Referere til dette bildet andre steder på foto.no: klipp og lim følgende tekst (ta med klammeparentesene): {bilde_1786} Det vil da bli automagisk laget en link til bildet fra teksten din.
Det, BB, er vel kanskje fotografens viktigste filosofiske spørsmål. Hvorfor ta et bilde av noe som er der og alle kan se når det ikke er for dokumentasjon eller ferieminner?
Avsluttet .
Undrar hur fasen man ska fotografera något som INTE finns ????
Bjørn J.
Vel, nå er dette bildet tatt til en utstilling om middelalder kunst i Numedalen. Kirken er Nore Stavkirke. Bjarte, det er litt lettere å ta et bilde av bygningen enn å flytte den inn i et museum
Avsluttet .
Det går alldeles utmerket an å ta bilde av
noe som ikke fins. Det er her bildets indre
mekanismer kommer inn i bildet(!). Selvsagt vil
det som til en hver tid er foran objektivet komme
med på bildet, men det er den estetiske emosjonen
bildet genererer hos betrakter som er bildets
egentlige innhold.
Jeg vet godt at det er Nore stavkirke. En gang
en praktfull stavkirke, før den ble ombygd av
velmenende barokkfreaker på 1600-tallet.
Avsluttet .
En kommentar til: Når jeg sier at man tar bilde
av noe som allerede fins, mener jeg også at man
bare tar bilder som allerede fins, altså at
man bare fotograferer en konvensjon,
og dermed ikke bidrar med noe nytt.
Bjørn J.
Ja da, jeg er enig med Bjarte at det går an ''å ta'' bilde av noe som ikke finnes. Jeg forstår godt hva du mener. Det spørs hvem du henvender deg til med et bilde, for eksempel et familie bilde henvender seg ikke til alle og enhver. Det er fotografen i første omgang som definerer hvem bildet skal henvende seg til. Dette bilde, som er et oppdragsbilde og som skal gå inn i en større sammenheng med andre fotografier, tekst, og illustrasjoner, ble tatt slik for at det nettopp skulle passe i sammenhengen. Det er ofte med denne typen oppdrag at fotografen har ganske liten bestemmelsesrett til hvordan bildene blir. Den blir tatt av andre som har hovedansvaret for utstillingen. Reklamefotografer har det på samme måte. Hvis jeg skulle tatt dette bildet uten nevnte kriterier hadde bildet
blitt anderledes, jeg ville jobbet mye friere og dypere inn i motivet.
Avsluttet .
Men legger du da inn dette bildet fordi du syns
at det er særlig interessant for andre enn museet?
Som bilde av stavkirke er det jo hverken
beskrivende, stemningsfullt eller særlig konseptuelt?
Jeg bare lurer, for hvis du er huga på å fortelle oss
noe nytt om stavkirker, hadde du vel lagt ut et annet og
mer programmert bilde av den? Så hvorfor jobbet du ikke
mye friere og dypere inn i motivet (som du sier), når du
likevel var der? Eller var du ikke interessert i stavkirken
annet enn utfra det oppdraget du hadde om å ta et bilde av den
for museet?
Avsluttet .
Men legger du da inn dette bildet fordi du syns
at det er særlig interessant for andre enn museet?
Som bilde av stavkirke er det jo hverken
beskrivende, stemningsfullt eller særlig konseptuelt?
Jeg bare lurer, for hvis du er huga på å fortelle oss
noe nytt om stavkirker, hadde du vel lagt ut et annet og
mer programmert bilde av den? Så hvorfor jobbet du ikke
mye friere og dypere inn i motivet (som du sier), når du
likevel var der? Eller var du ikke interessert i stavkirken
annet enn utfra det oppdraget du hadde om å ta et bilde av den
for museet?
Bjørn J.
Hadde selvfølgelig vært spennende å jobbe mer med motivet, men på grunn av tidspress ble ikke det gjort. Vi fotograferte på denne dagen fire stavkirker, både interiør og eksteriør, i tillegg ble det fotografert fire andre middelalder hus. Jeg kommer til å fotografere kirkene igjen når jeg får tid. Stravkirker er spennende, også omgivelsene rundt dem, f.eks tørrmurene rundt dem. Ansvaret for denne utstillingen og den som har plukket ut bildene er en kollega av deg Bjarte, en kunsthistoriker. Hva er et programmert bilde, helt nytt ord for meg
Avsluttet .
Med et programmert bilde mener jeg et bilde hvor
fotografen har hatt en klar målsetting med hva slags
estetiske emosjoner han vil at bildet skal
generere hos betrakter. For å få dette til, følger
fotografen en strategi han har lagt på forhånd. I denne
strategien ligger innbakt hvilke semantiske (betydningsbærende)
elementer bildet skal inneholde, hva slags referanser bildet
skal ha, hvem målgruppen er, hva bildet skal brukes til osv.
Bildet ditt er et eksempel, hvor du på forhånd har lagt en del
preferanser, og jeg regner med at bildet ble omtrent slik du hadde ment?
terje s.
BB, i fare for å kjede ditt sinn, kan du greie ut litt om hva du mener med konvensjon? Vi amatører (ikke fotografen av dette bildet) tar ofte bilder rent intuitivt av hva vi subjektivt finner vakkert, spennende eller utfordrende. Blir bildene da meningsløse for deg?
Anders F. R.
'I all pedagogikk er det essensielt at pensum presenteres intelligibelt. Det er et elementært imperativ for alle pedagoger å unngå eksessiv anvendelse av idiomer med fremmed opprinnelse. I de fleste tilfeller eksisterer adekvate og relevante synonymer på norsk......''
.... Bjarte B.: Tror du ikke at et programmert bilde, der de semantiske elementene ligger innbakt i strategien, genererer visse estetiske emosjoner hos betrakteren, selv om bildet er konseptuelt?
Avsluttet .
Konvensjon kan man jo godt oversette med sjanger.
