Bakgrunnsbluring er ikke min sterke side. Jeg er nok en lat fotograf i den forstand at jeg hverken skrur eller trykker for mye på kameraets innstillinger. Overlater heller mye til automatikken. Skrudde mye på -70 - 80 tallet med det resultat at når jeg endelig var ferdig med det hadde motivet gått sin vei hvilket fikk meg til å legge kamera på hylla noen år til automatikken begynte å dukke opp - først med autofokus og så andre ting på rekke og rad.
Å blure rundt et motiv og få det nøyaktig er ikke min sterke side. Poliohender med spasmer er ikke like villig til å følge ordre som normale hender, men jeg er jo fullt oppmerksom på svakheten selv om jeg rett som det er blir beskyldt for slurv hvilket det ikke er - er rett og slett ikke bedre. Mange mange timer og måneder foran en monitor har fått meg dit jeg er idag og vet derfor hvor grensa går. Ikke sjelden i forsøk på å få det så perfekt som mulig har jeg bundet meg og resultatet ble stiv nakke og tur i pilleboksen for å dempe en spenningshuepine - og det uten at bildet ble det spøtt bedre.. Det er ikke et amatørbilde fra en hobbyfotograf verdt. Derfor ender kanskje flere bilder enn hva som ellers ville vært opp i sandboksen som noe helt annet. Lagjobbing f.eks. krever nokså pinlig nøyaktighet så det har jeg holdt meg unna - vet at det ikke er liv laga for mine fingre.
Jeg er nok en mye bedre teoretiker og kritiker enn praktisk fotograf med ferdigheter. Men der er jeg i godt selskap for mange av de gode og strenge filmkritikere som så en dag skulle lage sin egen film endte opp med fiasko.
Kanskje like greit å sitere fra en sang jeg la under Solvårs gresshoppebilde:
Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten.
Mange gikk det ille som større være ville osv. osv.
Har vel også mer enn en gang sitert fra Alf Prøysen:
I store selskap har vi itte stort å komma med
som slæktstavle fra Gyldenløves da'r.
Så kræmte vi og kjem med det vi har
for æille har et syssjenbån på Gjøvik osv. osv.
Summa sumarum så smaker det jo bedre å trives på det nivå man er framfor å hige etter det uopnåelige og miste humøret når det likevel ikke var mulig.
Kanskje har jeg nådd min topp, kanskje har jeg mer å gå på? Det vil tiden vise. Men mitt post polio syndrom som det kalles er ikke under forbedring, heller det motsatte.
Enn så lenge får man beundre de som er bedre og gi noen råd til de som enda ikke har nådd mitt nivå, men som en dag vil gå forbi.
Men når alt dette er sagt så håper jeg da på dønn ærlige kritikker under mine bilder så får det bli opp til meg å avgjøre om en forbedring med mine forutsetninger er mulig eller ikke.
Det hender jo stadig at det er ting jeg har oversett som jeg kunne gjort bedre.
Sånn er'e bare.

http://pbase.com/kneppen