Vi har alle lært da vi var små, og videreført dette til våre egne barn, at å rekke tunge eller gjeipe som vi sier oppe i Gudbrandsdalen, ikke er pent. Folkeskikk kalles det.
Denne rotstubbkallen har en annen misjon med sin gjeiping, så vi får holde ham unnskyldt i så måte.

Det har seg nemelig slik:
Denne kallen hadde en gang for lenge siden en kjæreste, som stod i skogkanten på andre siden av stien. En varm sommerkveld, skyet det til, og et kraftig tordenvær brøt ut. Paret var svært romantiske av seg ,og til stadighet bøyde de to seg over stien mot hverandre og kysset. Skikkelige tungekyss. Det var i et slikt øyeblikk at lynet slo ned i kjæresten til rotstubbkallen, og fjærnet henne fra skogbunnen. Gubben slapp unna, men han fikk en skade i muskelen som kunne trekke tunga inn igjen. Siden den kvelden har han stått der med tunga ute.

En grotesk historie kanskje, men naturen er nå en gang slik - knallhard til tider.

Har dere noe tips om hvordan vi kan få tunga hans på plass igjen? Jeg lovte å forhøre meg skjønner dere.