Referere til dette bildet andre steder på foto.no: klipp og lim følgende tekst (ta med klammeparentesene): {bilde_319370} Det vil da bli automagisk laget en link til bildet fra teksten din.
Vel... jeg synes jo du har vært i nærheten her da!
Arne :-)
Robin J.
Stemningen har du nå klart å fange her. Ser ut til å ha vært en flott natt. Hodet på personen tangerer horisontlinjen. Vet ikke om jeg likte det akkurat:) Muligens bare pirk. Mvh RJ
Jan-Eilert P.
Veldig knapt i h. side og skal jeg være ærlig så har jeg sett bedre versjoner av denne varianten! Ser jo at du har forsøkt å unytte en nattestemning på en kreativ måte, men dette ble bare ''greit nok''.
J-EP
Bente K.
De rette ingrediensene til en trolsk stemning er tilstede. Med mannen i forgrunnen assosierte jeg straks med noe kjent, så du er absolutt på sporet. Dette funker, men ening med RJ i at plasseringen av hodet ikke er optimal.
mvh Bente
Vegard L.
Vakkert. Et kutt på venstre side kunne kanskje vurderes...
Ellers stemningsfullt og bra utført.
Vegard
Tove H.
Ja, her er stemningen til å ta og føle på! Vidunderlig vakkert Soria-Moria-bilde! Synd med hodet...
Hilsen Tove
ingebjørg fyrileiv g.
Bildet er både smånasjonalitsitsk og Kittelskensk, og spesielt sistnevnte er jo trivelig. Bildet oser av stemning og turfølelse. Men jeg må si meg enig med Robin om delingen av hodet, -det skjemmer litt. Ellers er det fine farger, og en fin hodeløs figur på høykant. Fint at du nyter utsikten. Støyen plager meg ikke.
vh ingebjørg
Ronny A.
Hei Kjartan
Likte godt dette bilde som oser av stemnig og idyll. Synes ikke det med hodet gjør noe som helst. Disen, fargene - herlig.
mvh Ronny
Kjartan T.
Takk for tilbakemeldinger på bildet, både når det gjelder utsnitt, støy og stemning. Egentlig bare et av mange knips fra denne natten lagt ut i frustrasjon over de som så absolutt ønsker å dra naturfotografiet mot bildekunst. Greit nok at noen eksperimenterer med mørke og dystre bilder fra skogen og tiurleiken, men for egen del liker jeg det klassiske gode håndverket så godt at jeg lar meg provosere litt over argumentene. Da tenker jeg først og fremst på påstanden om saueflokkmentalitet og ikke minst ''hakking'' på de som deltar i konkurranser.
Men vi har vel alle våre egne ''Soria Moria'', og de drømmene om Hasselblad-priser, Gull i Villmarksliv eller bare å oppleve naturen på sin måte synes jeg alle skal få ha.
Hodet berører horisonten i mangel på medbragt hatt :-) Kittelsen er gammel ''Kitch'' som nok ikke oppleves som kunst lenger, nyskapende er det i hvertfall ikke. Ha en god kveld!
Robin J.
Bra Kjartan at du skriver det du skriver her. God naturdokumentasjon og godt gammeldags håndtverk ville ikke dø ut med det første men leve i beste velgående:) Fortsatt god fotovår. Mvh RJ
Ivar B.
Stemningen er nydelig, og komposisjonen sitter som et skudd bortsett fra den nevnte tangeringen av landskapet med hodet. Trærne i siluett blir en høydare for meg som hever villmarksstemningen mange hakk. Har akkurat lest artikkelen du viser til, og sitter med en helt annen opplevelse. En artikkel som inspirerte meg, og hadde mange gode bilder. Jeg opplever det heller ikke som en artikkel som ønsker ''død over klassisk godt håndtverk'' som du beskriver det som. Mvh Ivar.
Kjartan T.
