Historrie om hvaler.
Hvalers landskap ble, i følge Hvaler bygdebok, på sent 1800 tall beskrevet som meget variert; fra Kirkeøy med sine 26 km² som meget frodig og forholdsvis store områder med åker, eng og gårdsdrift, til de mindre øyene som Tisler med sine svaberg som var herjet av vær og vind.
Hvis man ser Kirkøy i forhold til de andre større øyene, er denne mest dyrkbar. Den har store sammenhengende dyrkbare områder. Det var også her de største gårdene vokste frem. De andre større øyene har mindre dyrkbare områder mellom skog og fjell. De andre større øyene er: Vesterøy (15 km²), Asmaløy (9 km²), Spjærøy (8 km²), Søndre Sandøy (4,35 km²), Nordre Sandøy (2,56 km²), Singløy (2,21 km²), Papper (2 km²), Herføl (1,9km2) og Akerøy (1,47 km²).
Hvaler er en del av det store granittfeltet som utgjør den sørøstlige delen av Østfold. De høyeste toppene på Hvaler strekker seg 70-80 meter over havet.
Jordsmonnet består for det meste av sand og myr, men også noe leirjord. Bare 7,5% er dyrkbart og 10% er skog. Befolkningen
Folk bosatte seg der jorda var dyrkbar, og det dannet seg etter hvert små klynger av hus rundt slike plasser. Fiske betydde også en del for hvor man bosatte seg.
I 1801 var det folketelling på Hvaler, og folketallet var da 851 personer; 470 kvinner og 423 menn.
Det var jordbruk, skogbruk og fiske man levde av, selv om man også blant annet drev med handel og håndverk. Det var som regel en kombinasjon av flere næringer som gjorde at man klarte seg, og selv om noe slo feil hadde man andre ting å ta av.
I perioder var det allikevel matmangel og primært brødmangel. Dette skjedde bla i 1803 hvor det var stor utskriving av menn til tjeneste i krig.
Fra 1835 og fremover vokste folketallet raskt, til 4279 innbyggere i 1910. Dette var en vekst betydelig over landsgjennomsnittet.
Gjennom hele 1800 tallet var også dødeligheten ganske stor. I tillegg til at den gjennomsnittlige levealderen var 40-50 år, omkom mange på havet av forskjellige årsaker.
I de samme årene var det også en jevn tilstrømning av tilflytting til Hvaler øyene. Etter 1880 var det særlig mange som flyttet dit pga steinindustrien, og i folketellingen i 1900 var 24% av den voksne mannlige befolkningen i dette yrket.
Fra 1910 hvor Hvaler hadde 4279 innbyggere sank imidlertid befolkningen. I 1930 var det 3802 innbyggere. Noe av grunnen til dette var at det ikke lenger var nok arbeid i de næringene man hadde på Hvaler til den voksende befolkningen. Derfor flyttet folk fra Hvaler. Beleiring
I 1807 ble Danmark-Norge trukket inn i Napoleonskrigene. Dette førte til store omveltninger for kystbefolkningen. Den dansknorske kongen tok side med Napoleon, og dette førte til at flere sjøfolk fra Hvaler ble tatt i fangenskap og ført til England.
Gjennom hele 1700 og tidlig 1800 tallet var det utstasjonert militære styrker på Hvaler. Dette var i form av en roflotilje. Disse ble trukket tilbake i 1813, men da Norge nektet å bli lagt under Sverige etter Kielfredens vedtak, ble det igjen troppestyrker på Hvaler - i tillegg til roflotiljen.
Denne styrken gjorde at svenskene ikke klarte å besette Hvaler uten motstand. Men da de fleste hjemmeværende menn på Hvaler var gamle og hadde dårlige våpen og trening, ble det gitt ordre om å rømme bygda da fienden kom.
I tillegg til flåtestyrken som var stasjonert rundt Hvaler, bygde man også flere faste kanonstillinger. Disse ble dekket med jord og stein og noen er fortsatt synlige i terrenget i dag.
Da flåtestyrken forstod hvor overlegne svenskene var, trakk de seg tilbake nordover Skjærhaldfjorden i ly av nattemørket. Da svenskene oppdaget dette, var det for sent å innhente den norske flåten.
Mens en del av den svenske flåten fulgte etter den norske, gikk resten av de svenske styrkene i land på Hvaler. Den svenske styrken ble da fortalt av sognepresten at det ikke var noen militære igjen på øyene, og at de ikke ville møte noen motstand.
Svenskene herjinger på Hvaler ble derfor minimale. Bare enkelte steder ble det reist krav om erstatning. Enkelte steder betalte de til og med for det de fikk av mat og drikke. Bytte av brød mot kjøtt ble også gjort, for brød var det dårlig med på Hvaler. Sjøfart
Fra tidlig 1800 tallet var sjøfart en viktig næringsvei for den mannlige delen av befolkningen. Antallet vokste jevnt, og 1865 var det 296 sjøfolk, dvs 43,4 % av den voksne mannlige befolkningen.
Å dra til sjøs ble den store drømmen for de fleste unge gutter, og etter konfirmasjonen var det veldig mange som stiftet bekjentskap med dette yrket.
Rundt 1900 avtok derimot noe av rekrutteringen til dette yrket. Yrket bar preg av å være risikofylt, og mange omkom på havet. Fra 1860-1885 var det 36 forlis hvor sjømenn fra Hvaler var involvert, fem av de med dødsfall.
Gjennom hele denne perioden var det seilskuter som ble benyttet, men mot slutten av 1800 tallet ble konkurransen fra dampskipene merkbar. Parallelt med denne overgangen, var det også en gradvis overgang i driftsformen. De fleste partsrederier ble erstattet av aksjeselskap.
I tillegg flyttet også rederne fra bygdene og inn til byene hvor man kunne jobbe mer effektivt. Men rederne oppretthold kontakten med hjembygdene, og i 1930-årene var ca 500 sjøfolk rekruttert fra Hvaler.
Fiske
Utgårdskilen er Hvalers største havn.