I fotografiet fins det mange konvensjoner, og hver
konvensjon huser mange underkonvensjoner. For eksempel
vil konvensjonen portrett inneholde underkonvensjonene
politisk portrett, offisielt portrett, uoffisielt portrett,
miljøportrett osv. Konvensjonen landskapsfotografi inneholder
underkonvensjoner som prospektkort, elg i solnedgang,
dokumentar, stemning, new topography, straight photography
(som også fins under andre konvensjoner). Alle slike
konvensjoner har sine spesielle og mer eller mindre
typiske trekk og regler. Andre eksempler på konvensjoner
er alle de ulike kategoriene man finner på foto.no. Som
fotograf kan man velge om man vil bryte eller følge konvensjonens
regler. Hvis man følger dem, og det er det svært mange på
denne siden som gjør, bekrefter man konvensjonen, og resultatet
blir klisjeer og uspennende bilder. Man tar et bilde som ligner
på tusen andre bilder innen samme konvensjon. Hvis man velger å bryte
flest mulig regler i en konvensjon, vil man sette konvensjonen under
debatt, man problematiserer den. I beste fall havner man utenfor
konvensjonen, og hvis man i det tilfellet er riktig dyktig, kan man
ende opp med store ting, noen vil kalle det konseptuelle ting.
Bilder som fotografen rent subjektivt finner vakkert, spennende
eller utfordrende blir ikke meningsløse for meg, men de blir
ofte uinteressante, fordi de bare bekrefter konvensjonen de er tatt
innenfor. Personlig syns jeg at denne typen bilder er overrepresentert
på denne siden. Dessverre. Andre er sikkert ikke enige med meg.
Og for å kommentere det aller siste spørsmålet: Jeg er
sikker på at et bilde genererer estetiske emosjoner
nettopp fordi det er konseptuelt, og nettopp fordi det er
programmert av fotografen, og ikke forhåndsprogrammert
av konvensjonen. De spennende tingene oppstår når det er
fotografen og ikke konvensjonen som legger premissene.
terje s.
Takk for et uventet, ryddig og opplysende innlegg, med lettfattelige og gode poeng.
Antar at slike konvensjoner endrer seg kontinuerlig, og at de i en viss grad er tolkbare både for fotograf og betrakter. Kan man ikke fort ende opp i feiltolkninger (overtolkninger)? Jeg kan forsøke å bryte med en konvensjon, slik jeg oppfatter den, mens du som betrakter oppfatter det som noe helt annet da dine forutsetninger gir grunnlag for annet innhold i konvensjonene, ja også kanskje helt andre konvensjoner.
Jeg forsøkte med et bilde Asfalt, men kan du (eller andre med litt tid til overs)uten tilleggsopplysninger vurdere hvilken konvensjon jeg ville bryte med?
Er det kanskje dette som skiller oss amatører fra profesjonelle, og ikke det mer håndverksmessige?
Avsluttet .
Om den som betrakter et bilde feiltolker et
bilde, kan skyldes at fotografen ikke har
vært flink nok til å programmere bildet. Reklamefotografer
er som kjent drevne i å lage bilder som skal trykke
på akkurat de rette knappene hos sarte, påvirkelige sjeler,
men disse fotografene får ofte god hjelp fra konseptmakerne
i reklamebyrået. Det kan også være at betrakteren feiltolker
bildet fordi han ikke er i bildets målgruppe, eller at han
ikke har forutsetninger for å forstå det. For eksempel kan
det hende at han ikke kjenner bildets referanser og historiske
kontekst. Dette siste er ofte grunnen til at ''menigmann'' gjerne
ser på gamle malerier og bare ser de estetiske sidene ved dem, mens
de gjerne er stappet med symboler og konstellasjoner som satte
maleriets samtid i harnisk.
Jeg kikket på asfalt-bildet ditt, men jeg er ikke sikker på at jeg
syns du har brutt en konvensjon. Kanskje mente du å
bryte mot konvensjonen ''sommerfugl på blomst'' eller noe i den dur,
men i stedet havnet du i en polariserende tradisjon som ynder å sette
mot hverandre myke og harde verdier: Sommerfugl på asfalt, barn i
drabantby, blomst som sprenger seg vei gjennom asfalt osv. Du har kanskje
rett i at det håndtverksmessige oftest ikke skiller amatører og
profesjonelle, i hvert fall ikke teknikk som ikke fordrer avansert
studioutstyr eller lang teknisk utdannelse. Nå ligger det ingen
automatikk i at profesjonelle fotografer har større bildeforståelse enn
amatører. Profesjonelle fotografer har oftes lang fartstid i redaksjoner
eller en solid teknisk utdannelse, mens de helt mangler utdannelse i
bildeforståelse, det være seg kunsthistorie eller semiotikk. Så kanskje
er det riktigere å si at det store skillet ikke går mellom amatør og profesjonell,
men mellom rene fotografer og bildekunstnere som arbeider med fotografi.
Det er en del som mener at ''bildekunstnere som arbeider med fotografi'' er
en oppskrytt og forvirret gruppe. Men for å være litt kategorisk, kan man
si at denne gruppen besitter både den tekniske, den teoretiske (i større og
mindre grad selvsagt), den semantiske og den historiske biten av faget.
Det er jo litt symptomatisk at det meste av kommentarene på denne siden
dreier seg om tekniske ting. Og når alt kommer til alt er ikke teknikken
så fryktelig spennende, annet enn at den være så god at den ikke tar
oppmerksomheten fra innholdet.
men
Bjørn J.
Takker for alle bidrag til debatten. Dette er en viktig debatt. Er til dels enig med Bjarte i at fotografer mangler en del kunnskap om grunnleggende bildeforståelse utifra et kunthistorisk perspektiv. Fotoutdanningen (den håndverksmessige siden) har vært og er for lite rettet opp mot kunnskap om bilde forståelse. Fotografer ser for lite av andre kunstformer. Jeg mener at ''bildekunstnere som arbeider med fotografi'' også er låst i sitt eget uttrykk, og det er like ille. Min erfaring, ved å gå på utstillinger, er at denne gruppen har en dårlig teknisk standard. Det finnes i denne gruppen også trender og likhetspunkter. Det er vanskelig å være genuin.
Bjørn J.
En ting til, Bjarte. Kan du kommentere dett bildet utifra ditt ståsted. Bilde er ''Fjell'' lagt inn 1/2-00.
Avsluttet .
Man ser raskt om en bildekunstner har peiling på fotografi
eller ikke. Teknikken kan selvsagt avsløre det, men oftest ser
man at de ikke har kjennskap til fotografiets egenart. Til
forskjell fra andre medier, er fotografiet et representasjonsverktøy,
dvs at det ikke er fotografiet i seg selv som er så interessant,
heller ikke bildets motiv. Derimot er det hva bildet representerer
som er viktig. Barnelærdom for noen, tungt fordøyelig for andre.