'Død over klassisk godt håndtverk'', det er da ikke det jeg skriver eller beskriver Ivar. Da leser du mye rart mellom linjene. Jeg syne det er flott at det eksperimenteres med naturfotografiet, men jeg blir LITT provosert av noen av argumenten som minner LITT om nedrakking på en gren innen dette fotofaget.
Det er steike tidkrevende og det er litt av et fag å ta de gode dokumentariske bildene. Selv om de fleste artsbilder er langt fra nyskapende så må folk få ha sine egne drømmer og mål.
Ivar B.
Godt mulig jeg leste litt mye mellom linjene Kjartan, beklager det. Vi er nok ganske enige skjønner du. Mvh Ivar.
Ole Martin D.
Det første som slår meg når jeg ser dette bildet er at dette er drømmekvelden. Et bilde man synes er vakkert og stemningsfult.
Fint utført. Skal besøke noe helt annet i morgen, indre Namdalen som avskoges , her hugges tiurleiker i høneuka og myrene ser ut som krigssoner!
Vi må begynne å vise mere av det som foregår, uten at noen sier ifra!! Fortvila blir ein!! Da er det godt det kommer slike bilder, tungsinnet gir seg litt.Skal lese Naturfotografen!!
Rolf S.
Et bilder som faller i smak, her er det en ro over bilde noe som vi forøvrig har for lite av i dagens samfunn.
Stå på videre!
Helsing Rolf
Jan-Eilert P.
Jeg er både enig i innlegget i artikkelen og det du skriver Kjartan. Det å følge sine egne drømmer og mål var vel litt av budskapet i artikkelen også. At naturfotografer kanskje lett går i oppgåtte spor i stedet for å skape våre egne uttrykk er jo en utfordring og konkurranser handler jo ofte om å gjøre andre fornøyd også. Det kan være en motsetning der. Ikke for alle selvsagt, men for noen.
Jeg opplever dog at det er like mange fordommer i ''kunstleiren'' som i den tradisjonelle ''fotojakt'' leiren. Jeg syns det var en bra skrevet artikkel og den står i fin motvekt til mye annet. Det er ikke et problem å ha en fot i begge leire forøvrig.
Etter å ha lest artikkelen ser jeg mer poenget i å legge ut denne klisjeen, enn første gang jeg så bildet. For dette er virkelig et godt poeng i denne sammenhengen. Man kan spørre seg? Trenger vi dette bildet? Og hvem trenger det i tilfelle?
Slike klisjeer som du har valgt å vise fram her har jeg også mange av på min harddisk og jeg finner glede av å jakte på slike fotomotiver, selv om jeg vet at det er gjort hundrevis av ganger tidligere. I gitte sammenhenger kan slike tradisjonelle postkortmotiv ha sin misjon. Ikke minst gir det en skaperglede hos veldig mange av oss å beherske å kunne ta slike bilder og jakte på flotte motiver de har sett før.
Dessuten har slike bilder sterk formidlingsevne for de som vil få naturopplevelser gjennom bilder og tekst . Selv om det enkeltstående bildet ikke er nyskapende kan teksten og utvalget av bildene i en serie til sammen gi leseren / betrakteren en flott opplevelse. Slik kan slike bilder en misjon.
For at klisjeer skal fungere må de være svært gode for å ikke slå igjennom. Dessuten bør de kanskje ha elementer av noe nytt. Hvis ikke vil formidlinga bli svakere og mindre virkningsfult. På dette bildet og mange andre klisjeer bør det helst ha noen elementer av noe nytt for å ikke slå igjennom. Da blir opplevelsen sterkere. Slik sett kan vi som liker å ta tradisjonelle naturbilder ha noe å strekke oss etter.
