En søndag seint i september stoppet vi på Stø i Vesterålen. På ei tavle utenfor Langnes middelalderkirke sto følgende å lese:

”Langnesværet – en gammel nordnorsk by
Været var senter for handelen i Langnes fjerding til midt på 1600-tallet. Til da hadde borgere fra Bergen og Trondheim hatt fast tilhold i været og ankerplass for sine jekter ute på vågen – hvorfra de drev handel i vår- og sommersesongen. Seinere flyttet fjerdingens lensmenn (fogdens skatteoppkrevere) hit, og styrket værets betydning som senter for handel og administrasjon.
Omkring 1750 vokste folketallet ellers i regionen, men i Langnesværet fortsatte tilbakegangen – sjøl om et bygdefar på nytt slo seg ned her. Etter Napoleonskrigene etablerte handelsmenn og jekteskippere seg igjen i været, og folketallet økte i takt med den økonomiske veksten i samfunnet.
Rundt 1900 var stedet like stort som midt på 1600-tallet. Men større og motoriserte båter krevde andre og bedre havneforhold enn de små, åpne nordlandsbåtene. Langnesværet fikk dermed dødsstøtet både som handelssted og fiskevær. Siste væreier måtte gi opp etter 2. verdenskrig.”