VOGGESANG TIL MEG SELV

Matros på livets skute;
husk, livet er brutalt.
En liten feil der ute
kan ramme deg fatalt.
Men du styrte opp mot strømmen
i din jakt på guttedrømmen.
Da levde du igjen
- lille venn.

Med stjernene som lamper
og himmelen som tak
var du tøff og amper
og sikker i din sak.
Litt for bråkjekk tok du ferden
for du ville vise verden
at du jo mestret den
- lille venn.

Den dag du møtte muren
var livet tungt å ta.
Du kunne ikke lure'n.
Du var'kke så tøff da.
Når du gråter under dyna;
husk de mange som har tryna,
men reiste seg igjen
- lille venn.

Rart med det. Når man sitter der, ikke orker engasjere seg, bare lese nettaviser om all elendighet i verden da kommer tankene. Man kikker litt på egne og andres bilder, men orrker ikke engasjere seg. Idag er det bedre og bildet over satte tankene sving og sendte dem til denne visa som jeg skrev da jeg befant meg i "mørkerommet" som jeg kalte det - 4 år som jeg stengte verden ute og levde i et vakum i likhet med andre i samme situasjon. Det tok fra 3 til 5 år. For meg på noen få dager nær altså 4 fra april 1996 til april 2000. I februar s.å. tror jeg det var hadde jeg satt på en CD med Loreena McKennit på en bærbar spiller der to små batteridrevne høytalere var tilkoplet. Hadde ikke PC og stereoanlegg den gangen. Jeg satt på balkongen og lyttet. Hun hadde kommet til den siste sangen "Dantes prayer" da en liten grønn fugl kom og satte på en grein rett ved balkongen og ga seg til å fløyte så sterkt at sangen forsvant for meg. Da fuglen fløy videre kunne jeg igjen høre Loreena som da tonet ut med ordene:"When the dark night seems endless, please remember me, please remember me." Da nikket jeg stumt og samtykkende.
To måneder senere åpna jeg døra og rusla ut i lyset igjen - det hadde gått 4 år på noen få dager nær.
Jeg våkna klokka 5 om morgenen på mitt forrige bosted her i Goa og bare visste at nå endelig er jeg gjennom. Jeg hadde ventet lenge for jeg visste at en dag ville jeg bli klar. Den morgenen skrev jeg:

OPPVÅKNINGEN

En dag åpnet jeg min hånd -
først litt,
så litt til
og til slutt - helt.

Da forsvant
det som hadde vært.
Det livet
jeg så krampaktig
hadde holdt fast ved.

Inn i den kulpen
der jeg blindt hadde bakset rundt
i grumset gjørme
strømmet nå rent friskt vann.

Slik som Buddha
etter oppvåkningen under bodhi-treet
fant jeg noe nytt,
noe friskt
lik det grønne blad
i nebbet til duen
som kom tilbake til Noas ark.

Jeg hadde godtatt
det uungåelige.

Nei skjebnen kan man man ikke kjempe mot - bare godta det som kommer, reise seg og gå videre.

Den lille mannen ombord i båten sin visste nok ikke at jeg tok dette bildet fra ei ferge der helt nord i Goa for noen år siden og langt mindre at han skulle ende opp i en slik sammenheng som dette. De lange "fiskestengene" av bambus er slett ikke fiskestenger, men rett og slett påmontert håver for å hente opp sand fra elvebunnen.
Bildet er slett ikke teknisk godt, bare et bilde på det som er er skrevet - m.a.o. en illustrasjon.

http://roaring-viking.net

http://pbase.com/kneppen