På vei hjem fra ørretfiske sent en junikveld skulle jeg krysse ei lita myr. Et heilopar satte tydelig liten pris på mitt nærvær og holdt et underlig leven. Jeg fant ut at det var best å skygge unna og gikk mot skogkanten. Plutselig lander heilomor like ved meg og stuper i bakken med tilsynelatende to knekte vinger. Hun går utover myra med begge vingene på slep. Dette var et mesterstykke i skuespill - noe som overgår de fleste skuespillerprestasjoner i norske filmer fra 70- og 80-tallet! Jeg har kamerat i sekken og får omsider tatt noen bilder. Men det er dårlig med lys, og bildene blir deretter. Jeg går et stykke videre og hører plutselig noen ynkelige små pip på ei lyngtuve like foran meg. Og der sitter altså denne lille nydelige skapningen, neppe mer enn et par-tre døgn gammel. Det er litt bedre lys her, så jeg får tatt noen lynkjappe bilder før jeg forlater heilofamilien. Et artig møte var det i alle fall for meg - heiloene hadde nok helst sett at våre stier aldri hadde møttes...