Etter min kommentar om settingen i Bjørn Halfdansensens ''Tante Borghild'', utfordret han meg til å legge ut en ''ekte tidlig sekstitallssetting.
Denne er fra Hønefoss våren 1961. Rekonstruert fra et nokså medtatt Ektachrome hvor emulsjonsspisende fungus har satt sitt preg lokalt. Veggmaleriet havnet akkurat utenfor her.
Referere til dette bildet andre steder på foto.no: klipp og lim følgende tekst (ta med klammeparentesene): {bilde_251677} Det vil da bli automagisk laget en link til bildet fra teksten din.
Herrrlig!! Puta mer enn erstatter maleriet! Når jeg ser dette blir jeg virkelig ivrig på å dra fram mitt gamle arkiv! Men jeg syns det virker så vanskelig å få til brukbar kvalitet - hvordan gjør du det?
Inger-Lise S.
Helt klart ''sekstitallssetting'' her:) Jeg er enig i at puta erstatter maleriet.
De ser begge litt alvorlige og ubekvemme ut ved å bli fotografert.
Den lille uskarpheten på ansiktene er egentlig noe man kanskje ikke burde nevne tatt i betraktning at du har rekonstruert dette fra noe jeg ikke engang forstår hva er..Men årstallet 1961 sier jo mye.
Så jeg vil si at du har gjort en meget dyktig jobb her!
Inger-Lise
Odd Tore S.
Inger-Lise,
Hadde du kjent dem, ville du sagt at dette var helt typisk for både holdning og personlighet. Jeg ventet meg denne innvendingen, og sjekket litt ut med Bjørn H. før jeg la det.
Morfar var lok.fører og en mann med autoritet, av og til med et smil på lur.
Mormor var også en ganske alvorlig natur.
Bør portretter av eldre mennesker være skarpest mulig? usm har fått hvile her.
Odd Tore
Avsluttet .
Ser ut som du har gjort bra restaureringsarbeid. Komposisjonen er vel litt så som så, men bildet har en jevn og fin belysning. Setting, bekledning og mine til de to er akkurat slik 50 og 60-talls-stemning som jeg kjenner igjen fra gamle familiebilder jeg har sett fra mine foreldre og besteforeldre. Litt sånn halvstive ansiktsuttrykk og bekledning i litt småstaselige familiesettinger.
Bjørn H.
Der kom det ja :)) Høy nostalgifaktor. Skikkelig 50/60 tallsbilde, mimre mimre ...
Et dønn ekte og ærlig motiv. Klærne, de litt uskyldige beskjedne blikkene, positurene, sofan, og da selvfølgelig puta som erstatter maleriet til gangs er helt topp.
Jeg liker bildet veldig godt. Vi ser bare altfor sjelden denne type bilder i dag, dessverre.
Hvis det skal pirkes litt i, så er det vel ingen tvil om at det kunne vært litt skarpere, men innholdet er så flott at det overlever.
Avslutningen i bånn halter litt, men det JØKKENO DET HELLER -
Ser gjerne fler. :-
Bjørn.
Inger-Lise S.
Hei Odd Tore!
Nei,jeg syns ikke portretter av eldre mennesker bør være helt skarpe. Og som jeg skrev, burde det vel egentlig ikke nevnes.
Når jeg nå har sett på bildet flere ganger. mener jeg å se et lite lurt smil som holdes tilbake fra din morfar. Jeg syns selvsagt heller ikke at portretter bare bør vise smilende mennesker.
Det var nok en litt tankeløs kommentar fra meg...
Beklager det.
Ingr-Lise:)
Erik J.
Jeg mente det alvorlig; hva mener du med filmscanner? (for selv om flere maser om uskarphet, syns jeg dette holder for en del av mine nostalgimuligheter)
Odd Tore S.
En filmscanner er en scanner som bare kan scanne film, dvs. den lyser gjennom filmen. Jeg har en Nikon Coolscan V, som bare tar 35 mm eller mindre film, enten i filmstriper på maks 5 bilder eller enkeltbilder montert i diasrammer.
Det finnes også flatbedscannere som tar både papir og film. Disse er foreløbig mindre skarpe enn filmscannere på småbilder, dvs. 35 mm og nedover, men kan være bra på rullefilm. Jeg har ikke en slik flatbedscanner.
Det er mye PS-etterarbeid etter scanning, selv om flekk- og ripefjerning kan tas automatisk. Ofte fargestikk, eller kornstruktur som gjør at man må scanne om med annen oppløsning.