Jeg forstår ikke helt at du så artikkelen som provoserende. Jeg syns artikkelen var godt skrevet og belyste et viktig tema. At man ikke skal være redd for å gå sine egne veier++
Min første opplevelse av dette bildet ble ''greit nok''. (Samme følelse har jeg nå) Det viser godt håndverk, men du når ikke skikkelig frem som naturformidler når jeg har sett motivet så mange ganger tidligere og det ikke har elementer av noe nytt. (Bortsett fra at jeg kanskje syns at bildet balanserer litt dårlig, men det ser jeg at andre er av andre oppfatninger av. Og det har heller ikke noe med dette poenget å gjøre) .
Det er ikke tvil om at jeg ville hatt en sterke naturopplevelse dersom dette bildet hadde elementer av noe nytt i seg. Slik sett er debatten mer spennende her enn bildet ;-)
Kjartan T.
Takk til dere nye som har kommet til og lagt inn en kommentar, og ikke minst til Jan-Eilert som har meldt seg på igjen. Når det gjelder det provoserende så handler vel det om det generaliserende. Jeg hater å bli satt i bås, eller i gnuflokk. Nesten ingen her eller i ''kunstmiljøet'' kjenner bakgrunnen for at jeg tar naturbilder og hvorfor jeg tar de bildene jeg gjør.
For meg handler det både om død, sorg og å finne en mening i kaoset vi opplever i livet. Det handler om å finne øyeblikkene som gir ro og spenning. Det handler om å vise frem noen av disse øyeblikkene, jobbe videre med å finne andre og ta vare på å gjemme noen for meg selv.
Oppi dette kommer også det triste og utmattende faktum at naturen ødelegges i et stadig større tempo. Det Fønhus skrev om på 20-tallet, det Hov har forfektet siden jeg var liten, det bare skjer og skjer.
Med den erfaring fra egen naturinteresse og bakgrunn, kan jeg heller ikke si hvorfor Terje Sylte, Robin Jensen, Rolf Selvik, Bård Næss eller andre driver med sitt. Jeg regner de alle som egne individer som ofte går egne stier. At de drives av et vilt konkurranseinstinkt nekter jeg å tro. Jo da, noe de gjør har vi sikkert sett før, men i hvilke ''leire'' er det ikke slik da? For min del er det uansett kunst i noe av det alle disse naturfotografene leverer.
Kjartan T.
Men PS! Artikkelen er bra, en god artikkel skal provosere og få oss til å tenke. Jeg anbefaler alle å lese det nyeste BioFoto-magasinet.
Jan-Eilert P.
Da trur jeg at jeg forstår poenget ditt. Jeg er enig i mye av det du skriver, men forstår på den andre side meget godt en del av poengene i artikkelen.
Det viktigste er å gå sine egne veier og ikke bry seg så mye om hva andre mener. I det lengste tror jeg man kommer lengst med det. Dessuten kan jeg forstå jeg at det er provoserende. Spesielt hardt ut går han jo mot de som konkurerer. (Der følte jeg meg ikke så hardt truffet ;-) )
Når det er sagt blir også jeg provosert da enkelte tror det går å samle alle naturfotografer i en bås og fremstiller oss som ureflekterte primitive fjolls. Jeg er overbevist om at de fleste naturfotografer har kommet fram til sitt uttrykk og finner mening i det. Det bør man bare akseptere .
Så jeg tror nok vi er ganske enige, selv om jeg ikke ble så provosert av selve artikkelen.
Stian H.
Hei Kjartan. Spennende tanker her.
Nordvesten gir oss nofte noen spektakulære solnedganger på namdalskysten, skyer med hengende nedbør og utrolige farger i det skiftende lyset. Det er vakkert, og jeg må selvsagt ut å fotografere... Til langt mot natt leter jeg etter motiv mens sola går ned i havet. Selv om jeg vet at kroppen nekter å våkne til jobb neste dag.
Hvorfor i all verden gjør jeg det? Det er jo klisjebilder vi alle har sett før. Det er slett ikke nyskapende og originalt. Kunst? neppe. Gullbilde til villmarksliv? sikkert ikke.
