De krittkvite og rimete greinene framheves i en harmonisk kontrast mot en bakgrunn utjevnet for detaljer, og bildet blir gjengitt i en kledelig fargekomposisjon av få valører. Et bra potensial i motivet, men det hadde tjent mye på et betydelig tettere utsnitt.

Tom

Helt enig med Tom F. på alle punkter: Stram inn utsnittet, slik at de fine, hvite greinene ikke forsvinner for oss, det er de som er motivet her. Fin blåfarge, og støyen er helt grei her.

vh fred

Takk til dere begge to for spennede og konstruktive tilbakemeldinger.

MEN - vi er nok ganske uenige i hva det er som konstituerer et bilde.
Jeg er enig i at bildet kunne vært beskåret bedre. Jeg burde ha sørget for at den hvite busken befant seg omlag på krysslinjen/skjæringspunktet C1, altså nær ''det gylne snitt''.

Dette bildet er et typisk ''to-komponent''-bilde, ett ''hovedmotiv'', der blikket fanges inn, det sentrale blikkfang, og ''alt det andre'' som her er temmelig monotont. Styrkeforholdet mellom disse to komponentene forteller mye hva autor ønsker å fortelle. Jeg ønsket ikke å fortelle om en hvit busk. Jeg ønsker tvert om å fortelle om at i et stor ensformet, og delvis tåkelagt område, faktisk fantes en liten snøhvit busk, helt for seg selv, alene i det store ensformige øde. For å få det til må nødvendigvis den hvite busken bli relativ liten i det store bildet. Hadde jeg hatt enda mer ensformighet med i ''negativet'' så hadde jeg laget busken enda mindre. Bildets innhold oppstår først når man ser den lille hvite busken i kontrast til omgivelsene. Og da kan jeg bare ikke kutte bort deler av denne historien.
Bildet er kanske ikke særlig bra, det er forsåvidt OK. Det er vanskelig for en som liker å lage bilder og lage fortellinger i bildet og bilder med fortellinger - egentlig å vite om bildet faktisk er bra eller ikke. Slik sett er det veldig positivt å få slike tilbakemeldinger som dere har gitt, fordi det kan føre til en konstruktiv debatt om hva et godt bilde ''egentlig'' er, og ikke minst: hvorfor man synes et bilde er godt eller ikke. Det er jo det man lærer av.

Tilslutt noe om ''støy''. I de fleste tilfeller det snakkes om støy, synes det som om det er synlige korn/''pixler'' som man ikke liker i bildet. Jeg har vokst opp med tri-x og mørkerom og i en kultur hvor korn mere ble sett på som ''kunstnerisk'' enn uønsket. Uansett, jeg tar bilder også i mørke, med alt det kameraet kan klare av høy ISO, fordi jeg sjelden drar med meg stativ. Klart det blir noe kornet. Og bedre blir det ikke med kornaktigheten, fordi jeg liker skarpe bilder. For oppskarping vil alltid øke kornklarheten. Dette bildet er imidlertid ikke oppskarpet, fordi Photoshop klarte å gi meg skarpe greiner på den rimete busken uten oppskarping.
vennlig hilsen
Gunnar

Du forklarer hva du ønsker å kommunisere i motivet, men i dette tilfellet nådde ditt budskap ikke ut til betrakterne. Årsaken til dette kan være så mangt, men i mitt tilfelle så jeg et veldig tradisjonelt motivvalg som likevel hadde et sjeldent bra uttrykk jeg mener å se muligheter i. Kjernen til disse ''mulighetene'' lå nettopp i de utrolige motsetningene i greinene og bakgrunnen. Et bilde spiller ofte på fantasier og følelser, og med den enkelte betrakters bakgrunn, erfaringer, relasjoner osv. er det selvsagt naturlig å ha ulike opplevelser av motivet - uten at vi nødvendigvis er uenig om ''hva det er som kostituerer et bilde''.

Tom