Jeg har ikke mye erfaring med scanning enda, men forsøker å redde gamle dias montert i limte helglassrammer før de blir spist helt opp av fungus.
Jeg tror ikke at dette bildet var helt skarpt i utgangspunktet, ISO 50 innendørs i diffust vinduslys gir laang lukkertid og stor blender. Men vist med prosjektør på lerret var det bra! Tidene forandrer seg.
Odd Tore
Erik J.
Takk, Odd Tore, jeg tror jeg må kjøpe en Coolscan V, jeg har trolig akkurat samme behov som deg. Men hva med svart/hvitt? (jeg har mye dias , men mest negativ sv/hv)
Odd Tore S.
Jeg har scannet Tri-X.
For å få til dette måtte støv og riperens slås av. Det betyr ekstra arbeid i PS.
Tri-X er også meget kornet, i alle fall versjonen fra rundt 1970. Andre typer s/h film har jeg bare i 6 * 6, og det har jeg ikke scanner for.
Jeg har også scannet endel negativ fargefilm. Fujicolor ISO 400 er ikke grei, har en slags øylignende fargeflekker (fargekorn?) som gir en mengde problemer i ensfargete flater med små gradienter, som himmel.
De beste resultatene har jeg fått med Kodachrome II, som kommer ut ganske skarp og fin. Men også Kodachrome II kan ha problemer med fargestikk som er vanskelige å korrigere. Vi var ganske selektive på både fremkallerlab (Sverige, Sveits) og produsentsted av filmen (USA) etterhvert som vi fikk erfaringer,
Som jeg skrev sist: Dias som ble oppfattet som meget bra vist med diasfremviser på bra skjerm holder gjennomgående ikke samme kvalitet når de har blitt scannet. Jeg tror at lista har blitt løftet kraftig med digitalkameraer.
Det ligger inne en god del bilder som jeg har scannet her på dotten. Ta en titt og bedøm selv.
Odd Tore
Steinulf L.
Jeg kan tiltre kommentaren din over i sin helhet, Odd Tore.
Generelt gir skannede dias et noe mykere preg, hvor noe nok kan korrigeres med med vettug bruk av usm.
Jeg har også blandet erfaring med ulike filmtyper. Kodachrome fremkalt i USA og oppbevart noen år i Houstons subtropiske klima er det som har hatt dårligst holdbarhet.
Jeg har skannet min lysbildesamling fra slutten av seksttallet og frem til idag. Det var 3000 bilder og tok tre år. Nå er det diasene til min far som står for tur... Scanneren er en Nikon Coolscan IV.
kenneth b.
Classic! Litt skarpere kanskje?
mvh kenneth
Lars-Anders M.
Synd att nedre del av bildet er uheldig kuttet. Jeg mener blomster og hender.
Ellers ok.
Ruth S.
Jeg likte dette bildet, for det ser så ærlighet ut:-)
-ruth-
Torbjørn K.
Et bilde som jeg synes blir veldig vanskelig å kommentere. Jeg synes du har fått frem den rette nostalgiske settingen her, kanskje ikke så rart i og med at bildet i seg selv nermer seg 50år. Helt klart alvorspreget setting, og spesielt morfar ser litt beklemt ut her. Jeg synes etterbehandligen ble spesielt god her. Riktige farger og for mye skarphet her ville ødelagt uttrykket i dette bildet.
Torbjørn
Odd Tore S.
Takk for flere kommentarer!
Utsnittet her er ikke mye å skyre av, jeg ofret tydeligvis armer og blomster for å få med kanten av den bilderamma som jeg nå har kuttet vekk.
På et annet bilde samme dag plasserte jeg morfars hode midt inne i bilderamma.
Hvorfor? Antageligvis manglende rutine og ungdommelig tankeløshet. Antar at den store utfordringen her var å holde kameraet tilstrekkelig stødig.
Fargestikk på diaset er et problem her. Litt mer korreksjon enn her, og det slår over i grønnstikk. Ikke mye å stå etter.
Odd Tore
Inger Anne Maritsdotter V.
For meg, å kommentere dette bildet, så blir det litt som å bevege meg inn i din private sfære,
det er eit veldig personlig bilde,
Eg kan sjå at det er eit gammelt bilde, både ut i frå teknisk kvalitet og interiøret i stova.