I mange mannsaldre har fisket rundt Hvaler betydd mye for innbyggerne. Fisket var karakterisert som variert, og grunnet mangelfull redskap ble det, i hvert fall på tidlig 1800-tallet, fisket primært til eget bruk. På 1820-tallet bestod fisket av torsk, flyndre, sild, makrell, hummer og østers. Redskapen bestod av krok, va, garn og teiner. Men fisket utviklet seg fra dette årstallet, til også å bli et fiske rettet mot salgsmarkedet i Fredrikstad og Fredrikshald. Fisket ble også etter hvert drevet som binæring i tillegg til jordbruk. Litt av grunnen til at fisket på starten av 1800-tallet kun gikk til eget forbruk, var at våronna var samtidig som makrellfisket var på sitt beste.
Men utover på 1800-tallet økte andelen av fangstene for salg, og på 1870-tallet var fisket det mest betydningsfulle i hele fylket.
Fisket fikk større betydning utover på 1800-tallet, og større del av befolkningen var derfor knyttet til fiske. Ved folketellingen i 1801 var 15,6% av den voksne mannlige befolkningen fiskere. I 1865 var det 14% fiskere, men det steg til 23% i år 1900. Men betydelig flere utnyttet havets matressurser, og de fleste familier hadde båt.

Makrellfiske
Fra rundt 1850 og fremover ble makrellfisket omtal som svært betydelig, og fisket ble primært rettet mot salg. Makrellen ble som regel solgt fersk i Fredrikstad og Fredrikshald, mens fisk fra Sørlandet ble saltet ned før salg. Fangstredskapen ble også endret, ved at man primært benyttet drivgarn.
Fisket begynte som regel i slutten av mai. Avstandene til fiskeplassene var store, og man måtte ha med proviant for uker av gangen, men rundt år 1900 var man som regel ute en uke av gangen. Fangsten ble som regel solgt til oppkjøpere som ventet i sine båter når fangstene ble tatt ombord.
Fiske med dorg var også mye benyttet. Redskapen var billigere enn garn. Man fisket som regel med dorg etter at garnfisket var avsluttet for sesongen (etter sankthans).

