Jeg vender nok en gang tilbake til de dype Ottaskoger, hvor verden har stått stille i generasjoner. I allefall har dyrelivet gjort det, dette til tross for at skogsmaskiner, motorsager og andre durende vesen har gjort sitt inntog. Tar man likevel turen innover i skogene, og besøker de mest utilgjengelige plassene, er det et artsmangfold man skal lete lenge etter i andre deler av landet...

Har Dere noen gang hørt om graffseren?
Jeg tviler på det. Derfor vil jeg i dag presentere et av de aller farligste dyrene som ennå finnes inne i disse skogene, nemelig graffseren.
Tidlig en morgen, før solen stod opp ga jeg meg i vei innover skogen. Skal man komme innpå dette dyret må man gjøre dette i skymringen, da grafseren er svært dårlig til å se i mørket. I grålysningen la jeg meg til rette under en stor gran, med kamuflasje og det hele, og bare ventet på at noe skulle dukke opp i skråningen der jeg viste at et eksemplar holdt til. Solen dukket opp bak åskammen bak meg, og like etter var jeg så heldig at den dukket opp. Jeg fikk tatt noen få bilder før den fikk teften av meg og forsvant. Jeg pakket fort sakene mine og ga meg på vei hjemover, i tilfelle den var sulten, og ville begynne å jakte på meg. Jeg hadde ikke lyst til å bli frokost til graffseren.
Det heter seg at når grafseren går til angrep, holder den byttet i munnen, helt til byttet er dødt før den begynner å spise. Dette kan ta flere timer, eller til og med dager...
Uhyggelig!