Den korsfestede sier:

Ta meg ned. Det er på tide.
Trodde jeg jeg kunne lide
det som millioner led?
Dachau, Buchenwald og Belsen,
hvor var jeg, og hvor var frelsen?
Ta meg ned.

Menneskene har bedratt meg.
Gud og djevel har forlatt meg.
Ta meg ned og bær meg bort.
La den siste bleke jøde
vitne om de andre døde
bedre enn jeg kunne gjort.

Ta meg ned. Det er på tide.
Lansegapet i min side,
tornekronen - hva var det?
Nylig slo et barnehjerte
hjelpesløst av angst og smerte
i en gassovn. Ta meg ned.

Ta meg ned. Jeg var der ikke.
Redselen i barneblikket,
morens gråt gikk meg forbi.
Knus mitt kors som ikke kunne
redde dem som gikk til grunne.
Ta meg ned. Gjør verden fri.

Inger Hagerup

Tidlig på 70 tallet, må ha vært -71 eller 72 at Finn Kalvik innledet et samarbeid med bl.a. Inger Hagerup hvilket medførte et knippe viser med hennes tekster og Finns melodier. ”Den korsfestede sier” var en av dem. Med Finns melodi slo denne teksten hardere enn en elefant sparker.

Inger Hagerup skrev altså denne teksten rett etter annen verdenskrig. Dessverre er den like aktuell i dag. Vår tids Dachau, Buchenwald og Belsen heter bl.a. Abu Graib og Guantanamo. For få dager siden, 16 mars var det nøyaktig 40 år siden massakren i My lai i Vietnam. 200 uskyldige og ubevæpnede menn, kvinner og barn ble kaldblodig slaktet ned av amerikanske soldater. Daglig foregår det voldtekter og tortur i Irak og Afganistan foretatt av soldater fra nettopp USA. – Guds eget land der hykleriet lever i beste velgående og lever svært godt.

Jeg stiller meg hoderystende til i beste fall norske politikeres naive innstilling og uvitenhet når de påstår at norske soldater er i Afganistan for å kjempe for en lovlig demokratisk regjering. Hvem er så denne demokratiske regjeringen? Hvem sitter i den? Jo, der sitter bl.a. de 4 største narkobaronene i Afganistan – de som overøser Europa med hasj, heroin og opium. Presidenten har sikret seg disse 4 krigsherrer for å sikre sig egen makt og posisjon. Vi kan kanskje sammenlikne Afganistan med Norge før Harald Hårfagre da Norge ble styrt av småkonger som slåss seg imellom. Slik også i Afganistan. Men de går sammen mot en ytre fiende. Britene ble kastet ut i løpet av 15 dager da de hærtok Afganistan samtidig med at de tok India. Britene prøvde aldri igjen.. Den som lever får se hva som skjer med Nato etterhvert.

En novemberdag i 1972 ruslet jeg inn på en kafe’ i Kandahar i Afganistan for å få meg frokost. Natta før hadde jeg haiket fra et gudsforlatt sted ved navn Fara langt ute in the middle of nowhere i den afganske steinørken. Jeg kom til Kandahar klokka 6 om morran, fikk meg et lite krypinn oppunder mønet i et hus. Bare en madrass på gulvet, men jeg trengte ikke mer – skulle bare sove noen timer før jeg skulle skaffe meg bussbillett til Kabul neste dag. Det var med denne billetten i lomma jeg ruslet inn på kafeen. Litt lenger inn satt 2 karer ved et bord. De vinket meg over til seg. Jeg fullførte frokosten før jeg gikk over til dem. Den ene begynte å fortelle om hvor fattig Afganistan var og at det trengtes en revulosjon. Jeg lyttet med et halvt øre – hadde jo hørt om suffernes revulosjona hjemme i Norge som aldri ble noe av. Men her burde jeg lyttet bedre. Etter en stund reiste jeg meg, tok farvel, ruslet ut i soldagen – og glemte Mohamad Najibullah.. Der og da visste jeg ikke hvem han var eller hva han het. Det skulle komme mange år senere. Jeg brukte soldagen til å få sydd meg et par afganskjorter og kjøpe meg en springtkniv med slåsshanske. Kjekt å ha som Øystein Sunde sang. Jeg har kniven fremdeles – som en souvernir. Dagen etter dro jeg videre til Kabul og ble foret hele veien med digre rosiner av min sidemann som var druefarmer.