Min erfaring er derfor ikke at bildekunstnere som arbeider med
fotografi er spesielt dårlig teknisk, for det er de ikke, men
at de ikke har så stor kunnskap om fotografi. De fleste er vel
mer eller mindre låst i sitt eget utrykk? Tja, i dette landet
er man dessverre ikke god med mindre man har funnet sitt ''eget uttrykk''
(les: før man har kjørt seg inn på et blindspor). Se
bare på Wideberg, som maler det samme om igjen og omigjen til
det kjedsommelige. Der kan man snakke om å ha kjørt seg fast.
Legger kommentaren om ''Fjell'' inn under det bildet.
Einar E.
Overveldende interessante, gode og lærerike kommentarer fra Bjarte Bjørkum. Skulle ønske at noen flere med erfaring og kunnskap kan gi slike gode kommentarer. Vær på FOTOdotNOs bildekritikk live. Der var det tendenser til kvalitativ kritikk, men innslagene av ironiske kommentarer og tidsnød forstyrret i stor grad. Håper Bjørkum blir invitert til neste seanse.
Bjørn J.
At bildekunstnere som arbeider med fotografi holder god teknisk standard er vi uenige om. At de ikke har stor kunnskap om fotografi er litt rart i og med at de bruker dette mediet til å uttrykke seg visuelt. Jeg synes det er viktig å finne sitt uttrykk ut fra sitt eget ståsted,av det blir bedre fotografi. Alle er forskjellige, ikke alle ønsker at bildene skal tendere mot fotografisk kunst.
Avsluttet .
Jeg sier ikke at alle bildekunstnere som arbeider
med fotografi holder god teknisk standard. Men de av
dem som er utdannet innen fotografi gjør som regel det.
Veldig mye av det som florerer på denne nettsiden er jo
også under en hver kritikk teknisk.
Det er mange som arbeider med fotografi, enten de er utdannet
innen det eller ikke. Grunnen kan jo være at det er så ''lett''
å fotografere, men som regel vil et trenet øye gjennomskue det
ganske lett.
Selvsagt er det ikke alle som ønsker at bildene deres
skal være fotografisk kunst, men det fins også de som ønsker
det, og som ikke forstår hvorfor de ikke blir tatt opp
i det gode selskap. Blant våre ''fremste'' fotografer fins
det flere eksempler på nettopp det.
Roger B.
Det er den semantiske relativitet, der idag er på mode blandt fotografiets kommentatorer (f.ex. Bjarte Bjørkum) som siger: ingen virkelighed!
Fotografiet, siger de, er ikke et analogen til verden, det som det er forestillet er fabrikeret, fordi den den fotografiske optik er underlagt det historiske perspektiv, der gør en tredimensional genstand til et todimensionalt billede.
Denne diskussion er ufrugtbar: intet kan jo hindre fotografiet i at være analogisk.
Dette fotoet keder mig. Det er ikke tilstrækkelig kodet.
Avsluttet .
Man bruker ellers si at fotografiet er indeksalt.Jeg har ennå ikke, og tror neppe jeg kan inkludere
meg selv blant den semantiske relativitets tilhengere. Et
fotografi er selvsagt analogt, eller indeksalt. Til
nød vil jeg kunne si: Ingen objektivitet! Dette selvom
fotoapparatets forhåndsprogrammerte språk gir oss en
innebygd gjengivelse av sentralperspektivet. Men dette er
kun en beskrivelse av verktøyet. Alt annet må tilegnes
det subjektive.
Dag T.
Hmm, endelig et tilløp til en interessant diskusjon på disse sidene, men for å avspore den litt:
Bjarte, du antyder ovenfor at kriteriet for å lage kunst er å bli tatt opp i det gode selskap. Det er mulig å definere minst 3 ''gode selskap'' i Norge idag, så det hadde vært morsomt å vite hvilket man skulle satse på ;-)
Avsluttet .
Nei, nei, nei! Kriteriet for å lage kunst
kan aldri bli at man blir tatt opp i det gode
selskap. Dessuten er ''det gode selskap'' en
forferdelig term. Man kan ikke si at et selskap
er bedre enn det andre, men man kan si at
det produseres mer eller mindre dårlige bilder
innen hvert ''selskap''.
Du sier 3 ''gode selskaper''. Kanskje tenker du
på amatørene (rikt representert på disse sidene),
de profesjonelle reklame- og portrettfotografene
(også representert her) og bildekunstnerne. Det er
som regel siste gruppe som oftest blir representert på
større museer og såkalte toneangivende gallerier. Jeg vet
at det er en del grønnergrelse fra de to førse gruppen
på grunn av akkurat det. Men hvor vil du?
Roger B.
Tilbake til diskussionen:
Fotografiet gentager mekanisk det som aldrig mere vil kunne gentages eksistensielt. Et bestemt fotografi er faktisk aldrig til at skelne fra sin referent (fra det som det forestiller), eller det kan i det mindste ikke straks eller for alle og enhver skelnes derfra (hvad hvilket som helst andet billede kan, belastet som det er og alltid har vært af vedtagne regler for hvordan genstanden skal efterlignes). Fotografiet bærer alltid sin referent med sig.
Fotografiets essens er at stadfæste det som det forestiller. Ethvert fotografi er et tilstedeværelsesbevis.
Fotografiets vished er suveræn fordi jeg har god tid til at iagttage det instenst, men likegyldigt hvor meget jeg forlænger denne iakttagelse, fortæller det mig ikke mere. Det overbevisende ved fotoet ligger netop i denne standsning af fortolkningen: jeg bliver ved og bliver ved med udtømmende at konstatere at det har været. For hvem som helst som der holder et foto i hånden er det en fundamental overbevisning som intet kan utrydde (untagen for mig hvis dette billede ikke er et fotografi. Fotografiet volder kun bryderier når det snyder).
At spørge om fotografiet er analogisk eller kodet er ikke en god analysemetode. Det afgørende er fotoet har en konstativ kraft, og at det konstative ved fotografiet går, ikke på objektet, men på tiden. I fotografiet går - fra et fænommenologisk synspunkt - evnen til at autentificere (ettersom fotografiet autentificerer et bestemt menneskes eksistens) forud for evnen til at represæntere (et foto er alltid usynligt, likegyldigt hvad det viser eller hvordan det gør det, så er det ikke fotoet man ser).