Men det er naturopplevelse! Havet ligger rødt og stille, rugda pistrer hastig forbi, orren spiller av full hals, småfuglene jubler ut i vårkvelden. Det er herlig å være ute! Nettopp kjærligheten til naturen, gleden av å være ute, driver meg til å holde på med dette. En kopp fra svartkjelen, mens blikket hviler på et beitende rådyr som gløder rødt i det varme kveldslyset.
Skulle jeg ligget ute natt etter natt, trasket mil etter mil. og ventet time etter time, med villmarkslivkonkurransen som mål, hadde jeg nok sluttet med dette ganske fort. Jeg elsker naturen vi omgir oss med, og ønsker å formidle denne skjønnheten videre. Håper å formidle en følelse av stolthet og respekt, og synliggjøre hvor viktig det er å ta vare på dette. Klarer jeg å oppnå det, er det gull bedre enn noen konkurranse kan oppdrive!
Selvsagt er det viktig at alle kan gå sine egne veier, men samtidig støtter jeg nok dine tanker Kjartan, når naturdokumentasjoner nesten latterliggjøres som kjlisjefylte repitisjonsøvelser. Jeg blir nok litt provosert av utsagn som rakker ned på gode, gjennomarbeidede naturfoto, og da av personer som ikke på noen måte kan vise til noe som skulle tilsi at de vet hva dette dreier seg om.
Jeg kikker på flotte portrett tatt i studio, selv om jeg har sett tusenvis av gode portretter før. Faktisk er det givende å studere gode portrettarbeider! Jeg respekterer de som trives best inne i sitt studio, blandt lamper og reflektorer, og jeg kritiserer de ikke for å ta ''klassiske'' bilder noen har gjort før dem! Det er helt sikkert mye arbeid og kunnskap bak disse bildene. Jeg vet ikke så mye om det, og lar da være å kritisere.
Jeg har også stor respekt for flotte fugle-dyrebilder av ''klassisk'' type. Det ligger ofte mye bak slike bilder, og vi som tilbringer en del timer ute vet hva som kreves.
Jeg prøver selv å tenke litt nytt, men slutter ikke å jakte på de klassiske motivene av den grunn.
De siste kveldene har jeg løpt omkapp med elger så skitspruten står, sveipet 300'en over myrer og jorder med lukkertider så lange som arbeidsdager etter søvnløse netter. Bildene jeg kommer hjem med, er stort sett av samme karakter som det elgen produserer av gress. Men ett og annet kan kanskje brukes til noe... Om jeg da kan kalle det kunst er vel tvilsomt... Jeg vet ikke helt hva som er kunst... hvem vet vel egentlig det?
Sent i går kveld lå jeg på magen ved et vann i namdalen. Jeg hadde ikke tenkt å ligge så lenge, så ullskjorte med vest og tynnbukse var ikke egnet liggeunderlag på blaut mose. Jeg vat det skal være storlom der, og jammen så jeg den. Lyset var herlig, vannet speilet skogen i åsen bak. Mine lokkelyder ga gjenlyd i vårkvelden. Storlomen svarte med sitt villmarksrop, og nakkehårene reiste seg i pur spenning og glede. For en opplevelse! Gjentatte rop fra meg, lokket fuglen stadig nærmere. Spenningen steg, pulsen hamret, og optimismen spredte seg. Endelig skulle jeg klare å få flotte bilder av denne utrolig vakre fuglen, og i det flotte lyset da! Men så syntes nok min kjære fugl at den var nærme nok... jeg var nok ikke helt enig i den beslutningen, men lite å gjøre med det. Rolig gled den utover, og det nydelige lyset forsvant gradvis. Kald, gjennomvåt men lykkelig, tuslet jeg opp til bilen. Det ble ingen bilder, men en herlig villmarksopplevelse!
Hva om jeg så hadde fått mine bilder? Nok en klisje? Kunst? ''klassisk repetisjonsøvelse'' som vi har sett før?
