Du har valgt et svært enkelt og sakralt utsnitt, men det som løfter mitt undrende blikk er blomsten i midten. Den bryter med symmetrien, den stikker seg ut som en pjuskete stakkar. Og best av alt: Det bidrar til at jeg fester meg ved bildet. Den bryter det statiske, bryter med det perfekte. Og det er bra, det, synes jeg. Nettopp slik unngår du å havne i estetikkens ormegård, ved å inkludere et pjuskete element legger du et sandkorn i øyet på betrakteren. Det vekker undring i stedet for de sedvanlige forblindende symmetrien og renheten som så mange streber etter.

Tror den effekten hadde blit forsterka om du hadde ventet til bia akkurat hadde letta fra blomsten, jeg tror jeg hadde valgt å gå nærmere motivet...uten å vere sikker på om det ville være en forbedring. Ellers liker jeg fargenyansene i bakgrunnen, rolige nok til ikke å virke forstyrrende, samtidig som nyansene skaper spenning som løfter bildet