hunder,avisrute og andre farlige situasjoner.


hunder gjør meg alltid redd. jeg stoler rett og slett ikke på dem....klart jeg vet mange er snille, men har man blitt bitt et par ganger, får man respekt for dem. Jeg gikk som trettenåring med avisa på vestkanten. oslos verste vestkant er vel et passende navn. Nederst i Hegdehaugsveien (Bogstadveien), ligger det en gatestump som heter Grønnegata....Det var her jeg tilbrakte en og en halv time i flere år, løpende med et digert nøkkelknippe og genseren full av trykksverte. Noen ganger stod hundene og ventet. Andre ganger ikke. Tror de likte at jeg løp, og så på det som en lek. Da løp jeg vel enda fortere. Jeg lurte alltid på hvorfor det var lov å ha slike svære beist gående fritt. Senere kom det en lov om dette. Båndtvang. Mulig loven allerede var gjeldende. Men kun i teorien. Når jeg tenker godt etter, var det større farer enn hunder på denne ruta. En ting var at denne gata var full av politikere. Ja, jeg leverte avisa til Hanna Kvanmo, Kaci Kullmann Five, Gunnar Bergersen osv.. I den første oppgangen bodde en meget spesiell vaktmester. Etter å ha beskyldt en kompis som var med meg på ruta, for å ha driti i heisen, spurte han om jeg likte øl. Det gjorde jeg absolutt ikke, men hadde vel nok teft til å skjønne at gutta ville bli glade hvis jeg ordna dem drikke. Var vel tretten år. Etter å ha tatt den første oppgangen stakk jeg innom ham og regnet med å få kjøpt et brett billig tuborg eller noe i den stilen. Jeg ventet spent mens jeg hørte nøkkelen i den brune døra. Jeg så ham inn i øynene. Der stod han, rødskrubbet, innsmurt i olje i en liten tanga-truse og sa med slesk nordlandsdialekt. Ja, blir du med inn og drikker litt, gutten min. Da kom jeg på at jeg hadde en avtale med neste oppgang. I fremtiden gjorde jeg alt for å unngå ham. Tidligere hadde min største skrekk vært en bygning lengre opp i gata, hvor en meget kjent synsk dame bodde i en mørkelagt spøkelsesaktig gammel blokk. Det var jo en ren fryd å levere avisa her etter det intime møtet med vaktmesteren. Men eventyret var ikke over. Jeg klarte nesten å henrette meg selv via strømtilførselen til en heis. Jeg ville se om den kunne kjøre opp noen etasjer med døra åpen. Jeg fant kontaktpunktet som ga beskjed om at døra var lukket og heisen kunne gå. Her stakk jeg nøkkelknippet til ruta for å holde en knapp på plass. Denne var strømførende, og jeg kan opplyse om at hvis du har fått en karamell fra støpsel i veggen hjemme, vil jeg ikke anbefale en heis. Jeg ristet i 10 sekunder og ble kastet mot en murvegg hvor jeg ble liggende bevisstløs en stund..... Etter å ha overlevd dette og kommet unna vaktmesteren med rumpa i behold, kom jeg til konklusjonen at hundene på denne ruta ikke var det verste hinderet......Alikevel vil jeg alltid gå litt unna dem. Gammel vane.