Hvor ribbet kan et bilde være for visuelle referanser til omverdenen før det bryter fullstendig sammen som fortelling -- hvor asketisk i komposisjon og fargevalg før alt innhold og alt av interesse renner ut av bildeflaten (som her, gjennom ''åpningen'' i bunnen?), og betrakteren ikke en gang kan dikte sin egen historie inn i det? Kunstneren Jan Groth har visstnok jobbet i flere tiår med én strek, i svart og hvitt -- men historiefortelling er sannsynligvis ikke hans hovedanliggende... For meg hører det et lydspor til dette bildet: ''Crickets are chirpin', the water is high, / There's a soft cotton dress on the line hangin' dry...'' (Bob Dylan på Oh Mercy). Av mange grunner. Blant annet fordi motivet er et utsnitt fra veggen i trappeoppgangen fra vaskekjelleren opp til hagen...