Det lave kamerastandpunktet gir meg en følelse av virkelig å ligge nede for telling.
Når jeg våkner og ser alternativet mitt ønsker jeg rett og slett at jeg bare slukner igjen.
Ingen av dørene representerer noensomhelst løsninger eller muligheter, bare en svimlende håpløshet og utallige stengsler.
Jeg får vond i hodet og må lukke øynene igjen.
For meg var dette bildet en fundamental og sterk opplevelse.
Som om jeg rett ogs slett har møtt den berømmelige og hardslående veggen.
Midt i fleisen.
Et dramatisk bilde, som føles langt inn i sjelen........ hvis det er noe igjen av den da, etter dette.
Veldig bra.

Ketil sier det meste her. Man er slått helt ut. Det er ikke mye hjelp bak noen av dørene. Hadde det vært det, hadde det ikke hjulpet; for man rekker ikke opp til håndtaket uansett. Man orker ikke reise seg. Om man ikke har bøyd seg i støvet fra før, så må man gjøre det nå. Flott!

Takker Ketil (især) og Tommy for "dypdykk & analyse" av dette bildet tatt mens en var nede for telling... :-)
Mvh Stein