Det er eit rørende fint par, dei er tydeleg ikkje vane med å posere så dei vågar ikkje å sjå i kamera, det har nok like mykje med den generasjonen som dei tilhøyrer, dei var ikkje så frimodige som dagens menneske gjerne er.
Sjølve tittelvalet ditt vekker gode kjensler i meg, eg hadde ei sterk tilknytning til mine eigne ''mormor og morfar'' som budde i Norheimsund i Hardanger:-)
Fint at du deler dette med oss her på dotten, Odd Tore.
Mvh Inger Anne
Kristoffer L.
Ahh... dette var virkelig bra!
Jeg synes Bjørn Halfdansen beskriver bildet godt. Det er noe veldig fint i stemningen her - en blyghet og beskjedenhet som på det nærmeste er helt borte i dag. Tidlig på sekstitallet hadde vi fortsatt ikke forlatt uskyldens tidsalder. Livet var på alvor. Det private var privat, og ikke noe vi stilte ut til allmen beskuelse. Og mye i verden var ennå uoppdaget - mysterier var mysterier, og vi hadde ennå evnen til å la oss begeistre over dem.
I dag synes jeg vi bærer preg av at vi har sett for mye, avlurt mysteriene for mange hemmeligheter, og blitt alt for blaserte og ''eplekjekke'' på tilværelsens vegne. Selv små barn besitter i dag en selvfølgelig verdensvanthet som tilsynelatende parkerer disse besteforeldrene i skyggen. Ja, kanskje hadde de to blitt ganske overveldet om vi hadde rykket dem ut av 1961 for å observere dagens håpefulle.
På tross av de unnselige og ydmyke uttrykkene - nei, på grunn av dem: Dette bildet inneholder en nakenhet og skjønnhet i uttrykkene som en skal lete svært lenge etter i portretter som tas i dag.
Dette er helt klart en anbefaling verd.
- Kristoffer
Odd Tore S.
Takk for flere kommentarer og for en anbefaling til og med!
Det var høyst uventet. Jeg er glad for at flere enn meg ser de kvaliteter jeg ser i dette bildet. Det er ikke et knipsebilde, det skulle være med blant bildene som skulle følge meg til USA for et års opphold der. Det er så personlig som jeg evnet som tenåring. Og det hadde aldri dukket opp her om det ikke var for Bjørn Halfdansen.
De fikk oppleve at bilen kom til Norge og at mennesket lærte å ta seg fram i lufta, og prøvet det selv. De fikk med seg to verdenskriger, og at datamaskinen gikk fra fleretasjes til bærbar PC. Mormor ble 96, morfar mer enn 101, og holdt seg klar i hodet til siste slutt. Jeg blir litt rar innvendig når jeg ser bildene av dem, det synes ikke så lenge siden at jeg sa det siste farvel.
Odd Tore
Caroline M. S.
Du har fått så mange kommentarer her - orker ikke lese de, så du får ha meg unnskyldt om jeg nå skriver noe andre allerede har skrevet.
Jeg husker bildet av tanten til Bjørn Halfdansen og 1960-talls stemningen i det. Artig å se hvor totalt forskjellig dette 1960-tallsbildet er. Bjørn sitt bilde er morsomt - humor, mens ditt bilde er ''dypt alvorlig'' (ikke noe å smile eller le av her). Bjørns bilde kunne neppe vært tatt på 1960-tallet - til tross for at det ser 1960-talls ut. Det er slik vi i våre dager ser for oss at 1960-tallet var, mens det er ditt bilde som viser det ekte 1960-tallet. (Det fantes jo selvsagt folk på 1960-tallet som lagde humor-bilder over egen tid også, men de fleste var nok mer som ditt bilde).
Odd Tore S.
Takk til deg, Caroline, for kommentaren!
Du er nok inne på noe her, det å bli tatt bilde av var fortsatt noe høgtidsamt for mange på den tiden.
Når man ser bildene av morfar som ung gutt på Kistefos, og kanskje helst når man ser hvem som han deler veggplass med, forstår man bedre hvor stort og alvorlig det å bli tatt bilde av måtte være.
Jeg tror den følelsen må være arvelig i annet ledd, min plass er så absolutt bak kameraet.
Odd Tore
Du må være logget inn for å kunne kommentere bildene på foto.no.
De ser begge litt alvorlige og ubekvemme ut ved å bli fotografert.
Den lille uskarpheten på ansiktene er egentlig noe man kanskje ikke burde nevne tatt i betraktning at du har rekonstruert dette fra noe jeg ikke engang forstår hva er..Men årstallet 1961 sier jo mye.
