Forleden var jeg ute i Guds frie natur for å plukke blåbær, før høsten skikkelig tar knekken på de blå "energibombene". Ikke rart bamsefar går "bananas" når det bugner av slikt snadder!

Rundt meg sto bæra i kø for å bli plukket, og jeg ble stående på kne med med bøtta tett ved siden av, begge hendene saumfarte lyngen.
I det bøtta var rundt halvfull, hørte jeg grynting i nærheten! Jeg skvatt selvfølgelig, og pulsen steg umiddelbart så høyt at høydeskrekken slo inn!
Rett i nærheten av meg, med kun bøtta mellom oss, kom det fram en stor og diger bjørn som ristet vilt på hodet!
Herregud! Mange tanker slo meg, ville dette bli den siste blåbærbøtta jeg plukka, ville jeg aldri kunne kritisere andre sine bilder på foto.no mer, skulle jeg aldri få sjansen til å fotografere mår i Sylteland! Jeg kaldsvetta og kjente blodet samle seg rundt hjerterota. (Hva nå hjerterota er for noe..)
Jeg lukka øynene og tok farvel med mine nærmeste (nei, ikke blåbærbøtta, da den teknisk sett stod nærmest meg i skogen..)
Et under må ha skjedd, for bjørnen passerte meg uten å røre så mye som hår på hodet mitt, enda jeg var nyklipt!
Ikke er jeg sikker, men mener den nevnte noe om at dyerene i eventyrskogen ikke var riktig kloke, da de stadig ble servert de rareste matretter. Det hadde visstnok en merkelig innvirkning på dem. Han hadde selv smakt på noen eldgamle smultringer som lå forlatt, og fått kronisk hoderisting..
Må bare håpe at Tyrin har bestilt et nytt parti av disse "go-ringan" før snøen faller!