Selvportrett 1998
Bildet er tatt umiddelbart etter kritikken av de medbragte bildene på Morten Krogvold Workshop i mai. Humøret var ikke på topp...
Fotograf
Utstyr
  • Nikon F90x
  • AF-Nikkor 50mm/f1.8
  • Blender-
  • Lukker1/90s
  • FilmtypeAgfa APX 100
  • Nei
  • AnnetBildet er tatt på et hotellrom der belysningen kommer fra et stort vindu utenfor bildet.
  • Exif Vis basisinfo - Vis all bildeinfo
Annen info
  • KategoriSelvportrett
  • Lastet opp
  • Visninger239
  • Nøkkelord
Linker og deling
Referere til dette bildet andre steder på foto.no: klipp og lim følgende tekst (ta med klammeparentesene): {bilde_2330} Det vil da bli automagisk laget en link til bildet fra teksten din.
Ønsker du å bruke/kjøpe dette bildet?
Kritikker (16)
terje s.

Kraftig armuttrykk, romfølelse og harde skygger. Er uttrykket for kraftig? Ser mer ut som en langt verre livssituasjon? Forskjell på nedfor og hinsides. Jeg synes du har lyktes, hvis du skulle virke helt hjelpeløs... Finnes det noen som er glade? Jeg savner litt lykke i selvportrettene til folk. Hvorfor framstiller 90% av selvportretter dystre tanker?
Mari H.

Det här är en bild som fångar mitt intresse.
Det är fint ljus och ett starkt ansiktsuttryck.
Jodå bilden har ngt som påminner om galskap, men det är bara intressant.
Angående glädje i självporträtt, så beror det kanske på att man inte har så stort behov av att se på sig själv utifrån, då man är glad?
Avsluttet .

Hvorfor skal modellene i alle slike akt-bilder/
selvportrett/portretter, holde armene på denne måten?
Blir det særlig mer ''følsomt'' av den grunn?
Are S.

Dette bildet er egentlig ikke så mye et resultat av bevisst tankegang som en refleksjon av humøret jeg var i - å bli fotografisk kritisert av MK kan være harde greier for en stakkars kursdeltager (men ganske inspirerende også). Tankegangen bak bildet var at dersom jeg ''satt fast'' i det jeg trodde jeg kunne, burde jeg ''riste løs'' ved å forsøke meg på det jeg aldri hadde gjort før, og heller ikke hadde lyst til å prøve, nemlig et nesten-akt selvportrett.
Hva armstillingen angår, så kommer den fra da jeg så meg i speilet om morgenen. Vinduet hadde stått åpent over natten og det var bikkjekaldt å gå i dusjen (derfor bare halv-akt, kanskje?). :-)
Tina E.

Jeg liker uttrykket, det virker faktisk ekte. Altfor mange portrettbilder er preget av ''oppstyltede'' ansiktsuttrykk, enten de er triste, melankolske, glade...dette bildet har elementer av galskap og ikke minst aggresjon, den intense fremdrivende galskapen/aggresjonen som kan ses hos enkelte kuntnere, forfattere ol.
Liker også forholdet mellom lys og skyggepartier. Mulig bjarte og meg ser dette bildet meget forskjellig, i og med at jeg ikke tolker det som et ''følsomt'' bilde i vanlig forstand.
Carsten A.

Også jeg liker det ekte uttrykket, armstillingen kan kanskje virke noe kunstig, men en eller annen armstilling er likesom ikke til å unngå. Denne ødelgger ihvertfall ikke bildet. Litt sjenerende at et bilde med et ellers godt toneforløp her (som det synes) er litt skjemmet av for hard kjøring av USM-filteret.
MVH CA
Lars-Anders M.

Jeg tror ikke jeg tør å dra til Vågå.
Avsluttet .

Det virker som de fleste som har vært på Krogvold-psyrkus i Vågå går hen og tar følsomme selvomfavnelsesbilder som dette. I det hele tatt er alle bilder tatt under disse Ottadalsseansene temmelig like. Drar man ikke til Vågå for å finne sitt individuelle uttrykk?
Are S.