For meg hadde det blitt minner om denne herlige opplevelsen, minner jeg i dag bare har i hodet. kanskje kunne jeg formidlet denne opplevelsen til fler, og latt de leve seg inn i naturen en stakket stund. Ikke alle er så heldige at de får høre villmarksropet fra storlomen en stille vårnatt...
Stian
L K.
Jeg sitter med et inntrykk av at naturfotografer må forsvare seg. Det er det ingen grunn til. Alle skal med god samvittighet ta de bilder de føler for. Fotoglede er viktig som rekreasjon og drivkraft. Når bilder legges ut for kritikk må en likevel være forberedt på at kritikeren sier sin ærlige mening. En gedigen naturopplevelse for fotografen kan oppleves som en like gedigen klisje' for betrakteren. Slik er det bare. Det betyr ikke at bildet ikke skal tas.
Jeg synes at dere naturfotografer skal glede dere over naturopplevelser og bilder, stå for det dere leverer og svelge kritikken som måtte komme uten å forsvare dere.
Dette bildet er selvsagt en gedigen klisje'. I det minste burde fotografen ha gardintrapp i bagasjen slik at klisjeen ble tilfredsstillende utført.
Kjartan T.
Takk igjen for nye kommentarer. Har i grunnen ikke så mye å legge til, fint å lese det du skriver Stian. Smiler av gardintrappa til L.K. Godt tips, vurderte egentlig å dra med meg en elektrisk lift og 8000 meter med skøyteledning.
Kjartan T.
Takk igjen for nye kommentarer. Har i grunnen ikke så mye å legge til, fint å lese det du skriver Stian. Smiler av gardintrappa til L.K. Godt tips, vurderte egentlig å dra med meg en elektrisk lift og 8000 meter med skøyteledning.
Ketil K.
Det er sikkert ikke et enten eller - men et både og. Vi som driver en del med konkurransefotografering vet alt om WOW-effekter, signalvirking og stopperbilder.
Mens det stillfarne, utsøkte og stemningsfulle kommer et stykke ned på premielistene. Og det er nok både dommerne som ikke er kompetente nok, og det er mye vanetenkning som er årsak. I tilfelle Villmarksliv er det nok også en meget stor grad av ensretting i motivønskene, rett og slett for at bladet skal treffe sin hovedlesergruppe. Men også i Villmarksliv er det nok endringer på gang, med krav om dreining mot mer annet enn fugle- og dyremotiver.
I tillegg til å lese artikkelen i Naturfotografen kan jeg anbefale alle å kjøpe boken ''Min plats i ljuset'' avl Terje Hellesø, der stemningsbildene hans sett i sammenheng virkelig kommer til sin rett, og der han får vist at han er en autoritet og en kapasitet innen området. Samtidig er det klart at han forsøker å forsvare ett spor innen naturfotografering, sin egen, mens det selvfølgelig finnes mange måter å jobbe med naturfoto på.
Når det gjelder selve bildet ditt her er hodet på mannen kommet i konflikt med vannhorisonten, men det var sikkert et bevisst valg for å poengtere konflikten i det vi holder på med - hehe.
Bjørn Oddvar L.
Kjempefint bilde Kjartan! Var ute samme natt, men var ikke i nærheten av å klare å formidle den stemningen. -Men jobber med saken.. Kanskje en dag. Bildet og det du (og alle de andre) skriver har tydelig engasjert. For meg er det bare en bekreftelse på at det er ''noe ved'' dette bildet som er vert å dele med andre.
Bra!
Bjørn O.
Du må være logget inn for å kunne kommentere bildene på foto.no.
Arne :-)
J-EP
mvh Bente
Ellers stemningsfullt og bra utført.
Vegard
Hilsen Tove
vh ingebjørg
Likte godt dette bilde som oser av stemnig og idyll. Synes ikke det med hodet gjør noe som helst. Disen, fargene - herlig.
mvh Ronny
Men vi har vel alle våre egne ''Soria Moria'', og de drømmene om Hasselblad-priser, Gull i Villmarksliv eller bare å oppleve naturen på sin måte synes jeg alle skal få ha.
