Løvetann er en plante som nå er utbredt i de fleste tempererte områder av verden. I vår hjemlige flora er den ikke særlig gammel, men opptrer så tallrikt at den på forsommeren kan farge kulturlandskapet gult. Mens de fleste betrakter løvetann som et plagsomt ugras, ser de som har kunnskap om urtemedisin på denne verdifulle planten med ærbødighet.

HISTORIE
Løvetann har en lang tradisjon som folkemedisin både i Europa og blant nordamerikanske indianere. Det var europeerne som introduserte løvetannen i USA, hovedsakelig til Midtvesten, for å ha fôr til bier. Innfødte amerikanere lærte seg hurtig å utnytte planten, blant annet mot tannpine, halsbrann og som et beroligende og styrkende middel. Et uttrekk av roten ble dessuten brukt for å fremme produksjonen av brystmelk etter en fødsel.

Også fra Europa vet vi at løvetannen hadde sin plass i folkemedisinen. Drukket som te kunne urten lindre giktsmerter, og den fungerte også som et middel mot dårlig fordøyelse. Selv om man i tidligere tider ikke kjente til at løvetannen er svært rik på vitaminer og mineraler, erfarte de at urten virket styrkende.