Det var tilfeldig at jeg så det, men i øyekroken var hun ikke lik de andre fuglene på Nidelva. Nebbet var frosset igjen å kunne ikke åpnes. Gang på gang gjorde hun forsøk på å fjerne isen, men alt var fånyttes. Jeg la meg ned ved bredden og lot som om jeg skulle gi mat. Reaksjonen var som forventet og endene padlet mot meg. På en meters hold kunne jeg høre godlyder i fra det gjenfrosne nebbet og mitt håp om å kunne nå den bevingede steg. Med ett hev jeg meg etter fuglekroppen, men famlet bare i luft. Tilliten til menneske på stranden var knust. Alt jeg nå kunne gjøre var å dokumentere det triste faktum at denne damen, hun var dødsdømt.