Jeg har kikket gjennom bildene dine, og jeg fant mye som fanget min oppmerksomhet. Rent teknisk sett så tar jeg bilder litt på samme måte som deg.
Du tat bilder i øyeblikket her, i motsetning til selvportretet jeg gav en komentar til tidligere. Nå ser vi veltatte øyblikksbilder med gode kontraster og fine narrativ.
Lite er oftest mer, og du forteller oss akkuratt nok, men samtidig ikke for mye. Jeg har flere ganger opplevd at historier og narrativ blir nesten fortalt ihjel...slik at men mister interessen raskere.
Du klarer å fange meg inn, holde på min oppmerksomhet. Jeg intreresserer meg for personene i bildene dine, og deres liv. Borte er scenen og det jeg tidligere nevnte med det teaterialske, her er en rå sannhet og en ømhet for øyeblikket. Du har et godt øye for å fange det rette øyblikket , akkurat like før det er vekk.

Jeg tar bilder på samme måte som deg, og kjenner hvor vanskelig det er å miste et øyeblikk mellom fingrene. Du tar bilder hvor personene dine ikke poserer eller bryr seg om at noen ser eller knipser. Vi blir tillatt inn i disse personenes hverdag. Kikke inn i noe som ikke er vårt. Du kjenner sikkert til guruen for denne typen fotografi
Nan Goldin, hvis ikke et absolutt MUST.

Takker og bukker! Legger meg flat...på gulvet, ydmyk og overveldet. Godt å se at jeg får fram det jeg prøver på. (Tenker da spesielt på din kommentar til mitt ''Amor & Psyche'')
Morsomt at du nevner Nan Goldin. Har nettopp oppdaget henne og elsker det jeg har sett. I bildet, bilde nr. 34053 , ligger jeg å kikker i en bok nettopp av henne og det bilde er også direkte inspirert av hennes ''Writing in my diary'' fra samme bok.
Takker igjen for kommentar og ser frem til å se noen av dine bilder her på dotten!

Det er godt at du har oppdaget Goldin, hun er en uendelig inspirasjon....i alle fall for meg. Målet er kanskje å utfordre seg selv til å la kameraet bli en forlengelse av seg selv, hvor man ikke kun tar bilder av de gode sidene i livet. Nan Golding tok bilder av sine aids syke venner ved dødsleiet, hun tok bilder av sin døde venninne, hun åpnet mange dører for oss som kommer etter.

Jeg finner mye inspirasjon i bildene dine også, og det er noe sart og ømt i dette å få lov å kikke inn i en annens liv. Det skaper nyskjerrighet samtidig som man kan identifisere seg med personene. Jeg er opptatt av mennesker i verden rundt meg, og
gjennom narrativene du gir oss, finnes det flere nivåer for tilskuerens egen lesning av personenes historier.

Ikke noe barneselskap dette? Fint bilde!

Sjurin; jo...hvis ikke hadde ikke du blitt bedt! SAKER