Hodet berører horisonten i mangel på medbragt hatt :-) Kittelsen er gammel ''Kitch'' som nok ikke oppleves som kunst lenger, nyskapende er det i hvertfall ikke. Ha en god kveld!
Det er steike tidkrevende og det er litt av et fag å ta de gode dokumentariske bildene. Selv om de fleste artsbilder er langt fra nyskapende så må folk få ha sine egne drømmer og mål.
Fint utført. Skal besøke noe helt annet i morgen, indre Namdalen som avskoges , her hugges tiurleiker i høneuka og myrene ser ut som krigssoner!
Vi må begynne å vise mere av det som foregår, uten at noen sier ifra!! Fortvila blir ein!! Da er det godt det kommer slike bilder, tungsinnet gir seg litt.Skal lese Naturfotografen!!
Stå på videre!
Helsing Rolf
Jeg opplever dog at det er like mange fordommer i ''kunstleiren'' som i den tradisjonelle ''fotojakt'' leiren. Jeg syns det var en bra skrevet artikkel og den står i fin motvekt til mye annet. Det er ikke et problem å ha en fot i begge leire forøvrig.
Etter å ha lest artikkelen ser jeg mer poenget i å legge ut denne klisjeen, enn første gang jeg så bildet. For dette er virkelig et godt poeng i denne sammenhengen. Man kan spørre seg? Trenger vi dette bildet? Og hvem trenger det i tilfelle?
Slike klisjeer som du har valgt å vise fram her har jeg også mange av på min harddisk og jeg finner glede av å jakte på slike fotomotiver, selv om jeg vet at det er gjort hundrevis av ganger tidligere. I gitte sammenhenger kan slike tradisjonelle postkortmotiv ha sin misjon. Ikke minst gir det en skaperglede hos veldig mange av oss å beherske å kunne ta slike bilder og jakte på flotte motiver de har sett før.
Dessuten har slike bilder sterk formidlingsevne for de som vil få naturopplevelser gjennom bilder og tekst . Selv om det enkeltstående bildet ikke er nyskapende kan teksten og utvalget av bildene i en serie til sammen gi leseren / betrakteren en flott opplevelse. Slik kan slike bilder en misjon.
For at klisjeer skal fungere må de være svært gode for å ikke slå igjennom. Dessuten bør de kanskje ha elementer av noe nytt. Hvis ikke vil formidlinga bli svakere og mindre virkningsfult. På dette bildet og mange andre klisjeer bør det helst ha noen elementer av noe nytt for å ikke slå igjennom. Da blir opplevelsen sterkere. Slik sett kan vi som liker å ta tradisjonelle naturbilder ha noe å strekke oss etter.
Jeg forstår ikke helt at du så artikkelen som provoserende. Jeg syns artikkelen var godt skrevet og belyste et viktig tema. At man ikke skal være redd for å gå sine egne veier++
Min første opplevelse av dette bildet ble ''greit nok''. (Samme følelse har jeg nå) Det viser godt håndverk, men du når ikke skikkelig frem som naturformidler når jeg har sett motivet så mange ganger tidligere og det ikke har elementer av noe nytt. (Bortsett fra at jeg kanskje syns at bildet balanserer litt dårlig, men det ser jeg at andre er av andre oppfatninger av. Og det har heller ikke noe med dette poenget å gjøre) .
Det er ikke tvil om at jeg ville hatt en sterke naturopplevelse dersom dette bildet hadde elementer av noe nytt i seg. Slik sett er debatten mer spennende her enn bildet ;-)
For meg handler det både om død, sorg og å finne en mening i kaoset vi opplever i livet. Det handler om å finne øyeblikkene som gir ro og spenning. Det handler om å vise frem noen av disse øyeblikkene, jobbe videre med å finne andre og ta vare på å gjemme noen for meg selv.