Hummerfiske
Hummerfisket var en lukrativ del av fiskenæringen, men fiske året rundt førte til overfiske. I 1848 ble derfor hummeren fredet i perioden fra 15. juni til ut september, og fisket ble da konsentrert om tiden frem mot Jul. Hummerfisket var primært rettet mot salg, og dette ga kontanter til fiskerne. Hvert fiskelag, som for det meste bestod av to personer, hadde mellom 50 og 70 teiner. Det var først på tidlig 1800-tallet at teiner erstattet annen redskap.

Sildefiske
Sildefiske var generelt meget uforutsigbart, og fisket rundt Hvaler var ikke noe unntak. Men generelt var fisket etter sild rundt Hvaler av liten betydning for innbyggerne. Det var først rundt 1880 at fisket fikk større betydning. I tidligere tider hadde ikke Hvalerfiskerne utstyr til å fiske sild. Det var heller svenskene som stod for de større fangstene, mens Hvalerboerne primært drev med transport.
Men det var rundt 1880 at fisket fikk større betydning for Hvaler. Det ble derfor anlagt flere salterier. Men på grunn av dårlig redskap blant Hvalerfiskerne, var det eksperter fra Stavanger og Haugesund som tok de virkelig store fangstene. Men Hvalerfiskerne fulgte raskt etter, og det var snart etablert flere lag og mange båter for dette fisket.
Sildefisket varierte veldig fra år til år, men man bygde flere salterier og man hadde tro på en god utvikling. I rekordsesongen 1890/91 ble det fisket 300 000 hl sild til en verdi av nesten 1,5 millioner kroner.
Fangstmengden varierte sterkt de neste årene, men med dårlige fangster på svenskekysten førte til gode priser da kjøpmenn kom fra Sverige for å kjøpe fangstene.
De gode fangstårene førte til at flere og flere deltok i det årlige fisket, og på midten av 1890-tallet var det rundt 3000 personer som deltok i fisket.
Mange forskjellige personer var med på fisket, mange som til vanlig hadde andre yrker. Og man kom fra flere steder i landet for å delta.

Torskefiske og annet
Mot slutten av århundret endret fisket seg noe, ved at fisket etter torsk og sei økte i verdi i forhold til fisket etter makrell, hummer og sild. Rett etter århundreskiftet ble også rekefisket og brislingfisket introdusert. Disse nye fiskeriene kom som en følge av at man fikk motoriserte båter.

Motorisering av fiskeflåten
De første motorene ble installer i 1906 og i 1908 hadde alle de større fiskebåtene i Utgårdskilen motor. I de mindre båtene som ble benyttet til fiske nær land, brukte man fortsatt seil og årer i noen år.
På tidlig 1900-tallet ble det også mulig å søke om lån i havfiskefondet. Dette for å få flest mulig til å modernisere sine farkoster ved å installere motor. Og fordelene med motor var mange. Man kom seg raskere ut til fiskefeltene og fikk dermed mer tid til selve fisket og det tyngste arbeidet ble nå gjort vha motoren om bord. Kravet om lønnsomhet ble større pga større investeringer i redskap, og fisket ble dermed mer spesialisert. Hver fisker konsentrerte seg mer og mer om en eller noen få arter, og fisket ble også en helårsnæring.Los og losvesen
Losbåten "Hvaler" har i dag base på Skipstadsand.

På grunn av Hvalerøyenes strategiske plassering var losyrket viktig på Hvalerøyene, både på 1800-tallet og deler av 1900-tallet. Losing av båter inn og ut fra Oslofjorden og Østfoldbyene. I 1720 ble yrket organisert. Dette førte til at man måtte være autorisert los, dvs ha lospatent, for å lose i Norge. I henhold til losloven av 1824 måtte alle skip som kom til Norge ha los ombord frem til bestemmelsesstedet. Dette gjaldt bare skip over en viss størrelse.
Det var viktig med meget god lokalkjennskap i områdene man skulle lose. Kampen blant aspirantene var stor, og bare de beste ble autoriserte.
Losene hadde forholdsvis bra inntekter, da det var få loser på Hvaler og inntektsgrunnlaget var stort. I tillegg drev også flere av losene med gårdbruk og fiske ved siden av losyrket.
Ved folketellingen i 1801 var det 13 loser på Hvaler, og antallet økte i første halvdel av 1800-tallet til 32 loser i 1865.
Losyrket var farefullt, og mange omkom, ble skadet eller på annen måte fikk mèn av yrket. Losen måtte ut i all slags vær. Den farligste delen var når man skulle gå ombord i båten man skulle lose.