Så jeg vil si at du har gjort en meget dyktig jobb her!
Inger-Lise
Hadde du kjent dem, ville du sagt at dette var helt typisk for både holdning og personlighet. Jeg ventet meg denne innvendingen, og sjekket litt ut med Bjørn H. før jeg la det.
Morfar var lok.fører og en mann med autoritet, av og til med et smil på lur.
Mormor var også en ganske alvorlig natur.
Bør portretter av eldre mennesker være skarpest mulig? usm har fått hvile her.
Odd Tore
Et dønn ekte og ærlig motiv. Klærne, de litt uskyldige beskjedne blikkene, positurene, sofan, og da selvfølgelig puta som erstatter maleriet til gangs er helt topp.
Jeg liker bildet veldig godt. Vi ser bare altfor sjelden denne type bilder i dag, dessverre.
Hvis det skal pirkes litt i, så er det vel ingen tvil om at det kunne vært litt skarpere, men innholdet er så flott at det overlever.
Avslutningen i bånn halter litt, men det JØKKENO DET HELLER -
Ser gjerne fler. :-
Bjørn.
Nei,jeg syns ikke portretter av eldre mennesker bør være helt skarpe. Og som jeg skrev, burde det vel egentlig ikke nevnes.
Når jeg nå har sett på bildet flere ganger. mener jeg å se et lite lurt smil som holdes tilbake fra din morfar. Jeg syns selvsagt heller ikke at portretter bare bør vise smilende mennesker.
Det var nok en litt tankeløs kommentar fra meg...
Beklager det.
Ingr-Lise:)
Det finnes også flatbedscannere som tar både papir og film. Disse er foreløbig mindre skarpe enn filmscannere på småbilder, dvs. 35 mm og nedover, men kan være bra på rullefilm. Jeg har ikke en slik flatbedscanner.
Det er mye PS-etterarbeid etter scanning, selv om flekk- og ripefjerning kan tas automatisk. Ofte fargestikk, eller kornstruktur som gjør at man må scanne om med annen oppløsning.
Jeg har ikke mye erfaring med scanning enda, men forsøker å redde gamle dias montert i limte helglassrammer før de blir spist helt opp av fungus.
Jeg tror ikke at dette bildet var helt skarpt i utgangspunktet, ISO 50 innendørs i diffust vinduslys gir laang lukkertid og stor blender. Men vist med prosjektør på lerret var det bra! Tidene forandrer seg.
Odd Tore
For å få til dette måtte støv og riperens slås av. Det betyr ekstra arbeid i PS.
Tri-X er også meget kornet, i alle fall versjonen fra rundt 1970. Andre typer s/h film har jeg bare i 6 * 6, og det har jeg ikke scanner for.
Jeg har også scannet endel negativ fargefilm. Fujicolor ISO 400 er ikke grei, har en slags øylignende fargeflekker (fargekorn?) som gir en mengde problemer i ensfargete flater med små gradienter, som himmel.
De beste resultatene har jeg fått med Kodachrome II, som kommer ut ganske skarp og fin. Men også Kodachrome II kan ha problemer med fargestikk som er vanskelige å korrigere. Vi var ganske selektive på både fremkallerlab (Sverige, Sveits) og produsentsted av filmen (USA) etterhvert som vi fikk erfaringer,
Som jeg skrev sist: Dias som ble oppfattet som meget bra vist med diasfremviser på bra skjerm holder gjennomgående ikke samme kvalitet når de har blitt scannet. Jeg tror at lista har blitt løftet kraftig med digitalkameraer.
Det ligger inne en god del bilder som jeg har scannet her på dotten. Ta en titt og bedøm selv.
Odd Tore
Generelt gir skannede dias et noe mykere preg, hvor noe nok kan korrigeres med med vettug bruk av usm.
Jeg har også blandet erfaring med ulike filmtyper. Kodachrome fremkalt i USA og oppbevart noen år i Houstons subtropiske klima er det som har hatt dårligst holdbarhet.
Jeg har skannet min lysbildesamling fra slutten av seksttallet og frem til idag. Det var 3000 bilder og tok tre år. Nå er det diasene til min far som står for tur... Scanneren er en Nikon Coolscan IV.
mvh kenneth
Ellers ok.
Jeg likte dette bildet, for det ser så ærlighet ut:-)
-ruth-
Torbjørn
Utsnittet her er ikke mye å skyre av, jeg ofret tydeligvis armer og blomster for å få med kanten av den bilderamma som jeg nå har kuttet vekk.
