet (skallet) er et barns, men opplevelsene og erfaringene hans tilsvarer nok atskillige år på baken''.
Når det gjelder problemstillingen barn fra den tredje verden er den såpass interessant at jeg ønsker å komme tilbake til den når tiden strekker til.
Men spør 'vi' om det samme når bilder av ''våre egne'' hvite, blåøyde barn mottar ros og oppmerksomhet som langt overstiger hva bildets kvaliteter skulle tilsi?
Det er betimelig også å stille spørsmål ved om 'vi' er så opptatt av ''politisk korrekthet'' at bilder av barn (mennesker) fra fattige/eksotiske land - like ofte som de mottar ufortjent oppmerksomhet - avfeies som uinteressante fordi de er fra den 3de. verden.
Hvorfor assosieres bilder av mørkhudede barn så ofte (automatisk) med veldedighetsaksjoner, pengeinnsamlinger og bilder ''vi har sett før''?
Lar 'vi' tillærte fordommer står i veien for evnen til å se bildets virkelige innhold?
Betrakter 'vi' ubevisst (bilder av) mørkhudede, fattige barn som en homogen gruppe, mens 'vi' i bilder av hvite, blåøyde barn ser individet?
Uansett hjemland og hudfarge, - bildet forteller dette éne unike lille mennesket's egen historie.
Sitat: Betrakter 'vi' ubevisst (bilder av) mørkhudede, fattige barn som en homogen gruppe, mens 'vi' i bilder av hvite, blåøyde barn ser individet?
Det kan virke slik. Dersom barn har store, mørke øyne blir de ofte tillagt egenskaper preget av forutinntatte holdninger. Det er synd, fordi de (selvsagt) er personligheter og selvstendige individer på lik linje med blåøyde barn.
Jeg tillater meg å spørre: Ligger det en anelse (ubevisst) selvforherligelse i slike holdninger? Kan det sammenlignes med funksjonshemmede som veldig ofte blir behandlet som annerledes og med en stakkars-deg-holdning?
Vi er indoktrinert til å tenke på ''dem'' som stakkarslige som vi må hjelpe. Derfor er det nyttig når noen, som du, viser bilder som viser dem sterke (Salgado gjør også det). Da tenker jeg også på diskusjonen omkring dette bildet: bilde nr. 148458
På den annen side er det ikke gitt at noen av svarene er riktige, begge kan overdrives.