Avsluttet .
Jeg er helt med på at fotografiet er autentifiserende.
Kanskje kan man si at fotografiets dårlige selvtillit
ligger i dette at det alltid referere til noe annet enn
seg selv, det benekter hele tiden sin eksistens som autonomt
objekt (skjønt, når feinschmeckere studerer taktiliteten
i platinaprints ...). Men dette fenomenet må kunne sies å
være en funksjon av autensitetsfremmende
virkemidler som korrekte farger og stor oppløsning.
Et svart-hvitt fotografi vil f.eks alltid abstrahere
virkeligheten i større grad enn et fargebilde. Men mitt
poeng er, når jeg snakke om fotografiet som
representasjonsverktøy, er at et hvert nytt bilde er ladet
med foregående fotografier, det bygger ikke bare på
den forutgående virkelighet det avbilder, men også alle
bilder som er forut for det, hele vår kollektive bildehukommelse.
Selvsagt er biler avhengige av å være tilstrekkelig kodet for at
man skal oppnå dette, og det er dette som gjør at et bilde er
i stand til å fortelle oss mer enn hva det rent indeksalt
representerer.
Dag T.
Du begynner å bli så respektert her at jeg bare måtte kverulere...
...men (litt) mer alvorlig, det var de to siste avsnittene et par innlegg ovenfor jeg reagerte på. De tenderer mot en definisjon jeg ikke trodde du mente. Hvem er ''et trenet øye'' og ''det gode selskap''? Det virket nesten som om du mente at kunst ble definert av en bestemt gruppe, som noen av våre ''fremste'' fotografer ønsker å bli akseptert av. Når du inkluderer galleriene i den siste gruppen forstår jeg i det minste hvorfor de ønsker det, og det er veldig lett å forstå hvorfor disse setter premissene for hva som oppfattes som ''kunst''.
Når det gjelder de tre gode selskapene har du stort sett rett, men jeg skriver ''minst'', fordi jeg aner grupperinger innad i bildekunstner-gjengen. Avstanden mellom den første og den siste gruppen er forøvrig formidabel, noe jeg fikk bekreftet under et foredrag i Oslo Kameraklubb, der en (vise-)kurator i samtidsmuseet talte. Hans bildesyn var rettet mot noe helt annet enn medlemmenes. Det var faktisk veldig morsomt!
Roger B.
For fotografiets vedkommende sættes ikke blot objektets fravær, men også, i samme åndedrag og med samme vægt, visheden om at dette objekt virkelig har eksisteret, og at det har været der hvor jeg ser det. Før fotografiet fantes der ingen form for represæntation, der kunne forsikre mig om tingens fortidige eksistens, undtagen gennem formidlinger, men med fotografiet bliver min vished umiddelbar, ingen i verden kan få mig fra den (untagen for hvis dette billede ikke er et fotografi).
Dag T.
Jeg stiller meg da spørsmålet om hvilket objekt det er som har eksistert, og i hvilken form. Ja, fotografiet representerer, men ifølge fotografens valg, på samme måten som illustratørenes tegninger av pyramidene ble skarpt fortegnet av beskrivelsene til de som hadde sett dem vil våre fotografier fortegnes av hvordan vi vil fremvise dem, og hvordan det forventes at vi skal gjøre det. Hvor stor presisjon kreves det i representasjonen?
Jeg har fotografier av objekter som aldri har eksistert, er de da fotografier?
Dag T.
Husk forøvrig at fotografiet kun avtegner lyset, og objekter kun i den grad lyset tillater det. Lyset kan tegne et falskt objekt, men et objekt kan ikke tegnes uten lys.
Avsluttet .
Jeg tviler på at du har fotografier som
ikke refererer til en bestemt konstellasjon
av elektromagnetiske bølger foran objektivet
i eksponeringsøyeblikket. Hvorvidt ''objektene''
dermed har eksistert, blir dermed uinteressant.
Noe helt annet blir det, når man opererer med bilder
som har ekspropriert det fotografiske uttrykket. Det
er her fotografiets refererende status svekkes. Men jeg
ser ikke på dette som et problem, etter som det ikke
rokker ved bildets dialektiske prosess med andre bilder.
Angående de ''gode selskaper'': Det er vel neppe noen som verken
håper eller ønsker på en forening av amatørfotografene og
kunstfotografene. Avstanden er stor, og den gjensidige forståelsen
tilsvarende liten. Jeg mistenker at det bunner i den gamle, romantiske
og seiglivede forståelsen av kunst som noe som har et visst monn av
estetikk (dekorativitet)(om man kan bruke et slikt ord), samt at det
i svært høy grad er en gjengivelse av virkeligheten. Bartol var inne på
noe et annet sted her, hvor han snakker om at bildet ikke fikk virkeligheten
til å vakle. Det var et sterkt kriterium for om bildet holder mål, som kunst.
Men selvsagt er det veldig mye annet som spiller inn også.
Dag T.
Hvis du først snakker om elektromagnetiske bølger vil kunn deres eksistens i selve filmplanet kunne representeres, ikke hvor eller hva de var før de ble fanget opp. Tilstedeværelsen av optikk gir kunn en indikasjon på deres opprinnelse, men det var ikke hovedsaken.
For meg var hovedsaken at heller ikke fotografiet gir en pålitelig representasjon. Dersom du hevder at dette ikke eksisterte før fotografiet har du ganske enkelt valgt dine krav til nøyaktighet slik at eldre medier ikke passer. Dermed er det lite opplysende.
Når det gjelder selskapene er jeg enig, og generalserer friskt til andre typer ''kunstforeninger''. Jeg kan vel forøvrig hevde å være for ''gammel'' til den første, for uhipp til den andre og for konvensjonell og politisk ukorrekt til den tredje ;-)
Bartols formulering kan jeg trekke enda lenger, enhver ide som ryster ens virkelighetsoppfatning bør nytes, også fysiske teorier.
Trine H.
Det er jo helt utrolig at du gidder dette BB. Den første kommentaren gjenspeiler jo at du ikke synes noe særlig om bildet, så hvorfor gidde å bruke så mye energi på det da. Ergo så må det jo ha fenget deg...somehow!