Fyr og merker
Fyr og merker har alltid vært viktig i Hvalers skjærgård. Bildet er fra Løperen.

På grunn av økende skipsfart opp gjennom 1800-tallet var det nødvendig med merking. Rundt Hvalerøyene var det et stort antall grunner og skjær som var vanskelig å unngå, særlig hvis man ikke var kjent i farvannet, men også for Hvalerboerne.
Allerede i 1697 ble det første kullblusset tent på Store Ferder, men det drøyde helt til 1803 før det første sjømerket ble satt opp på Torbjørnskjær. Først i 1872 var fyret på Torbjørnskjær ferdig og ble tent. Fyret skulle være bemannet, og ved folketellingen i 1900 bodde det to familier på fyret - i alt 11 personer. Torbjørnskjær var en værbitt plass, og det kunne gå uker mellom hver gang man fikk forsyninger fra land - spesielt på vinterstid. En gang var det slikt uvær at det ble liggende igjen sild i fyrlykta 17,9 moh etter bølgenes herjinger.
Det kunne være en gangske stor påkjenning på folket som var der ute. Men flere uker uten å se eller høre noe fra omverdenen. Men det ble forbedringer etter hvert. På 1930-tallet ble det posthenting en gang i uka så lenge været tillot det. Det ble også installert radiotelefon og det ble kjøpt inn en radio.
Det ble også bygget fyr andre steder på Hvaler. Blant annet på Homlungen, hvor det var fyrlykt allerede før fyret på Torbjønskjær ble bygget.

Jordbruk
Drfitsbygning fra dagens jordbruk. Dette er fra Kirkeøy.

Jordbruk har alltid vært viktig for beboerne på Hvaler. Det var primært på Kirkeøy og Spjærøy hvor de største sammenhengende dyrkbare områdene var. I tillegg var klimaet velegnet for jordbruk. Hvaler var så og si selvforsynt med jordbruksprodukter frem til år 1800, bortsett fra korn som måtte importeres. Men opp gjennom 1800-tallet økte befolkningen, og dermed ble det vanskeligere å få nok utbytte av jorda til å brødfø alle.
Fra tidligere tider var det noe større gårdsbruk, mens utover på 1800-tallet ble gårdene mer og mer oppdelt. I 1907 var det 685 bruk på Hvaler - de aller fleste var små. I tillegg gikk man også mer og mer over til å eie jorda man dyrket.
På tidlig 1800-tallet begynte man å dyrke poteter. Det var prestegården som først satte i gang med dette. I tillegg ble det dyrket havre, bygg og noe erter og bønner. Potetdyrking ble mer og mer utbredt etter hvert, fordi det gav en mer sikker og større avkastning enn korn. Før potetene sådde man som regel korn fra ett til fire år på rad. Da var jorda så utpint at den ikke gav nok avkastning lenger. Deretter ble den liggende brakk i noen år, gjerne som beite for mindre husdyr som sau.
Utover på 1800-tallet dekket kornproduksjonene på Hvaler ca 40% av forbruket.
Etter hvert gikk man over til å gjødsle jorda, og ved dyrking av varierte vekster førte dette til at man kunne dyrke jorda år etter år. Det vanligste var å gjødsle med tang, men rundt 1880 tok man også i bruk kunstgjødsel.
I tillegg til forskjellige tiltak for å forbedre de eksisterende dyrkbare områdene, gjorde man også forsøk på å utvide de dyrkbare områdene. Blant annet ved tørrlegging av myrer og andre områder. Det største prosjektet på dette området er nok Arekilen. Det ble satt i gang et stort prosjekt. Man fikk støtte fra Stortinget med kr 1800,-. Det ble bygget en stor demning og en pumpe drevet av vindkraft skulle tømme kilen for vann. Pumpa gikk under navnet Arkimedesskruen. Men flere uenigheter førte til at prosjektet til slutt ble skrinlagt.
Fruktdyrking
Etter år 1900 endret jordbruket seg ganske mye. Blant annet ble det mer vanlig å anskaffe maskiner. En annen stor endring var at større og større områder ble benyttet til fruktdyrking. I løpet av 40 år ble Hvaler en stor fruktkommune i Østfold. Ca 1/3 av det dyrkbare arealet var hager. De mest vanlige sortene var kirsebær, epler, pærer og plommer. Salget av frukt ble etter hvert en god inntektskilde for mange. Det var primært epler og plommer som ble solgt, mens bær som regel gikk til eget bruk som saft og syltetøy.
Honningproduksjon
Samtidig med fruktdyrkingen var det også mange som begynte med biavl. Man kunne da utnytte blomstringen i frukttrærne til å gi biene nektar. I tillegg var det lyngblomstringen som biene utnyttet. Fra starten av benyttet man halmkuber, men gikk etter hvert over til rammekuber. Rundt 1. september ble honningen høstet. Høstingen foregikk ved at man avlivet alle biene. Dette var den eneste kjente måten man fikk tak i honningen på, og man hadde heller ikke sukker til å fø biene over vinteren. Det var først rundt 1945 at man benyttet naftalin til å bedøve biene med når man skulle høste honningen.
Honningen gikk både til salg og til privat bruk, mens all voks ble solgt - primært til skomakerne.
Kirke og kirkebygg
Hvaler kirke på Kirkeøy.