Oppi dette kommer også det triste og utmattende faktum at naturen ødelegges i et stadig større tempo. Det Fønhus skrev om på 20-tallet, det Hov har forfektet siden jeg var liten, det bare skjer og skjer.
Med den erfaring fra egen naturinteresse og bakgrunn, kan jeg heller ikke si hvorfor Terje Sylte, Robin Jensen, Rolf Selvik, Bård Næss eller andre driver med sitt. Jeg regner de alle som egne individer som ofte går egne stier. At de drives av et vilt konkurranseinstinkt nekter jeg å tro. Jo da, noe de gjør har vi sikkert sett før, men i hvilke ''leire'' er det ikke slik da? For min del er det uansett kunst i noe av det alle disse naturfotografene leverer.
Det viktigste er å gå sine egne veier og ikke bry seg så mye om hva andre mener. I det lengste tror jeg man kommer lengst med det. Dessuten kan jeg forstå jeg at det er provoserende. Spesielt hardt ut går han jo mot de som konkurerer. (Der følte jeg meg ikke så hardt truffet ;-) )
Når det er sagt blir også jeg provosert da enkelte tror det går å samle alle naturfotografer i en bås og fremstiller oss som ureflekterte primitive fjolls. Jeg er overbevist om at de fleste naturfotografer har kommet fram til sitt uttrykk og finner mening i det. Det bør man bare akseptere .
Så jeg tror nok vi er ganske enige, selv om jeg ikke ble så provosert av selve artikkelen.
Nordvesten gir oss nofte noen spektakulære solnedganger på namdalskysten, skyer med hengende nedbør og utrolige farger i det skiftende lyset. Det er vakkert, og jeg må selvsagt ut å fotografere... Til langt mot natt leter jeg etter motiv mens sola går ned i havet. Selv om jeg vet at kroppen nekter å våkne til jobb neste dag.
Hvorfor i all verden gjør jeg det? Det er jo klisjebilder vi alle har sett før. Det er slett ikke nyskapende og originalt. Kunst? neppe. Gullbilde til villmarksliv? sikkert ikke.
Men det er naturopplevelse! Havet ligger rødt og stille, rugda pistrer hastig forbi, orren spiller av full hals, småfuglene jubler ut i vårkvelden. Det er herlig å være ute! Nettopp kjærligheten til naturen, gleden av å være ute, driver meg til å holde på med dette. En kopp fra svartkjelen, mens blikket hviler på et beitende rådyr som gløder rødt i det varme kveldslyset.
Skulle jeg ligget ute natt etter natt, trasket mil etter mil. og ventet time etter time, med villmarkslivkonkurransen som mål, hadde jeg nok sluttet med dette ganske fort. Jeg elsker naturen vi omgir oss med, og ønsker å formidle denne skjønnheten videre. Håper å formidle en følelse av stolthet og respekt, og synliggjøre hvor viktig det er å ta vare på dette. Klarer jeg å oppnå det, er det gull bedre enn noen konkurranse kan oppdrive!
Selvsagt er det viktig at alle kan gå sine egne veier, men samtidig støtter jeg nok dine tanker Kjartan, når naturdokumentasjoner nesten latterliggjøres som kjlisjefylte repitisjonsøvelser. Jeg blir nok litt provosert av utsagn som rakker ned på gode, gjennomarbeidede naturfoto, og da av personer som ikke på noen måte kan vise til noe som skulle tilsi at de vet hva dette dreier seg om.
Jeg kikker på flotte portrett tatt i studio, selv om jeg har sett tusenvis av gode portretter før. Faktisk er det givende å studere gode portrettarbeider! Jeg respekterer de som trives best inne i sitt studio, blandt lamper og reflektorer, og jeg kritiserer de ikke for å ta ''klassiske'' bilder noen har gjort før dem! Det er helt sikkert mye arbeid og kunnskap bak disse bildene. Jeg vet ikke så mye om det, og lar da være å kritisere.