Innrøm det!
Avsluttet .
Hvis du har lest diskusjonen, vil du oppdage
at det er helt andre ting enn bildet vi har
diskutert. Bildet er helt uinteressant.
terje s.
Trine, ikke bry deg om at BB alltid vil ha det siste ordet. Han er ikke bare god (men med litt humørsvingninger) kritiker, men også kverulant av stor kaliber. Jeg rakk aldri å hoppe på diskusjonen, men satser på å få det siste ordet for en gang skyld?
BB tilbake til kommentaren om bildet Asfalt. Jeg brøt vel aldri konvensjoner med dette, da min kjennskap til den tankegangen kom først i senere tid. ''Sommerfugl på blomst'' eller noe i den dur, ble litt banalt men det er kanskje ikke så lett å finne konvensjonen på bilder som ikke er tatt i med konvensjoner i bakhodet? Meningen med bildet var vel å uttrykke kulturlandskapets fortreffelighet på bekostning av naturen (sommerfuglen var død). At du ikke kom på dette er vel naturlig, jeg har åpenbart blitt fanget, som du sier i uttrykksformen, framfor å fokusere på formidlingen av budskapet. Morsom og tankevekkende læring for meg.
Spørsmålet blir da om jeg overhode ikke kan bruke sterke/tradisjonelle uttrykksformer uten fare for at trente betraktere som deg automatisk legger vekt på dette, og derved kanskje går glipp av budskapet? Hvordan bør et budskap som omhandler kontrasten mellom harde og myke verdier framstilles?
Avsluttet .
Egentlig tror jeg det bare gjelder å være
oppmerksom på de virkemidlene man bruker, og
å være oppmerksom på styrken i dem. Både
asfalt og sommerfugler er ekstremt sterke
meningsbærere når de brukes i bilder. Symboleffekten
blir enorm nesten uansett hva man gjør. Slik sett
kan man kanskje kalle dem takknemlige symboler, de
virker alltid, men ulempen er at de er oppbrukt, og
dermed blir overtydelige.
Selv har jeg vel tro på at symboler må
brukes med subtilitet, eller som voldsomme
men ikke banale motsetninger (for eksempel i
ironiske og parodiske bilder). Symbolbruk
er vanskelig, selvsagt, fordi det fordrer stor
kjennskap til symbolhistorien. Man kan jo
sette seg ned med symbolleksikonet og
konstruere bilder utfra det, men det blir
gjerne litt søkt.
Jeg tviler på at trente betraktere (meg selv ikke
inkludert) går glipp av budskapet når bildene
gjør bruk av sterke og tradsisjonelle uttrykksformer.
Det er vel heller at budskapet er så slående at
det blir likegyldig. Jeg forstår godt hva du ville
med Asfalt, men jeg syns, for å være ærlig, at
problemstillingen ikke var så overvettes interessant.
terje s.
Takk til deg BB (og til de andre vettuge menneskene som har bidratt i disse diskusjonene), jeg har fått mye kunnskap gratis håper du også sitter igjen med noe positivt kanskje du får omvendt noen sjeler?
At du ikke liker Asfalt har du forklart godt...men at du ikke finner problemstillingen interessant er vel selve kjernen...eller nei...tar tilbake det der, jeg liker ikke bildet så godt selv, men jeg finner problemstillingen veldig engasjerende.
La meg reformulere kunne et bilde om denne problemstillingen overhode blitt vurdert som bra, hvis man ikke finner selve emnet interessant?
Avsluttet .
Vanskelig spørsmål - helt avhengig av bildet.
Kanskje bildet kunne være visuelt fengende, men
hvis problemstillingen er utdatert eller
uinteressesant, blir bildet det fort også. Kanskje
man heller burde konsentrere seg på bilder
med litt mer både infløkte og interessante
problemstillinger?
terje s.
Jeg tror innfløkte problemstillinger må plasseres i en kontekst, eller i et litt mer avgrenset medium enn foto.no, for å komme fram gjennom ett fotografi? En problemstilling (eller ett bilde) blir vel aldri uinteressant selv om problemstillingen er utdatert? Det krever bare mer velvilje og innsikt til betrakteren.
Trine H.
Nei helt riktig BB. Jeg har ikke lest hele diskusjonen, FOR DET TAR ALTFOR LAAAAAAAANG TID. Det står sikkert mye vettugt..........gidder bare ikke sånn super kverrulering. Neste gang holder jeg kjeft!!
Avsluttet .
Trine:Du kan ju skriva ut kommentarerna och läsa dom en grå och regnig höstkväll,garanterat förnöjsam läsning..
Andreas H.
BB: Mener du at problemstillingen ikke er interessant eller innflökt? Den er sikkert ikke kunsthistorisk interessant. Er det saa langt interessene dine rekker?
Du må være logget inn for å kunne kommentere bildene på foto.no.
noe som ikke fins. Det er her bildets indre
mekanismer kommer inn i bildet(!). Selvsagt vil
det som til en hver tid er foran objektivet komme
med på bildet, men det er den estetiske emosjonen
bildet genererer hos betrakter som er bildets
egentlige innhold.
Jeg vet godt at det er Nore stavkirke. En gang
en praktfull stavkirke, før den ble ombygd av
velmenende barokkfreaker på 1600-tallet.
av noe som allerede fins, mener jeg også at man
bare tar bilder som allerede fins, altså at
man bare fotograferer en konvensjon,
og dermed ikke bidrar med noe nytt.
blitt anderledes, jeg ville jobbet mye friere og dypere inn i motivet.
at det er særlig interessant for andre enn museet?
Som bilde av stavkirke er det jo hverken
beskrivende, stemningsfullt eller særlig konseptuelt?
Jeg bare lurer, for hvis du er huga på å fortelle oss
noe nytt om stavkirker, hadde du vel lagt ut et annet og
mer programmert bilde av den? Så hvorfor jobbet du ikke
mye friere og dypere inn i motivet (som du sier), når du
likevel var der? Eller var du ikke interessert i stavkirken
annet enn utfra det oppdraget du hadde om å ta et bilde av den
for museet?
at det er særlig interessant for andre enn museet?
Som bilde av stavkirke er det jo hverken
beskrivende, stemningsfullt eller særlig konseptuelt?