Etter 6 uker rundt i India hvorav 17 dager i Goa satte jeg kursen hjemover igjen og gikk i land fra Kiel-ferga en februardag i 1973 som visstnok var den kaldeste den vinteren.. 2 måneder senere døde far min av lungekreft. Ytterligere noe måneder senere kune jeg lese i avisen at min venn Ahmed Bouchiki var blitt skutt ned og drept på åpen gate i Lillehammer av den israelske etteretningstjenesten Mossad fordi de trodde han var Abu Nidal. Men Ahmed var kun en reiselysten marokkansk kelner som hadde slått seg ned i Lillehammer og stiftet familie. Det var han som ga meg rævsparket til å legge ut på en reise langs landevei og jernbanespor gjennom 13 land i løpet av 4 måneder. Bestemmelsen ble tatt i et mørkt hjørne av restaurant Grenaderen i Lillehammer en kald januarkveld i 1972 da han sa: ”The world is a book. If yuo stay home you see only one page.”

Den juledagen da nyheten kom om at Sovjet hadde gått inn i Afganistan husker jeg at jeg sa: ”Nå har den store bjørn stukket nesa si inn i noe han ikke vet hva er. Den nesa vil bli f.. så sår før han drar den tilbake”. Som man vet så gikk det mange år, men jeg fikk rett. Bresnjev fikk sin paralell til Amerikas Vietnam. Invitasjonen til intervensjonen ble det senere kjent at hadde kommet fra Najibullah som var kommunist på sin hals. Han var Sikkerhetsjef i Afganistan.

Da det ble kjent at Sovjet skulle trekke seg tilbake var det nettopp Muhamad Najibullah de forhandlet med. Jeg så til stadighet et fjes på nyhetene som jeg mente å ha sett før. En dag falt bitene på plass og jeg husket et kafebord i Kandahar en novemberdag i 1972. Najibullah ble Afganistans nye president. Han ble senere å hengt side om side med sin bror på torget i Kabul da Taliban kom inn fra øst og overtok. Kanskje var broren som ble hengt tredje mann ved bordet den novemberdagen i 1972 eller kanskje var det han som jeg senere fikk høre om og var en tredje bror Najibullah som slo seg ned i England i eksil.
I mellomtiden hadde jo bin Laden kommet til Afganistan for å være med i motstandskampen mot Sovjet og fikk opplæring av CIA, noe de nok angret senere – etter at World Trade Center gikk over ende – eller raste sammen om man vil.

Jeg begynte å reise da jeg var 18. Nå har jeg passert 60. Det skulle bli noe sånt som 42 år. Jeg har bladd flittig i den boka som Ahmed Bouchiki kalte ”The World”. Jeg har sett og opplevd litt av hvert – nok til å si som Inger Hagerup:”Ta ham ned. Det er på tide. Gjør verden fri.”

Roar

Dette var dypt, ja. Utrolig ka du får utav et gammelt tre.. Eg liker versjon 2 best, den røde kanten på versjon 1 synest eg tar litt for mykje fokus. Du må ha ein forsatt god langfredag!

Geir..

Hei. Godt sett og et fint apropos til Langfredag. Jeg foretrekker v2. Tor

Geir Hauso:
Takker så mye for kommentar og fortsatt God Påske til deg også.

Tor Borg:
Takker så mye for kommentar.

Roar

Synd kvalitenen er dårlig her,for motive er jo bare så spennende og fasinerende
Roar!
Marit :)

Tusen takk for den fantastiske historien jeg fikk lese, sammen med morgenkaffen min. Jeg ble først oppmerksom på "den hengte mannen" i treet, og lurte på om det var det jeg så. Så har du i tillegg skrevet en historie som er så fantastisk, og interessant, at jeg ville gjerne fortsatt og lese og lese...skulle ønske du hadde skrevet en bok fra dine opplevelser gjennom de 42 årene.
Uansett, takk for opplevelsen! Jeg fortsetter gjennom bildene dine, kanskje jeg finner flere historier.
Mvh Anne karin Skjær

det er kanskje meir 'mannen i' enn 'mannen på treet'?
burde kanskje ha vore lysare der mannen er..v2 ettersom raud kant vart litt glorete, syns eg..