Dette bildet var ikke ment å være spesielt ''følsomt'' som sådan, og selv har jeg aldri sett bilder som lingner. Dersom du har det, setter jeg pris på om du sender meg en link. Jeg foreslår forøvrig at du leser min tidligere kommentar på dette bildet for mer bakgrunnsinformasjon om det.

Å si at ''alle bilder tatt under disse Ottadalsseansene [er] temmelig like'' er en generalisering som jeg ikke engang gidder å kommentere, bortsett fra at jeg noterer meg at du uttaler deg om noe du tydeligvis har liten eller ingen kunnskap om.
Avsluttet .

Bakrommet på Vågå hotell er fullt av bilder som er temmelig like ...
Are S.

I så tilfelle har jeg aldri sett dem. Forøvrig var det estetikken i bildet som var utslagsgivende for meg - ikke hvor ''følsomt'' det er eller ikke er.
Avsluttet .

For ikke å snakke om kjelleren i samme hotell ... Man skal kanskje ikke skyte på pianisten. Men når en gjeng Krogvold-disipler samles og går rett i transe, er det ikke unaturlig at alle tråkker i samme spor. Innhold og estetikk må derfor bli urovekkende likt hos alle som valfarter til Vågå. Og hvor merkelig det enn kan høres ut, vil individualistens disipler aldri bli individualister. Det eneste fornuftige er derfor å kvitte seg med alle forbilder så raskt som bare mulig.
Dag T.

Men Bjarte: Da er det jo snodig at så få kopierer ham etter workshop'en.

Han har vel snart kurset alle de mest aktive i fotoklubb-miljøene, men det miljøet bærer likevel mer preg av de mest typiske fotoklubb-klisjéene enn de typiske Krogvold-klisjéene.

...men når det gjelder slike selvportretter er jeg enig. Jeg klarte heldigvis å unngå det selv :-)
Avsluttet .

Nja. Verden er fremdeles tett av slike bilder. Eller mener du at folk går inn i en eksistensiell krise etter en stund, og helt slutter å ta bilder? En ting skal Krogis ha: Han gir folk et enormt ego på kursene sine, men selv selvtillit av det kaliberet knuses i møtet med verden igjen....
Dag T.

Med alle de deltagerne på de kursene skjer selvsagt det også. På den annen side finnes jo de som er selvstendige nok til å overleve. Jeg mener nå at min generelle beskrivelse av utviklingen til en gjennomsnittlig avansert (mannlig) amatør er uavhengig av Krokens tilstedeværelse:

1. Utstyrsfasen. man snakker og diskuterer utstyr og teknikk, men bruker lite tid eller penger til fotografering.

2. Bildefasen. Noen begynner å bruke utstyret sitt til å ta bilder med.

3. Kunstnerfasen. Noen begynner å beherke teknikken, men krever en videre utvikling av sine egne bilder. Tar masse bilder man tror er nyskapende.

4. Utdanningsfasen. Man begynner å se hva andre har gjort, for å få inspirasjon og kunnskap om fotografi som medium men oppdager at MYE er gjort før.

5. Desillusjonen. Man innser at man aldri blir berømt for sin nyskapning, ser at alt er gjort før og at ens egne (og andres) bilder kun er dårlig etterapning av andres bilder. Man slutter å ta og å vise bilder, men er grusomt kritisk overfor andres bilder.

6. Avhengighetsfasen. Alle illusjoner er drept, men man oppdager at man rett og slett ikke klarer å la være...

Punkt 3 er valgfri, noen når punkt 5 raskere enn andre, og bare noen få kommer til punkt 6.
Are S.

For meg personlig var punkt 6 noe av det første jeg kom frem til.

Forøvrig vil jeg be dere om å ta det på diskusjonssidene istedet, dersom dere ønsker å ta diskusjonen om Krogvold og kursene hans videre, ok?
Du må være logget inn for å kunne kommentere bildene på foto.no.
Tastatursnarveier: forrige Goversikt neste
Åpne uskalert versjon i eget vindu