Jeg bare lurer, for hvis du er huga på å fortelle oss
noe nytt om stavkirker, hadde du vel lagt ut et annet og
mer programmert bilde av den? Så hvorfor jobbet du ikke
mye friere og dypere inn i motivet (som du sier), når du
likevel var der? Eller var du ikke interessert i stavkirken
annet enn utfra det oppdraget du hadde om å ta et bilde av den
for museet?
fotografen har hatt en klar målsetting med hva slags
estetiske emosjoner han vil at bildet skal
generere hos betrakter. For å få dette til, følger
fotografen en strategi han har lagt på forhånd. I denne
strategien ligger innbakt hvilke semantiske (betydningsbærende)
elementer bildet skal inneholde, hva slags referanser bildet
skal ha, hvem målgruppen er, hva bildet skal brukes til osv.
Bildet ditt er et eksempel, hvor du på forhånd har lagt en del
preferanser, og jeg regner med at bildet ble omtrent slik du hadde ment?
.... Bjarte B.: Tror du ikke at et programmert bilde, der de semantiske elementene ligger innbakt i strategien, genererer visse estetiske emosjoner hos betrakteren, selv om bildet er konseptuelt?
I fotografiet fins det mange konvensjoner, og hver
konvensjon huser mange underkonvensjoner. For eksempel
vil konvensjonen portrett inneholde underkonvensjonene
politisk portrett, offisielt portrett, uoffisielt portrett,
miljøportrett osv. Konvensjonen landskapsfotografi inneholder
underkonvensjoner som prospektkort, elg i solnedgang,
dokumentar, stemning, new topography, straight photography
(som også fins under andre konvensjoner). Alle slike
konvensjoner har sine spesielle og mer eller mindre
typiske trekk og regler. Andre eksempler på konvensjoner
er alle de ulike kategoriene man finner på foto.no. Som
fotograf kan man velge om man vil bryte eller følge konvensjonens
regler. Hvis man følger dem, og det er det svært mange på
denne siden som gjør, bekrefter man konvensjonen, og resultatet
blir klisjeer og uspennende bilder. Man tar et bilde som ligner
på tusen andre bilder innen samme konvensjon. Hvis man velger å bryte
flest mulig regler i en konvensjon, vil man sette konvensjonen under
debatt, man problematiserer den. I beste fall havner man utenfor
konvensjonen, og hvis man i det tilfellet er riktig dyktig, kan man
ende opp med store ting, noen vil kalle det konseptuelle ting.
Bilder som fotografen rent subjektivt finner vakkert, spennende
eller utfordrende blir ikke meningsløse for meg, men de blir
ofte uinteressante, fordi de bare bekrefter konvensjonen de er tatt
innenfor. Personlig syns jeg at denne typen bilder er overrepresentert
på denne siden. Dessverre. Andre er sikkert ikke enige med meg.
Og for å kommentere det aller siste spørsmålet: Jeg er
sikker på at et bilde genererer estetiske emosjoner
nettopp fordi det er konseptuelt, og nettopp fordi det er
programmert av fotografen, og ikke forhåndsprogrammert
av konvensjonen. De spennende tingene oppstår når det er
fotografen og ikke konvensjonen som legger premissene.
Antar at slike konvensjoner endrer seg kontinuerlig, og at de i en viss grad er tolkbare både for fotograf og betrakter. Kan man ikke fort ende opp i feiltolkninger (overtolkninger)? Jeg kan forsøke å bryte med en konvensjon, slik jeg oppfatter den, mens du som betrakter oppfatter det som noe helt annet da dine forutsetninger gir grunnlag for annet innhold i konvensjonene, ja også kanskje helt andre konvensjoner.
Jeg forsøkte med et bilde Asfalt, men kan du (eller andre med litt tid til overs)uten tilleggsopplysninger vurdere hvilken konvensjon jeg ville bryte med?
Er det kanskje dette som skiller oss amatører fra profesjonelle, og ikke det mer håndverksmessige?
bilde, kan skyldes at fotografen ikke har
vært flink nok til å programmere bildet. Reklamefotografer
er som kjent drevne i å lage bilder som skal trykke
på akkurat de rette knappene hos sarte, påvirkelige sjeler,
men disse fotografene får ofte god hjelp fra konseptmakerne
i reklamebyrået. Det kan også være at betrakteren feiltolker
bildet fordi han ikke er i bildets målgruppe, eller at han
ikke har forutsetninger for å forstå det. For eksempel kan
det hende at han ikke kjenner bildets referanser og historiske
kontekst. Dette siste er ofte grunnen til at ''menigmann'' gjerne
ser på gamle malerier og bare ser de estetiske sidene ved dem, mens
de gjerne er stappet med symboler og konstellasjoner som satte
maleriets samtid i harnisk.
Jeg kikket på asfalt-bildet ditt, men jeg er ikke sikker på at jeg
syns du har brutt en konvensjon. Kanskje mente du å
bryte mot konvensjonen ''sommerfugl på blomst'' eller noe i den dur,
men i stedet havnet du i en polariserende tradisjon som ynder å sette
mot hverandre myke og harde verdier: Sommerfugl på asfalt, barn i
drabantby, blomst som sprenger seg vei gjennom asfalt osv. Du har kanskje
rett i at det håndtverksmessige oftest ikke skiller amatører og
profesjonelle, i hvert fall ikke teknikk som ikke fordrer avansert
studioutstyr eller lang teknisk utdannelse. Nå ligger det ingen
automatikk i at profesjonelle fotografer har større bildeforståelse enn
amatører. Profesjonelle fotografer har oftes lang fartstid i redaksjoner
eller en solid teknisk utdannelse, mens de helt mangler utdannelse i
bildeforståelse, det være seg kunsthistorie eller semiotikk. Så kanskje
er det riktigere å si at det store skillet ikke går mellom amatør og profesjonell,
men mellom rene fotografer og bildekunstnere som arbeider med fotografi.
Det er en del som mener at ''bildekunstnere som arbeider med fotografi'' er
en oppskrytt og forvirret gruppe. Men for å være litt kategorisk, kan man
si at denne gruppen besitter både den tekniske, den teoretiske (i større og
mindre grad selvsagt), den semantiske og den historiske biten av faget.
