Andøy er en kommune i Nordland fylke. På et stort skilt like før inngangen til fiskerlandsbyen Bleik – på Andøyas vestside – står følgende å lese:

”Bleik – gården og landsbyen.
Velkommen til Bleik – en værhard utpost som selv ikke innlandsisen klarte å komme seg forbi i siste istid. Men folk har så visst ikke gitt opp!

Navnet Bleik kommer trolig av den hvite stranda nord for gården. Bleikstranda er fin å rusle på. Du får god oversikt over gården og minnene etter dem som har bodd her tidligere. En tur til Hauan – Bleikmorenen gir deg også anledning til å se minnene fra istida, som i stor grad har preget landskapet her.

I Nord-Norge sier vi ikke landsbyen, men gården. Den tette bosetningen består av ett gårdsnummer delt inn i mange bruk. For å spare dyrkningsjorda bygde de tett sammen. Slike klyngetun var det mange av langs kysten. Bleik er en av de få som er igjen.
Klyngebebyggelsen langs strandvollen har stått slik siden middelalderen, og der inne ligger gårdshaugen som består av avfall, husrester o.a. som har hopet seg opp. Haugen er flere meter dyp på det tykkeste.

Men Bleik er også et viktig fiskevær, bygd på mangesidig utnyttelse av de tilgjengelige ressursene. Her fantes goder som var viktig for sjølbergingssamfunnet. Fast bosetting går da også tilbake til 500-tallet.

Her er rik tilgang på fisk og alle slags sjødyr og fugl med egg og dun. Den varme sandjorda på Bleik fuktes av havskodda, og kornet modnes om det så er uår ellers på Andøya. Dyrefor hentet de over alt, fra øverste brattheng til tang og tare i fjæra. Til brensel stakk de torv. Det var tungt arbeid, så alt i 1904 bygde folk et lite lysverk i fellesskap. Bleik har tradisjoner for fellesskap og dugnadsånd.

Ved sjøen står blant annet et fembøringsnaust fra slutten av 1800-tallet. Mange naust og kaier ble ødelagt av storstormen i 1925. De gamle nordlandsbåtene var lette, og trengte ikke så god havn. Etter motoriseringen av fiskebåtene ble det bygd molo i 1938. I dag legger båtene til langs kaiene til fiskebruket.

I havet rett utenfor ligger Bleiksøya med karakteristisk silhuett. Der henter bleiksværingene seg fortsatt sjøfuglegg hver vår, skjønt dette betyr mindre nå enn før, da det ble høstet mer av både dun og sjøfuglkjøtt.”