Hvaler kirke er det eldste offentlige bygget på Hvaler. Det ble bygget på 1100-tallet og var det viktigste samlingsstedet for øyenes innbyggere. Kirken var i privat eie fra 1724 til 1860. Kirken ble auksjonert bort i 1724, og byttet eier flere ganger i løpet av disse årene. Prestegården, gården Kjølholt og halve gården Kultorp var også del av kirkens eiendom.
Etter som befolkningen økte ble kirken etter hvert for liten. Selv etter en ombygging av benkene i kirken, rommet den ikke flere enn 414 sittende. Det ble derfor diskutert mulighetene for et nybygg. Men innbyggerne på Vesterøy nektet å være med på dette, hvis man ikke bygget en kirke på Spjærøy.
Spjærøy kapell.

I 1888 ble det derfor vedtatt å bygge kirke på Spjærøy, og 2. mai 1889 ble grunnsteinen lagt ned. Kirken ble bygget i hogd granitt, da dette var rimeligere å vedlikeholde enn den opprinnelig planlagte trekirken. Granitten ble hogd ut syd for kapellet. Kapellet var ferdig i 1891.
Som Hvaler kirke, var også prestegården i dårlig forfatning da kommunen overtok ansvaret. Etter flere reparasjoner på bygningen, ble det derfor vedtatt og bygge ny prestebolig. I 1863 kunne prestefamilien flytte inn i nytt hus.

