Sjøveien rundt Neset
I fjellandet Norge har sjøveien spilt en avgjørende rolle for kommunikasjon og handel helt fram til vår egen tid. Og Lindesnes var et knutepunkt. Her møttes kysttrafikken med de oversjøiske forbindelsene til nære og fjerne verdensdeler.
Fra middelalderen og fram til slutten av 1800-tallet var sjøveien mellom Nordsjø- og Østersjølandene en av de viktigste handelsrutene i Nord-Europa. Sammen med Skagens Odde på nordspissen av Danmark var Lindesnes den viktigste landkjenningen for navigasjonen ut og inn gjennom Skagerrak.


Farlig farvann
Seilskutene søkte helst opp langs norskekysten hvor det fantes gode naturhavner, framfor den åpne og grunne «Jammerbugten» på danskesiden.
Likevel var farvannet rundt Neset beryktet for den kraftige strømsjøen som dannes når kyst-strømmen fra øst møter bølgene fra havet i vest. Ofte fikk seilskutene problemer med å komme rundt Neset når uværet satte inn. Vind og strøm presset skipene mot land, og tvang dem til å søke nødhavn.
I storm og dårlig sikt var det mange som ikke klarte å finne inn mellom holmer og skjær. Sjøfartshistorien er spekket med dramatiske beretninger om forlis og strandinger i det urene farvannet rundt Norges sydspiss.


Norges første fyr
27. februar 1656 ble Norges første fyrlys tent på Lindesnes.
Det besto av 30 talglys som brant i toppen av et treetasjes tårn. Selv om de ble erstattet med et kullbluss samme høst, førte stadige klager fra de sjøfarende til at kongen ga ordre om at fyret skulle slukkes etter bare noen måneders drift. Først i 1725 ble fyrdriften gjenopptatt. Det ble da bestemt at det skulle være to lys ved Lindesnes, for å unngå forveksling med fyret på Skagens Odde! Fram til 1844 var det kullblussfyr både på Neset og på Markøy, 4 km mot nordvest.


350 år...
Mellom de første blafrende talglys og dagens halogenlamper ligger 350 års norsk fyrhistorie.
I løpet av denne perioden har de fleste fyrtekniske løsninger vært representert på Lindesnes: Åpne og lukkede kullbluss, oljelamper, gassbrennere og elektriske lamper.I 1854 ble linseapparatet installert ­ et system av glasslinser som roterte langsomt rundt lyskilden og fikk konsentrerte lysbunter til å feie over horisonten. Det 4 tonn tunge linseapparatet ble dreiet rundt av et urverk trukket av tunge lodd.
Loddene måtte trekkes opp med handmakt flere ganger om dagen. I 1915 ble linseapparatet flyttet over i et nytt støpejernstårn, hvor det fortsatt er i bruk. I dag dreies linsen rundt av en elektrisk motor. Når mørket faller på, tennes det 1000 watt sterke halogenlyset automatisk og fyret møter de sjøfarende med det spesielle lyssignalet som kjennetegner Lindesnes: Et kraftig blink hvert 20. sekund, med et svakere fast lys som «bakgrunn».


Fyrstasjonen i dag
Bygninger og anlegg på Lindesnes er stort sett bevart slik fyrstasjonen var på begynnelsen av 1900-tallet. Den gang levde tre familier med barn og husdyr sine fredelige liv på fyrområdet. I dag er det rundt 70 000 mennesker som besøker fyret hvert år. Tåkeluren er for lengst nedlagt som hjelpemiddel for de sjøfarende, men brukes stadig til øredøvende demonstrasjoner for publikum.
Fyrstasjonen lever videre, både som navigasjonshjelpemiddel og kulturminne. I dag er Lindesnes fyr også fyrmuseum med utstillinger, film og fortellinger om et langt liv i sjøfartens tjeneste. Fyrmuseet er også sentralt i etatsmuseet for Kystverket : Kystverkmusea .


Tusenårssted og fyrmuseum
I år 2000 ble Lindesnes fyr valgt som Vest-Agder fylkeskommunes tusenårssted, og det ble bygget et publikumsbygg inne i fjellet under fyrstasjonen. Her er det rom for film og forestillinger, utstillinger, kafé og møterom, og stedet har siden åpningen i 2004 vært flittig brukt til konserter, konferanser og møter ­ men først og fremst som en del av tilbudet til fyrmuseets mange besøkende. Blant de besøkende finner vi både turister og folk fra nærmiljøet, men morsomst er det kanskje med de 2 - 3000 skoleelevene som i vintermånedene besøker fyret som ledd i den "Den kulturelle skolesekken".