Det er jo litt symptomatisk at det meste av kommentarene på denne siden
dreier seg om tekniske ting. Og når alt kommer til alt er ikke teknikken
så fryktelig spennende, annet enn at den være så god at den ikke tar
oppmerksomheten fra innholdet.
men
eller ikke. Teknikken kan selvsagt avsløre det, men oftest ser
man at de ikke har kjennskap til fotografiets egenart. Til
forskjell fra andre medier, er fotografiet et representasjonsverktøy,
dvs at det ikke er fotografiet i seg selv som er så interessant,
heller ikke bildets motiv. Derimot er det hva bildet representerer
som er viktig. Barnelærdom for noen, tungt fordøyelig for andre.
Min erfaring er derfor ikke at bildekunstnere som arbeider med
fotografi er spesielt dårlig teknisk, for det er de ikke, men
at de ikke har så stor kunnskap om fotografi. De fleste er vel
mer eller mindre låst i sitt eget utrykk? Tja, i dette landet
er man dessverre ikke god med mindre man har funnet sitt ''eget uttrykk''
(les: før man har kjørt seg inn på et blindspor). Se
bare på Wideberg, som maler det samme om igjen og omigjen til
det kjedsommelige. Der kan man snakke om å ha kjørt seg fast.
Legger kommentaren om ''Fjell'' inn under det bildet.
med fotografi holder god teknisk standard. Men de av
dem som er utdannet innen fotografi gjør som regel det.
Veldig mye av det som florerer på denne nettsiden er jo
også under en hver kritikk teknisk.
Det er mange som arbeider med fotografi, enten de er utdannet
innen det eller ikke. Grunnen kan jo være at det er så ''lett''
å fotografere, men som regel vil et trenet øye gjennomskue det
ganske lett.
Selvsagt er det ikke alle som ønsker at bildene deres
skal være fotografisk kunst, men det fins også de som ønsker
det, og som ikke forstår hvorfor de ikke blir tatt opp
i det gode selskap. Blant våre ''fremste'' fotografer fins
det flere eksempler på nettopp det.
Fotografiet, siger de, er ikke et analogen til verden, det som det er forestillet er fabrikeret, fordi den den fotografiske optik er underlagt det historiske perspektiv, der gør en tredimensional genstand til et todimensionalt billede.
Denne diskussion er ufrugtbar: intet kan jo hindre fotografiet i at være analogisk.
Dette fotoet keder mig. Det er ikke tilstrækkelig kodet.
meg selv blant den semantiske relativitets tilhengere. Et
fotografi er selvsagt analogt, eller indeksalt. Til
nød vil jeg kunne si: Ingen objektivitet! Dette selvom
fotoapparatets forhåndsprogrammerte språk gir oss en
innebygd gjengivelse av sentralperspektivet. Men dette er
kun en beskrivelse av verktøyet. Alt annet må tilegnes
det subjektive.
Bjarte, du antyder ovenfor at kriteriet for å lage kunst er å bli tatt opp i det gode selskap. Det er mulig å definere minst 3 ''gode selskap'' i Norge idag, så det hadde vært morsomt å vite hvilket man skulle satse på ;-)
kan aldri bli at man blir tatt opp i det gode
selskap. Dessuten er ''det gode selskap'' en
forferdelig term. Man kan ikke si at et selskap
er bedre enn det andre, men man kan si at
det produseres mer eller mindre dårlige bilder
innen hvert ''selskap''.
Du sier 3 ''gode selskaper''. Kanskje tenker du
på amatørene (rikt representert på disse sidene),
de profesjonelle reklame- og portrettfotografene
(også representert her) og bildekunstnerne. Det er
som regel siste gruppe som oftest blir representert på
større museer og såkalte toneangivende gallerier. Jeg vet
at det er en del grønnergrelse fra de to førse gruppen
på grunn av akkurat det. Men hvor vil du?
Fotografiet gentager mekanisk det som aldrig mere vil kunne gentages eksistensielt. Et bestemt fotografi er faktisk aldrig til at skelne fra sin referent (fra det som det forestiller), eller det kan i det mindste ikke straks eller for alle og enhver skelnes derfra (hvad hvilket som helst andet billede kan, belastet som det er og alltid har vært af vedtagne regler for hvordan genstanden skal efterlignes). Fotografiet bærer alltid sin referent med sig.
Fotografiets essens er at stadfæste det som det forestiller. Ethvert fotografi er et tilstedeværelsesbevis.
Fotografiets vished er suveræn fordi jeg har god tid til at iagttage det instenst, men likegyldigt hvor meget jeg forlænger denne iakttagelse, fortæller det mig ikke mere. Det overbevisende ved fotoet ligger netop i denne standsning af fortolkningen: jeg bliver ved og bliver ved med udtømmende at konstatere at det har været. For hvem som helst som der holder et foto i hånden er det en fundamental overbevisning som intet kan utrydde (untagen for mig hvis dette billede ikke er et fotografi. Fotografiet volder kun bryderier når det snyder).
At spørge om fotografiet er analogisk eller kodet er ikke en god analysemetode. Det afgørende er fotoet har en konstativ kraft, og at det konstative ved fotografiet går, ikke på objektet, men på tiden. I fotografiet går - fra et fænommenologisk synspunkt - evnen til at autentificere (ettersom fotografiet autentificerer et bestemt menneskes eksistens) forud for evnen til at represæntere (et foto er alltid usynligt, likegyldigt hvad det viser eller hvordan det gør det, så er det ikke fotoet man ser).
Kanskje kan man si at fotografiets dårlige selvtillit
ligger i dette at det alltid referere til noe annet enn
seg selv, det benekter hele tiden sin eksistens som autonomt
objekt (skjønt, når feinschmeckere studerer taktiliteten
i platinaprints ...). Men dette fenomenet må kunne sies å
være en funksjon av autensitetsfremmende
virkemidler som korrekte farger og stor oppløsning.
Et svart-hvitt fotografi vil f.eks alltid abstrahere
virkeligheten i større grad enn et fargebilde. Men mitt
poeng er, når jeg snakke om fotografiet som
representasjonsverktøy, er at et hvert nytt bilde er ladet
med foregående fotografier, det bygger ikke bare på
den forutgående virkelighet det avbilder, men også alle
bilder som er forut for det, hele vår kollektive bildehukommelse.