Sjøen
Havet er alltid blitt benyttet som fartsvei mellom Hvalers mange øyer, og også mellom Hvaler og fastlandet. Hver enkelt opprettholdt kommunikasjonen med fastlandet ved hjelp av egen båt. Utover på 1800-tallet økte derimot presset for å få en jevnlig rutebåttilbud. Alle som skulle selge og kjøpe varer var veldig avhengig av dette, og ikke alle hadde egen båt som var egnet. I 1850 ble det derfor opprettet egen skysstasjon på Hvaler, nærmere bestemt Bølingshavn. Men skyssvesenet fikk en del klager.
I 1878 ble det satt inn en dampbåt i rutetrafikk mellom Hvaler og Fredrikstad. Anløpsstedene på Hvaler var Storengkilen, Bølingshavn og Botnekilen. Flere båter ble satt inn i denne trafikken de nærmeste årene.
Transport mellom øyene var derimot veldig dårlig - spesielt om vinteren.
Rutetrafikk til Halden ble også etablert på slutten av 1800-tallet. Ruten som ble etablert i 1882 gikk frem til 1940.
For å bedre trafikken mellom øyene og også opprettholde trafikk mellom Hvaler og Fredrikstad, ble "Fredrikstad - Hvaler Dampskibsselskab" stiftet 4. mai 1892. D/S Hvaler ble satt i rute mellom Skjærhalden, Skipstadsand, Bølingshavn, Sydengen og Fredrikstad. En dag i uken var den også innom Hestehella og Norderhaug.
Antall anløpsteder øket etter hvert. Men på grunn av sterk konkurranse fra flere selskap, ble også anløpsteder lagt ned og båter solgt. Verst gikk det i perioder ut over de vestre øyene.
Enkelte vintere var også isen en hindring, og det hendte at hele eller deler av rutene ble innstilt i de kaldeste periodene. Man måtte derfor ta bena fatt over isen for å komme frem.
Til lands
I tidligere tider var det ikke noe offentlig vedlikehold av veiene på Hvaler. Hver enkelt måtte vedlikeholde de veiene de benyttet. Det var stor uenighet om ansvaret for veiene gjennom store deler av 1800-tallet, men i 1869 ble det vedtatt at noen veier på Kirkeøy skulle være det offentliges ansvar. Men det var fortsatt bare øyas innbyggere som var med på å betale for vedlikeholdet.
I 1904 ble det gitt offentlig tilskudd til veibygging på de andre øyene, men beboerne måtte selv stå for vedlikeholdet. Utbyggingen fortsatte utover på tidlig 1900-tallet.
Veiene ble mest benyttet av hest og vogn, men i 1920 kom den første bilen. I 1930 kom den første drosjen på Kirkeøy.
Post og telegraf
Hvalers første poståpneri eller postkontor ble opprettet i 1854. Deretter fulgte opprettelse av flere poståpnerier og brevhus. Et brevhus var et sted hvor man kunne hente og levere brev. Det kom poståpneri på Kirkeøy og Spjærøy i 1889, og i 1896 på Vesterøy og Asmaløy.
I 1882 ble den første telegraflinjen trukket mellom Fredrikstad og Skjærhalden, mens det første private telefonabonnementet kom rundt 1895-1900. Telegrafen ble, til og begynne med, kun benyttet under sildefisket. Etterhvert kom det også flere såkalte talestasjoner rundt om på øyene. Det var dit man måtte dra hvis man skulle ringe noen. Hit kom også telegrammer, og disse måtte da skrives ned og bringes til rette person. I 1978 var all telefoni på Hvaler automatisert.
Elektrisitet
I januar 1947 startet de første arbeidene med trekking av strømkabler, og allerede året etter hadde Vestre Hvaler strøm. Men strømmen var ustabil den første tiden, og man måtte fortsatt i perioder benytte den gamle parafinlampa.
I løpet av de neste to årene fikk det meste av kommunen strøm, mens Nordre Sandøy måtte vente til 1952 og Singløy til 1969.

Hvalerveien
Fra rundt 1936 kom den første bussen, eller rutebilen, til Hvaler. Den kjørte i rute på Kirkeøy. Fredrikstad - Hvaler Dampskibsselskab opprettet bussruter både på Vesterøy og Kirkeøy i 1954. Disse korresponderte med selskapets båter.
Første spadetak
I 1956 vedtok kommunestyret å bygge den første delen av fastlandsforbindelsen mot Fredrikstad. Strekningen fra Ødegården til Revholmen. På Revholmen ble det anlagt fergeleie, hvor ferge skulle gå til Tangen på Kråkerøy. I 1959 ble den første ferga satt i drift.
Dette årstallet var et stort vendepunkt på Hvaler. Nå kunne man kjøre med bil til og fra Fredrikstad. Man hentet og leverte varer. Flere av de som gikk på skole i Fredrikstad kunne bo hjemme på Hvaler.
På de østre øyene var det derimot mindre endringer. Det meste var som før, med båtforbindelse til de vestre øyene.
Broene
Skjelsbusund bro.

