Kjennetegn: Vingespenn 27-37 mm. Vingeoversiden hos hannen er himmelblå. Hos hunnen varierer graden av blåfarging fra litt blåstenk ved roten til nesten å dekke hele vingeflaten som hos hannen. Samtidig har de fleste hunner oransje halvmåner langs ytterkanten av begge vingepar. Kombinasjonen av oransje flekker og skinnende blåfarge gjør icarus-hunnen til en av våre aller vakreste sommerfugler. Undersiden hos hannen er lyst grå; hos hunnen mer brunlig. Tegningsmønsteret på undersiden er ”komplett”, både med oransje kantpletter og et par rotpletter nær basis av framvingen. På bakvingen er det et hvitt felt på midten innenfor den oransje plettraden. Det er imidlertid stor individuell variasjon i mønsteret; plettene kan være redusert, forstørret, eller forbundet med hverandre etc. Fra andre blåvinger av samme størrelse og lignende blåfarge - kløverblåvinge (Glaucopsyche alexis), lakrismjeltblåvinge (Plebeius argyrognomon) og sølvblåvinge (Polyommatus amandus) – skilles den lettest på tilstedeværelsen av de to rotplettene på framvingeundersiden.

Forekomst i Norge: Vanlig over hele landet.

Totalutbredelse: Hele Europa, Kanariøyene, Nord-Afrika. Videre i tempererte områder til Øst-Asia.

Biotop: Overalt i åpent terreng der det vokser blomster.

Biologi: Larven lever på erteplanter, tiriltunge (Lotus corniculatus) og kløver (Trifolium) er nevnt spesielt i litteraturen. Larven av 2. generasjon overvintrer. Den er grønn med mørkegrønn, lyst innrammet rygglinje, lys sidelinje og lyse skråstreker på sidene. Den blir 18 mm lang. Sommerfuglen flyr i to generasjoner; den første fra begynnelsen av juni til midten av juli; den andre i august og første halvdel av september. I Nord-Norge og fjellet i Sør-Norge opptrer den i én lang generasjon i juli.