Selvsagt er biler avhengige av å være tilstrekkelig kodet for at
man skal oppnå dette, og det er dette som gjør at et bilde er
i stand til å fortelle oss mer enn hva det rent indeksalt
representerer.
...men (litt) mer alvorlig, det var de to siste avsnittene et par innlegg ovenfor jeg reagerte på. De tenderer mot en definisjon jeg ikke trodde du mente. Hvem er ''et trenet øye'' og ''det gode selskap''? Det virket nesten som om du mente at kunst ble definert av en bestemt gruppe, som noen av våre ''fremste'' fotografer ønsker å bli akseptert av. Når du inkluderer galleriene i den siste gruppen forstår jeg i det minste hvorfor de ønsker det, og det er veldig lett å forstå hvorfor disse setter premissene for hva som oppfattes som ''kunst''.
Når det gjelder de tre gode selskapene har du stort sett rett, men jeg skriver ''minst'', fordi jeg aner grupperinger innad i bildekunstner-gjengen. Avstanden mellom den første og den siste gruppen er forøvrig formidabel, noe jeg fikk bekreftet under et foredrag i Oslo Kameraklubb, der en (vise-)kurator i samtidsmuseet talte. Hans bildesyn var rettet mot noe helt annet enn medlemmenes. Det var faktisk veldig morsomt!
Jeg har fotografier av objekter som aldri har eksistert, er de da fotografier?
ikke refererer til en bestemt konstellasjon
av elektromagnetiske bølger foran objektivet
i eksponeringsøyeblikket. Hvorvidt ''objektene''
dermed har eksistert, blir dermed uinteressant.
Noe helt annet blir det, når man opererer med bilder
som har ekspropriert det fotografiske uttrykket. Det
er her fotografiets refererende status svekkes. Men jeg
ser ikke på dette som et problem, etter som det ikke
rokker ved bildets dialektiske prosess med andre bilder.
Angående de ''gode selskaper'': Det er vel neppe noen som verken
håper eller ønsker på en forening av amatørfotografene og
kunstfotografene. Avstanden er stor, og den gjensidige forståelsen
tilsvarende liten. Jeg mistenker at det bunner i den gamle, romantiske
og seiglivede forståelsen av kunst som noe som har et visst monn av
estetikk (dekorativitet)(om man kan bruke et slikt ord), samt at det
i svært høy grad er en gjengivelse av virkeligheten. Bartol var inne på
noe et annet sted her, hvor han snakker om at bildet ikke fikk virkeligheten
til å vakle. Det var et sterkt kriterium for om bildet holder mål, som kunst.
Men selvsagt er det veldig mye annet som spiller inn også.
For meg var hovedsaken at heller ikke fotografiet gir en pålitelig representasjon. Dersom du hevder at dette ikke eksisterte før fotografiet har du ganske enkelt valgt dine krav til nøyaktighet slik at eldre medier ikke passer. Dermed er det lite opplysende.
Når det gjelder selskapene er jeg enig, og generalserer friskt til andre typer ''kunstforeninger''. Jeg kan vel forøvrig hevde å være for ''gammel'' til den første, for uhipp til den andre og for konvensjonell og politisk ukorrekt til den tredje ;-)
Bartols formulering kan jeg trekke enda lenger, enhver ide som ryster ens virkelighetsoppfatning bør nytes, også fysiske teorier.
Innrøm det!
at det er helt andre ting enn bildet vi har
diskutert. Bildet er helt uinteressant.
BB tilbake til kommentaren om bildet Asfalt. Jeg brøt vel aldri konvensjoner med dette, da min kjennskap til den tankegangen kom først i senere tid. ''Sommerfugl på blomst'' eller noe i den dur, ble litt banalt men det er kanskje ikke så lett å finne konvensjonen på bilder som ikke er tatt i med konvensjoner i bakhodet? Meningen med bildet var vel å uttrykke kulturlandskapets fortreffelighet på bekostning av naturen (sommerfuglen var død). At du ikke kom på dette er vel naturlig, jeg har åpenbart blitt fanget, som du sier i uttrykksformen, framfor å fokusere på formidlingen av budskapet. Morsom og tankevekkende læring for meg.
Spørsmålet blir da om jeg overhode ikke kan bruke sterke/tradisjonelle uttrykksformer uten fare for at trente betraktere som deg automatisk legger vekt på dette, og derved kanskje går glipp av budskapet? Hvordan bør et budskap som omhandler kontrasten mellom harde og myke verdier framstilles?
oppmerksom på de virkemidlene man bruker, og
å være oppmerksom på styrken i dem. Både
asfalt og sommerfugler er ekstremt sterke
meningsbærere når de brukes i bilder. Symboleffekten
blir enorm nesten uansett hva man gjør. Slik sett
kan man kanskje kalle dem takknemlige symboler, de
virker alltid, men ulempen er at de er oppbrukt, og
dermed blir overtydelige.
Selv har jeg vel tro på at symboler må
brukes med subtilitet, eller som voldsomme
men ikke banale motsetninger (for eksempel i
ironiske og parodiske bilder). Symbolbruk
er vanskelig, selvsagt, fordi det fordrer stor
kjennskap til symbolhistorien. Man kan jo
sette seg ned med symbolleksikonet og
konstruere bilder utfra det, men det blir
gjerne litt søkt.
Jeg tviler på at trente betraktere (meg selv ikke
inkludert) går glipp av budskapet når bildene
gjør bruk av sterke og tradsisjonelle uttrykksformer.
Det er vel heller at budskapet er så slående at
det blir likegyldig. Jeg forstår godt hva du ville
med Asfalt, men jeg syns, for å være ærlig, at
problemstillingen ikke var så overvettes interessant.
At du ikke liker Asfalt har du forklart godt...men at du ikke finner problemstillingen interessant er vel selve kjernen...eller nei...tar tilbake det der, jeg liker ikke bildet så godt selv, men jeg finner problemstillingen veldig engasjerende.
La meg reformulere kunne et bilde om denne problemstillingen overhode blitt vurdert som bra, hvis man ikke finner selve emnet interessant?
Kanskje bildet kunne være visuelt fengende, men
hvis problemstillingen er utdatert eller
uinteressesant, blir bildet det fort også. Kanskje
man heller burde konsentrere seg på bilder
med litt mer både infløkte og interessante
problemstillinger?