For å rette noe på dette, vedtok man i 1960 å bygge bro over Skjelsbusundet. Kostnadene var estimert til 1,2 mill. kr. Broen ble bygget som en bue i betong. I januar 1964 ble broa åpnet. Kostnadene viste seg å bli lavere enn først antatt. Broen ble 77 m lang, med kjørebredde på 6,5 m i tillegg til 75 cm fortau på hver side. Seilehøyden er 17 m.
Etter at broen mellom Kråkerøy og Fredrikstad stod ferdig i 1957, ble det inngått samarbeid mellom Hvaler og Kråkerøy kommune om videre utbygging av veiforbindelsen. I tillegg til forbindelse fra Revholmen til Kråkerøy, skulle man også se på broforbindelse til Asmaløy. Pga lav befolkning på Asmaløy, kom ikke broforbindelsen med i de første planene om videre brobygging. Trafikkgrunnlaget var for lite ble det hevdet. Det som imidlertid kom frem, var at det ble rimeligere å legge veiforbindelsen mellom Kråkerøy og Hvaler over Kjøkøy, isteden for mellom Tangen og Revholmen.
Broen over puttesund stod ferdig i 1970.

I 1968 ble det signert kontrakt for bygging av bro over Kjøkøysund og Puttesund, og for den mindre broen ved Revholmen.
For å finansiere den nye fastlandsveien til Hvaler, ble det vedtatt å plassere en bomkiosk med betaling av en passeringsavgift. Bomkiosken ble plassert på Bukkholmen, på samme sted som Hvalerbommen i dag er plassert.
Saken om bro over Asmalsund var ikke over. Det ble rettet kritikk fra Hvaler kommunestyre til fylkesmann og vegsjef. Man ønsket heller et fergeleie på Sydengen som kunne ta seg av videre transport til de østre øyene.
Asmaløybroen.

Etter flere runder frem og tilbake, ble det i desember 1969 bestemt at F. Selmer A/S skulle utarbeide et tilbud på bro og tilførselsveier. Tilbudet lød på 4 421 988,- + mva.
Kjøkøybroa stod ferdig 17. desember 1970, og 14. mai 1971 ble hele fastlandsveien åpnet.
Asmalsund bro og bro over Grønnetkilen ble åpnet 27. november 1971. Kostnaden for de to broene ble ca 5 millioner kroner.
Veien videre - bro eller tunnel over Løperen
Det ble mange diskusjoner om hvordan veien skulle føres videre til Kirkeøy. I 1972 ble det satt ned en komité for å utrede videre utbygging mot Kirkeøy.
Flere alternativer ble diskutert, både to broalternativer og tunnel under Løperen.
I 1976 ble det foretatt en større utredning og man kom frem til to alternativer. Alternativene var bro over Løperen, en nordlig trase og en sydlig trase.
Planutvalget anbefalte og kommunestyret vedtok det nordre alternativet. Det ble også vedtatt at det fortsatt skulle kreves bompenger ved Bukkholmen som skulle finansiere utbyggingen.
Det ble derimot høylytt protest fra hytteeierne på Vestre Hvaler. De ønsket å sjekke lovligheten av å kreve bompenger for vei over løperen ved bomstasjonen på Bukkholmen. Denne skulle egentlig fjernes rundt 1977 da fastlandsveien var nedbetalt.
Selv om det ble flertall for forslaget om utbygging med bompengefinansiering, svarte departementet nei 2. mai 1977, og veltet dermed planene.
20. desember 1977 ble bommen ved Bukkholmen lagt ned, og Fastlandsveien var nedbetalt.
I 1979 ble fergeleiene på Asmaløy og Kirkeøy utbedret og ny ferge (Hvalerfergen III) ble satt i drift.
Blir det tunnel?
Hvalertunnelen fra Asmaløy.

I 1982 ble en ny brokomité stiftet. Man gikk i gang med nye utredninger, hvor tunnelalternativet også inngikk.
I 1985 ble det utarbeidet en hovedplan for de to alternativene, bro eller tunnel. Etter dette ble det vedtatt å bygge tunnel, og A/S Hvalertunnelen ble dannet i 1986.
Etter en anbudsrunde ble det bestemt av Selmer-Furuholmen Anlegg AS skulle utføre arbeidet med tunnel.
27. januar 1988 vedtok Stortinget bygging av tunnel og videreføring av riksvei 108 til Skjærhalden. I februar ble arbeidet startet, og 2. oktober 1989 ble tunnelen åpnet for trafikk.


