En solrik sommermorgen på den tida da dompapen ennå ikke hadde fått det røde brystet sitt, spankulerte en stolt dompap rundt på tunet. Den sparket med føttene og skulte til hønene slik den hadde sett hanen gjøre.
Men da den tok fart og brystet seg for å herme hanenes kykkeliky, gikk det ikke bedre enn at den falt over ende og satte fast stjerten i gjødselhaugen. Og der satt den fast, samme hvor mye den slet og strevde. Da hønene og hanen fikk se hva som hendte, fikk de seg en god latter.
Ikke før om kvelden greide dompapen å komme løs. Varm og trøtt fløy den ned til elva for å kjøle og stelle seg. Men i det speilblanke vannet fikk den se at sola hadde brent brystet dens sprakende rødt, vakrere enn hanenes!
Etter den dagen kan dompapen ikke la være å vise fram det vakre brystet sitt, spesielt om vinteren, for den synes det er så vakkert mot den hvite snøen.

Navnet dompap kommer av ordene «dom» (katedral) og «pap» (fader eller pave), på grunn av den kardinalrøde fargen på brystet.