På et annet bilde samme dag plasserte jeg morfars hode midt inne i bilderamma.
Hvorfor? Antageligvis manglende rutine og ungdommelig tankeløshet. Antar at den store utfordringen her var å holde kameraet tilstrekkelig stødig.
Fargestikk på diaset er et problem her. Litt mer korreksjon enn her, og det slår over i grønnstikk. Ikke mye å stå etter.
Odd Tore
det er eit veldig personlig bilde,
Eg kan sjå at det er eit gammelt bilde, både ut i frå teknisk kvalitet og interiøret i stova.
Det er eit rørende fint par, dei er tydeleg ikkje vane med å posere så dei vågar ikkje å sjå i kamera, det har nok like mykje med den generasjonen som dei tilhøyrer, dei var ikkje så frimodige som dagens menneske gjerne er.
Sjølve tittelvalet ditt vekker gode kjensler i meg, eg hadde ei sterk tilknytning til mine eigne ''mormor og morfar'' som budde i Norheimsund i Hardanger:-)
Fint at du deler dette med oss her på dotten, Odd Tore.
Mvh Inger Anne
Jeg synes Bjørn Halfdansen beskriver bildet godt. Det er noe veldig fint i stemningen her - en blyghet og beskjedenhet som på det nærmeste er helt borte i dag. Tidlig på sekstitallet hadde vi fortsatt ikke forlatt uskyldens tidsalder. Livet var på alvor. Det private var privat, og ikke noe vi stilte ut til allmen beskuelse. Og mye i verden var ennå uoppdaget - mysterier var mysterier, og vi hadde ennå evnen til å la oss begeistre over dem.
I dag synes jeg vi bærer preg av at vi har sett for mye, avlurt mysteriene for mange hemmeligheter, og blitt alt for blaserte og ''eplekjekke'' på tilværelsens vegne. Selv små barn besitter i dag en selvfølgelig verdensvanthet som tilsynelatende parkerer disse besteforeldrene i skyggen. Ja, kanskje hadde de to blitt ganske overveldet om vi hadde rykket dem ut av 1961 for å observere dagens håpefulle.
På tross av de unnselige og ydmyke uttrykkene - nei, på grunn av dem: Dette bildet inneholder en nakenhet og skjønnhet i uttrykkene som en skal lete svært lenge etter i portretter som tas i dag.
Dette er helt klart en anbefaling verd.
- Kristoffer
Det var høyst uventet. Jeg er glad for at flere enn meg ser de kvaliteter jeg ser i dette bildet. Det er ikke et knipsebilde, det skulle være med blant bildene som skulle følge meg til USA for et års opphold der. Det er så personlig som jeg evnet som tenåring. Og det hadde aldri dukket opp her om det ikke var for Bjørn Halfdansen.
De fikk oppleve at bilen kom til Norge og at mennesket lærte å ta seg fram i lufta, og prøvet det selv. De fikk med seg to verdenskriger, og at datamaskinen gikk fra fleretasjes til bærbar PC. Mormor ble 96, morfar mer enn 101, og holdt seg klar i hodet til siste slutt. Jeg blir litt rar innvendig når jeg ser bildene av dem, det synes ikke så lenge siden at jeg sa det siste farvel.
Odd Tore
Jeg husker bildet av tanten til Bjørn Halfdansen og 1960-talls stemningen i det. Artig å se hvor totalt forskjellig dette 1960-tallsbildet er. Bjørn sitt bilde er morsomt - humor, mens ditt bilde er ''dypt alvorlig'' (ikke noe å smile eller le av her). Bjørns bilde kunne neppe vært tatt på 1960-tallet - til tross for at det ser 1960-talls ut. Det er slik vi i våre dager ser for oss at 1960-tallet var, mens det er ditt bilde som viser det ekte 1960-tallet. (Det fantes jo selvsagt folk på 1960-tallet som lagde humor-bilder over egen tid også, men de fleste var nok mer som ditt bilde).
Du er nok inne på noe her, det å bli tatt bilde av var fortsatt noe høgtidsamt for mange på den tiden.
Når man ser bildene av morfar som ung gutt på Kistefos, og kanskje helst når man ser hvem som han deler veggplass med, forstår man bedre hvor stort og alvorlig det å bli tatt bilde av måtte være.
Jeg tror den følelsen må være arvelig i annet ledd, min plass er så absolutt bak kameraet.
Odd Tore