Rekefiske
Rundt år 1900 ble de første forsøkene med tråling etter reker foretatt i Oslofjorden. Fiskere fra Onsøy og Fredrikstad var de første ute med regulær tråling etter reker, og hvalerfiskerne fulgte raskt etter. I 1914 fisket alle fiskerne i Utgårdskilen med trål. Salget av fangstene gikk også forholdsvis greit, da det var satt i gang eksport av hermetiske reker til Tyskland. Det vokste også etter hvert frem flere garnfabrikker i distriktet, da hver båt i hvert fall hadde behov for to tråler, men aller helst tre til fire tråler. Trålen var ganske enkel i konstruksjon og forholdsvis rimelig i innkjøp.
Arbeidsdagen for rekefiskerne startet tidlig - gjerne ved ett-to tiden om natta. I Utgårdskilen samlet man seg, for deretter å dra utover til fiskefeltene. Det var reker nok i massevis, og den første tiden fisket man som regel ikke lenger syd enn Torbjørnskjær. Man fisket både rett sydvest for fyret og lenger nord - ved Søsterøyene og vest for Hvalerøyene. Man fisket som regel to drag om dagen og av og til tre drag. Kokekapasiteten om bord var meget dårlig, bare opp til 5 liter reker ad gangen, så det var en ganske intensiv jobb å bli ferdig før neste drag var ferdig. Arbeidsdagen varte til fem-seks tiden om kvelden.
Prisene på fangstene varierte også en del, både fra leveringssted til leveringssted og fra år til år. I 1934 lå prisene i gjennomsnitt på 62 øre pr kilo over hele landet.

Havner
Havner ble anlagt der det ga mest le for vær og vind, men i tillegg var det viktig at avstanden til fiskeplassene var så kort som mulig. Havnene bestod som regel av mange mindre brygger og fortøyningsplasser. Hver enkelt gård hadde sin egen båtplass.
Med introduksjon av ny teknologi, større båter og at flere og flere ble motoriserte, ble det stilt større krav til havnene. Dette skjedde på slutten av 1800-tallet.


Sjøbuene og båtfestene i Kuvauen er i dag fredet av Riksantikvaren.
Kuvauen var en mye brukt havn, både for fiskebåter og losbåter. Den består av en smal kile som er beskyttet av høye fjell på øst- og vestsiden. Den var også som regel isfri om vinteren. Kuvauen lå også ganske nær fiskefeltene, og dette var av stor betydning for fiskerne.
Som loshavn var den også mye benyttet. Pga de forholdsvis høye fjellene på hver siden, var det bra plass til utkikkspunkt for losene, og Vauerlosen anla utkikkspunkt øst for kilen.
I forbindelse med motorisering av fiskeflåten ble flere havner bygd ut. Blant annet fordi båtene ble større og krevde mer plass og også for å gi mer beskyttelse. Kuvauen forble derimot urørt og er fortsatt en naturhavn i dag.

Utgårdskilen var også en viktig havn på Vesterøy. Den liknet noe på Kuvauen, men var mye større. Den vendte også mot syd med høye fjell på øst- og vestsiden. Rundt 1900 var det ikke bygget noen kaianlegg i Utgårdskilen. De fleste båtene var fortøyd ute i havna i påler ol. Det var også bygget noen sjøbuer der. Det ble mange diskusjoner om hvordan Utgårdskilen skulle utbygges, og endelig i 1940 ble det bestemt at havna skulle utvides ved sprengning.

Flere andre havner på Hvaler ble også bygd ut. Vikerhavna ble bygd ut i 1896 med en molo. Denne ble ferdig i 1904.
På grunn av de store sildefiskeriene ble havna i Brattestø utbedret. Den vestre moloen stod ferdig i 1895.
Havna på Tisler ble bygd ut i 1913. Denne var en viktig havn - også for fremmede fiskere, og den ble benyttet mye under hummer- og makrellfisket.
Lauer og Kjellvika ble bygd ut i 1926 og 1927.


Salterier
Sildefiskeriene på slutten av 1800-tallet førte også til at man bygget flere salterier rundt om i kommunen. De fleste ble bygget på de østre øyene, hvor de største forekomstene av sild ble fisket. Rundt 1895 var det 24 salterier på Hvaler, men de fleste forsvant ganske raskt, rundt 1900 - på lik linje med silda som uteble.