Jeg har også stor respekt for flotte fugle-dyrebilder av ''klassisk'' type. Det ligger ofte mye bak slike bilder, og vi som tilbringer en del timer ute vet hva som kreves.
Jeg prøver selv å tenke litt nytt, men slutter ikke å jakte på de klassiske motivene av den grunn.
De siste kveldene har jeg løpt omkapp med elger så skitspruten står, sveipet 300'en over myrer og jorder med lukkertider så lange som arbeidsdager etter søvnløse netter. Bildene jeg kommer hjem med, er stort sett av samme karakter som det elgen produserer av gress. Men ett og annet kan kanskje brukes til noe... Om jeg da kan kalle det kunst er vel tvilsomt... Jeg vet ikke helt hva som er kunst... hvem vet vel egentlig det?
Sent i går kveld lå jeg på magen ved et vann i namdalen. Jeg hadde ikke tenkt å ligge så lenge, så ullskjorte med vest og tynnbukse var ikke egnet liggeunderlag på blaut mose. Jeg vat det skal være storlom der, og jammen så jeg den. Lyset var herlig, vannet speilet skogen i åsen bak. Mine lokkelyder ga gjenlyd i vårkvelden. Storlomen svarte med sitt villmarksrop, og nakkehårene reiste seg i pur spenning og glede. For en opplevelse! Gjentatte rop fra meg, lokket fuglen stadig nærmere. Spenningen steg, pulsen hamret, og optimismen spredte seg. Endelig skulle jeg klare å få flotte bilder av denne utrolig vakre fuglen, og i det flotte lyset da! Men så syntes nok min kjære fugl at den var nærme nok... jeg var nok ikke helt enig i den beslutningen, men lite å gjøre med det. Rolig gled den utover, og det nydelige lyset forsvant gradvis. Kald, gjennomvåt men lykkelig, tuslet jeg opp til bilen. Det ble ingen bilder, men en herlig villmarksopplevelse!
Hva om jeg så hadde fått mine bilder? Nok en klisje? Kunst? ''klassisk repetisjonsøvelse'' som vi har sett før?
For meg hadde det blitt minner om denne herlige opplevelsen, minner jeg i dag bare har i hodet. kanskje kunne jeg formidlet denne opplevelsen til fler, og latt de leve seg inn i naturen en stakket stund. Ikke alle er så heldige at de får høre villmarksropet fra storlomen en stille vårnatt...
Stian
Jeg synes at dere naturfotografer skal glede dere over naturopplevelser og bilder, stå for det dere leverer og svelge kritikken som måtte komme uten å forsvare dere.
Dette bildet er selvsagt en gedigen klisje'. I det minste burde fotografen ha gardintrapp i bagasjen slik at klisjeen ble tilfredsstillende utført.
Mens det stillfarne, utsøkte og stemningsfulle kommer et stykke ned på premielistene. Og det er nok både dommerne som ikke er kompetente nok, og det er mye vanetenkning som er årsak. I tilfelle Villmarksliv er det nok også en meget stor grad av ensretting i motivønskene, rett og slett for at bladet skal treffe sin hovedlesergruppe. Men også i Villmarksliv er det nok endringer på gang, med krav om dreining mot mer annet enn fugle- og dyremotiver.
I tillegg til å lese artikkelen i Naturfotografen kan jeg anbefale alle å kjøpe boken ''Min plats i ljuset'' avl Terje Hellesø, der stemningsbildene hans sett i sammenheng virkelig kommer til sin rett, og der han får vist at han er en autoritet og en kapasitet innen området. Samtidig er det klart at han forsøker å forsvare ett spor innen naturfotografering, sin egen, mens det selvfølgelig finnes mange måter å jobbe med naturfoto på.
Når det gjelder selve bildet ditt her er hodet på mannen kommet i konflikt med vannhorisonten, men det var sikkert et bevisst valg for å poengtere konflikten i det vi holder på med - hehe.
Bra!
Bjørn O.